Jeg har tidligere skrevet om den norske elgjeger, en karakter på årlig voldstokt i våre skoger. Det er ikke tilfeldig at den norske bonde innehar samme karaktertrekk, all den stund bonden er hverdagsutgaven.
Mørketida
For utenfor elgjakta stilles blodtørsten til den norske bonde fram til neste høst med ulvedrap og en hund i ny og ne når anledningen byr seg. Dyrestellet på gården er det så som så med. Dyr tenker ikke og heller ikke føler de så mye, de er til for å brukes. Hunder bor ute i kulda. Produksjonsdyra fores fra avløserens hånd på en trang og skitten bås, mens bonden brekker av en tråkig hverdag med charter til Phuket. Helt fri tar han riktignok ikke, nyheter om ulvejakta (både den offisielle og den uoffisielle), streames kontinuerlig gjennom ulike internettkanaler rett inn på smarttelefonen mens det nippes til paraplydrinker.
Skamløs
Vel hjemme igjen fortsetter dagene som før. Kaffetrakteren settes på før turen går innom Coop for å handle kjeks og kanelboller, det blir mange besøk med god sladring i disse ulvetider. Ulven er fæl. Og veldig skummel for mennesker. Hatet ligger tjukt i de tusen gårder. Tv-kanner fylles og tømmes mens det slarves i desperate forsøk på å finne nye argumenter mot ulven. By mot land. Traktekaffe mot caffe latte.
Byfolk er fæle. Vel vitende om at den norske bonden kunstig holdes i live av byenes økonomiske motorkraft. Ca 5 kroner av hver 100 lapp den norske borger betaler i skatt går rett i lommeboken til bonden. Tar vi med skjermingsstøtten nær dobles kostnaden. Landbruket kostet oss 22 milliarder i 2016 ifølge OECD. For lite, sier bonden idet han skrur på xenonlysene på den nye milliontraktoren på vei ned til Coop.
Hobby
Det er ikke slik at bønder kan dra på ferie nå det passer dem. Faktisk så er det det ganske slitsomt å være bonde, de har jo en jobb å ta vare på. På apoteket, eller som rådmann, i sportsbutikken, preppemaskiner og snømåking, jobbene er mange. Gårdsdriften er mer som en fritidssyssel å regne, et vedlikehold av et romantisk minne om forne tider. Nei den norske bonden er nok den eneste som får sin fritid subsidiert av staten, de har til og med eget parti på stortinget for å ivareta denne hobbyen det er å være bonde.
Trodde du forresten at våronna var den største tidstyven til den norske bonde? Før om åra var det nok det, men i disse dager er det noe annet. Rapporteringen av rovviltskadet og drept buskap har frist 1 november! Her gjelder det å ha tunga rett i munn! Ikke bare skal tallet maksimeres ut av alle proporsjoner, skjemaet er også ganske komplisert! All denne jobben kan fort kollidere med elgjakta om man ikke raskt får skutt ut kvota og gjerne litt ulv på toppen. Og ikke minst, charterturen i februar skal planlegges og avdragene betales. Det haster å få penga inn på konto. November er den nye våronna, ingen tvil om det.
Ribbe
Så snart skjemaet er levert, puster den norske bonde lettet ut. Rød i kinna og med kulemage setter han seg i stresslessen, med tv-kanna på lunk og ei bolle i munnviken mens han fantaserer om forne tider da ulven var utryddet og caffe latten ikke oppfunnet. Og grisene? Ja de ligger nå i den skitne bingen sin en måneds tid til før den hvite lastebilen tar dem på siste reis. Smilet til den norske bonde er ikke til å ta feil av; Julebonusen er rett rundt hjørnet.
God jul!