«Jeg registrerer at regjeringen foreslår å fjerne navnet «Feltprestkorpset» og i stedet kalle det for «Forsvarets tros- og livssynskorps» og at Forsvaret har ansatt en feltimam og en feltlivssynshumanist.
Dette seremonielle utrop brukes ved flere anledninger i Forsvaret, og på Stortinget synges fedrelandssalmen: «Gud signe vårt dyre fedreland», hvor vers 6 sier noe om hvordan det skal bygges, vernes – og trygges:
Vil Gud ikkje vera Bygningsmann,
Me faafengt paa Huset byggja.
Vil Gud ikkje verja By og Land,
Kann Vaktmann oss ikkje tryggja.
So vakta oss, Gud, so me kann bu
I Heimen med Fred og Hyggja!
(I parentes bemerket: i 2010 ble sangen strøket fra NRKs søndagmorgensritual, som innledning til dagens sending, kl. 06.57)
Siden 300-tallet, da keiser Konstantin gjorde kristendommen til statsreligion, har forholdet mellom kirken/de troende og statsmakten, med tilhørende (volds-)maktapparat, vært et evig dilemma. Vi har nettopp lagt bak oss markeringen av de 500 år som er gått siden protesten mot at kirken var blitt for verdslig ble innledet. Da er det betimelig å spørre om resultatet av dette ble at staten ble gjort hellig – med kirken som hore for statsmakten (i perioder).
Et blikk på både et religiøst kart, og et politisk kart over valgkretsene i Tyskland i 1932 viser et klart evangelisk flertall i de kretser hvor nazistene fikk flest stemmer. I rettferdighetens navn skal det nevnes at det i 1933 ble inngått et konkordat mellom Vatikanet og myndighetene i det nye «riket».
Spenningsfeltet mellom å forkynne Fredsfyrstens budskap; og tilstedeværelse der hvor folk er – også når våpnene taler – er fylt av (uløselige?) dilemmaer, og dette innlegg pretenderer ikke på noen måte å foreskrive en løsning på disse.
Likevel, i en tid hvor kongens taleskrivere sier at vi tror på «Gud, Allah, Altet og Intet», er denne saken et godt eksempel på hvordan samfunnets institusjoner – og evt. endringer av disse – fremtvinger (grundig) gjennomtenkning av hva vi «tror på», i en forstand langt utover den religiøse betydningen av «å tro». På et kontinent som i forrige århundre førte en innbyrdes borgerkrig fra 1914 til 1989 – med både varm våpenbruk, og kald trussel om bruk av enda varmere våpen – blir det stadig viktigere å finne fram til de felles-europeiske verdier våre barn blir utskrevet til tjeneste for å forsvare.
Det livssynsmessige nærvær i den samfunnsinstitusjon som skal ivareta dette behov bør først og fremst preges av det felles verdigrunnlag som presumptivt forutsettes delt av den som skal gjøre sin statsborgerlige verneplikt. I så henseende burde flere betegnelser med forstavelsen ‘felt-‘ være overflødige, i særdeleshet hvis den etterfølges av betegnelser for talsmenn for trosretning(er) som er, om ikke misjonerende, særdeles ekspansjonistisk(e).
I sin fredspristale minnet Obama oss på at – blant flere grenser som ble overskredet – dette var den første krig hvor tapet av sivile liv var større enn de militære tap. Med dette i bakhodet kan vi, i våre bestrebelser for å hindre at noe lignende bryter ut igjen, ha i mente at om så skulle skje, er det bare en betegnelse som vil gjøre feltpresten rangen stridig:
Felt-satanist (!)