Nå var det gått noen dager siden presten slo alarm om julekulene og det meste huskes gjerne bare noen dager av flagdingene. Nå var det jul og mye annen aktivitet i bygda. Det var så mye å tenke på, det var mange å huske på og julekulene forsvant inn i historien.
Presten og Eunike fikk satt glassmonteren inn i et lite siderom på Menighetshuset og satt opp en plakat om at det ville koste fem kroner å se mirakelet.
Dan Kriserud hadde fått i oppdrag å kringkaste at nå kunne alle få se mirakelet, mot en liten betaling.
Leiulf humret da han hørte Dan kunngjøre mirakelet på radioen.
«Skulle jeg ha skrevet en bok om denne bygda skulle tittelen ha vært Fjolsene fra Flagdum,» humret Leiulf og skjenket seg selv en stor kopp kaffe.
Florentina hadde hatt en fæl natt. Hun hadde drømt at hun var i et bryllup og da brudeparet dukket opp viste det seg at det var Valentina og Claude som skulle gifte seg.
Florentina våknet av at hun hylte av skrekk.
«Bare dette ikke er et forvarsel,» stønnet hun og sto opp. Hun kunne like gjerne lage seg en kopp te for hun kom nok ikke til å sovne igjen nå.
«Claude! Claude! Hvor er du? Får jeg se ditt vakre ansikt igjen?» klynket Florentina ut i luften. Som hun verket etter å se ham. De måtte ha vært gift i et tidligere liv.
«Vi er som skapt for hverandre, Claude,» klynket Florentina og sank ned på en kjøkkenstol. Nå kjente hun et sug etter kanelboller så hun fant frem en pose.
«Claude, Claude, si du vil ha meg,» klynket Florentina før hun satte tennene i en kanelbolle.
Lompa kom slentrende inn på Poppes pub for å ta seg en øl. Kompisen Tomaten og hans tvilsomme fetter fra Lillestrøm, Lange-Leif var allerede på plass.
Lange-Leif hadde brakknese, blomkål-ører, fillete knoker og garantert et langt rulleblad og det var bare sikkert at Lange-Leif hadde vært ute en vinternatt før.
Både Lompa og Tomaten hadde en litt ydmyk og smiskete holdning til denne barske karen. På toppen av det hele hadde Lange-Leif høstet erfaring fra Oslo, København og Antwerpen. Det var best å holde seg inne med denne karen.
«Nå, åssen går det med denne snubben da?» smilte Lompa og så på Lange-Leif.
«Snubben? Hva er det?»
«Hehe, det er svensk og betyr karen,» smilte Lompa.
«Å? Jeg er ikke god i svensk,» svarte Lange-Leif.
Før de rakk å si noe mer pep det i Lompas mobiltelefon.
«Hva med en middag på Pierres klokka 18? Jeg betaler selvsagt. Mvh Leiulf.»
Lompa tenkte seg litt om før han takket ja til tilbudet.
Leiulf var litt merkelig, mente Lompa. Han fikk liksom ikke plassert ordføreren, men det var jo fint å ha kontakt med de store gutta og Lompa var street-smart nok til å forstå verdien av slike kontakter.
Imidlertid hendte det at Lompa klødde seg litt i hodet over hva i all verden ordføreren så i Lompa.
På slaget klokken 18 slentret Lompa inn på Pierres. Han var kanskje tvilsom, men han likte å komme presist. Ordføreren kom noen minutter senere.
«Lompa, så hyggelig å se deg igjen,» smilte Leiulf og vinket på kelneren.
Mens de ventet på maten fikk Leiulf forklart at han trengte hjelp til å kartlegge hvor julekulene befant seg og han trengte hjelp til å få hentet dem.
Lompa kunne ikke begripe at disse kulene var så viktige for Leiulf, men det virket da som at Lompa bet på forklaringen om nostalgien etter barndommens julekuler.
Lompa bet ikke på, men han tenkte i sitt stille sinn at Leiulf var litt skrudd i toppen og at det gjorde ingenting.
Maten var utsøkt. De hadde bestilt pinnekjøtt og det var såpass mye på tallerkenen at de ble gode og mette. Det ble også plass til noen øl og akevitter.
Mens Leiulf la i seg julemiddagen travet Florentina frem og tilbake fremfor stuevinduene som en tiger i bur. Claude hadde ikke gitt lyd fra seg og Valentina var som sunket i jorden.
«Claude, Claude,» hvisket Florentina. Hun måtte hviske hans navn for å dempe sjelesmerten.
Hun kunne ikke få seg til å tro at han hadde kastet seg i armene på slya Valentina, men sikker kunne hun ikke være.
«Jeg har da litt is i fryseren? Jeg tror jeg må ta meg litt,» sa Florentina til seg selv. Hun måtte få tankene over på noe annet.
Lompa lovte Leiulf å forsøke å kartlegge julekulene. Til gjengjeld skulle Leiulf gjøre Lompa en tjeneste en annen gang når Lompa trengte en.
«Like for like, det skal vennskap holdes,» sa Leiulf og ga Lompa hånden på det.
Lompa tok den utstrakte hånden.
Leiulf var litt ustø på foten og litt snøvlete da han gikk fra Pierres og det var jammen med Lompa også.
Lompa gikk tilbake til puben, mens Leiulf spaserte hjem.
«Lompa er jammen meg en kjekk kar,» snøvlet Leiulf og smilte til seg selv, «man skal sannelig ikke dømme en bok etter omslaget!»
Presten kom gående langs veien.
«Nei, men, er det ikke presten vår? Hvordan går det? Opplevd flere mirakler?» Leiulf gliste fra øre til øre.
«Takk, det går bra,» svarte presten kort og avvisende.
«Ha en mirakuløs kveld,» flirte Leiulf og gikk videre.
«Jeg stoler ikke på den ordføreren,» mumlet presten.
«Jeg stoler ikke på den presten,» mumlet Leiulf.
Vi kan si det sånn, det var ingen gjensidig sympati mellom disse to mennene.
«Hva slags greie er det med deg og denne ordføreren?» Tomaten tok en god slurk av ølen sin og rapte, før han satte ned seidelen med et klask og konsentrerte seg om Lompa igjen.
Lompa trakk på skuldrene.
«Ja, men for helvete, man vet aldri når man får brukt for en ordfører,» utbrøt Lange ? Leif og rynket panna. Lompa så på han med et takknemlig blikk.
«Jo, men det går rykter om at ordføreren er skinkerytter,» sa Tomaten.
Lange-Leif måpte.
«Rykter er rykter,» påpekte Lompa, «og prøver han seg med noe ride ranke blir det helvete!»
«Han prøver seg sikkert ikke. Homofile er like kresne som heterofile,» sa Lange-Leif og bestilte seg en ny øl.
Så skiftet trekløveret samtaletema og planla smugling av øl fra Tyskland til Norge.
«Det kan ligge mye penger i dette,» sa Lange-Leif ettertenksomt.
Tomaten begynte å drømme om en fremtid med mye penger! Han planla å skaffe seg en Cadillac og en smart, liten leilighet oppe i fjellet.
Lompa var litt forsiktig med å selge skinnet før bjørnen var skutt. Han planla ingenting.
Florentina satt i stua og forsøkte å se på TV, men tankene gikk til Claude.
Det var merkelig at hun ikke hadde hørt noe fra han.
Hun grep telefonen og slo nummeret til Leiulf, men hun fikk ikke noe svar der heller.
«Har det vært atomkrig og jeg er den eneste overlevende?»
Florentina tok en smultring og spiste.
«Ti smultringer igjen, jeg må kjøpe en ny ladning.»
Florentina sukket.
Nå er det tøffe tider i Flagdum.
Kan Lompa hjelpe Leiulf?
Hvor er Claude og Valentina?
Blir Mirakel-Dekorasjonen en suksess?
Ja, det er mye på gang – følg med, følg med!
(Teksten er en parallellpulisering med Flagdumposten og er gjengitt med tillatelse fra forfatteren. Prologen til kalenderen kan leses her.)