Paul Omar Lervåg har omtalt Resett, sammen med HRS og Document i sin gjesteblogg hos Nettavisen. Han mener at vi fremmer et dystopisk verdensbilde og at vi kun fokuserer på det negative med innvandring. Han hevder at man ikke kan være realistisk om man ikke kan se både det positive og det negative.
Problemer forsvinner ikke bare fordi man snakker om hyggelige ting. Det er fint å være klar over positive aspekter, men ikke på bekostning av bevissthet om problemer.
I utgangspunktet er begrepet innvandring nøytralt for meg. Det jeg ønsker å diskutere, er hva slags innvandring, hvor mye og fra hvilke land.
Noen land tjener på sin innvandring, fordi de generelt sett tar i mot mennesker med et høyere utdannelsesnivå enn de innfødte. Her i det selvdestruktive Europa gjør vi det motsatte. Vi tar i mot folk med lavere kvalifikasjoner enn vi har her fra før, mens de enkle jobbene forsvinner. Det henger ikke på greip.
Vestlige folkegrupper forventes å vike for andre, også i våre egne land. Vi skal tilgodese andre folkegrupper, på bekostning av oss selv, vår velferd og våre lands stabilitet.
En selvfølge at innvandring kan være positivt
«Ingen» legger skjul på at det finnes positive sider ved innvandring. Jeg har selv skrevet flere ganger at Norge bør ha innvandring i form av høykvalifisert arbeidskraft tilpasset våre behov, og at vi, som en liten økonomi, er avhengig av impulser fra utlandet. Livet hadde vært litt kjedeligere uten sushi og baba ganoush, for å si det sånn.
Den upresise begrepsbruken begynner å bli litt irriterende. Mange av oss som kalles «innvandringskritikere» er først og fremst bekymrede for den store asylinnvandringen og den medfølgende familiegjenforeningen. Grunnen til at folk bekymrer seg for denne typen innvandring, er at altfor mange av denne typen innvandrere ender opp med å leve på offentlige trygdeordninger og at kulturforskjellene oppleves som så store at det er vanskelig å finne felles grunn.
Det betyr ikke at man ikke ser at noe også er positivt, men det er grenser for hvor mye man kan snakke om solskinn og regnbuer når det står et hus i fyr og flamme rett ved siden av. Det gir ikke så mye mening i en politisk debatt å snakke om enkelte afrikanske innvandrere som jobber hardt, når vi vet at kun 4 av 10 afrikanske innvandrere i Norge er i jobb.
Lervåg skriver at mange av oss som skriver for «disse alternative mediene» har hatt negative opplevelser med muslimer som har farget oss. Dette er selvfølgelig bare en antagelse. Lervåg aner ingenting om hvem vi har møtt og hva slags erfaringer vi har med dem. Jeg har hatt positive og negative erfaringer med alle slags mennesker. Jeg kjenner muslimer som er lei av evige kulturkonflikter og som bekymrer seg for fremtidens velferd på grunn av den store innvandringen, og jeg vet om hardbarka radikale feminister som hater Vesten og alt vi står for.
Det er helt naturlig at man snakker mer om problemer enn om solskinnshistorier
Afrikas befolkning vil firedobles i løpet av århundret. Presset på våre grenser vil bare øke, og vi risikerer, om ikke Europa snart beskytter sine grenser med makt, at Norge vil være dramatisk annerledes å leve i om bare noen tiår.
Det er fint å ha ambisjoner for integreringen, men til syvende og sist finnes en virkelighet som dessverre ikke bryr seg stort om sosial rettferdighet. Det nytter ikke å bare kjøre på i full fart med asyl og alt som følger med, og bare håpe og tro at integreringen skal begynne å gi uttelling. Det er ikke nok.
Det vi driver med nå er et gigantisk eksperiment, fordi vi ikke aner hva utfallet vil bli. De som heier frem denne utviklingen står for en ideologi som sier at alle mennesker, uansett kulturbakgrunn, kan leve i samme land i harmoni. At menneskenaturen dessverre ikke er ideell, og at inn-gruppepreferanser fortsatt preger mellommenneskelige relasjoner, det vil de helst ikke vite noe av, selv om det stemmer. At det flerkulturelle samfunnet per definisjon betyr at Norge som nasjon opphører å eksistere, er det heller ingen som sier høyt, men hvis ikke et stort flertall av den norske befolkningen har en kultur som oppfattes som norsk, hva er igjen av Norge da?
Vi vet ikke hva utfallet av dette kommer til å bli, men vi kan trekke noen logiske slutninger av å se på de kulturelle konfliktlinjene som har eskalert med den voksende muslimske minoriteten i Europa, om alt fra karikaturtegninger, til nikab og kjønnslemlestelse. Og vi kan se av syssesettingstallene til SSB at det vil koste oss dyrt.
Det er derfor våre ledere har vært så uansvarlige og kortsiktige. De har påbegynt dette eksperiment som de ikke har skjønt konsekvensene av, og når vi har stilt spørsmål ved det, er vi blitt spottet og latterliggjort. I debatter snakker europeiske ledere om migrantene nærmest som om dette var folk de kjenner og kan gå god for. «De flykter for sine liv og vil bli en del av våre samfunn», heter det, som om det var en selvfølge. I virkeligheten aner disse naive menneskene ingenting om migrantene de slipper løs inn i vårt hjem. Vi har forsøkt å kaste penger på problemene i årevis. Sysselsettingsgapet består og segregeringen tiltar.
Det er helt naturlig at man i en politisk sammenheng belyser problemer. Politikere pleier ikke å bli utfordret på tilfredsstillende sykehjem, folk flest bekymrer seg ikke for trygge, rene gater og gode skoler. I en politisk diskurs snakker man stort sett om problemer. Det å løfte frem noe positivt i ny og ne er viktig, fordi det er viktig at vi definerer hva som er positivt. Det er viktig å vise hva en integrert innvandrer er. Men når det er sagt, er det ikke stort mer å si, nettopp fordi det er positivt. Dette er jo bra. Hva så?