Etter 2006 har det blitt vanskeligere å kritisere islam som den politiske ideologien den er. Islam er ikke bare religion, fordi fra første dag prøvde «profeten» Muhammed å kombinere politikk med religion. Han var meget dyktig i politikken og han brukte alle brutale metoder fra lurerier til halshugging og total brutalitet for å kombinere de to. Han var en god politiker, kriger, og slavehandler. Slik kunne han kombinere makten med troen og beholde makten for seg selv og etterkommende kalifater.
I iransk historie ser vi hver eneste gang det ble opprør mot et regime, og folk ønsker seg demokrati, kommer islamske ledere og hindrer demokratisering av landet. Gode eksempler på dette er hendelser fra 1953 og 1979. Det skjedde også under den arabiske våren i Egypt. Siden islam og politikk ikke kan skilles fra hverandre har dette blitt en hindring av demokratiseringenav mange land i Asia og Afrika.
Kairo-avtalen som ble undertegnet for ca tredve år siden og alle muslimske land undertegnet en bekreftelse på at islam er en politisk ideologi. Dette er en menneskeerklæring for muslimer og dette er mot menneskerettighetserklæringen som er godkjent av FN.
To grupper kom til Norge. En gruppe var muslimer som praktiserer islam. De begynte å gå i moskeene. De dannet organisjoner, etablerte bedehus og organiserte seg. Mange norske politikere og media ga, i sin uvitenhet eller «snillisme», stor plass til denne gruppen.
Den andre gruppen var flyktninger som hadde rømt fra islam, og de hadde sett og visste hva islam var. De hadde kommet til Norge med drømmen om demokrati, men nå så de at demokratiet og menneskerettighetene er truet av Islam/islamisme/ Euro-islam.
De begynte å forsvare menneskerettigheter og demokratiet ved å informere om sharialover, om kvinneundertrykkelse, om kjønnsdiskriminering og om islam generelt. En av de første og viktigste var Walid al-Kubaisi som har bakgrunn innen islamsk teologi og er fra Irak.
I denne debatten gikk islamister i offerrollen, og de fikk støtte av media og venstresiden som allerede hadde mistet sine borgerlige velgere. All kritikk av islam ble tolket som «krenkelser» for muslimer. Hver kritikk ble kvalt under stempelet«rasisme» og «islamofobi». Og islamkritikere fikk problemer med å bli hørt på grunn av at media kjempet om å støtte «stakkars» muslimer.
«Antirasistene» ble de verste rasistene, selv om de handlet i god tro. Fordi de nedvurderte muslimenes utviklings- ogtilpasningsevne. De mente muslimer ikke kunne tilpasse seg europeiske verdier og ville la dem leve i sitt liv i den «kulturen»de er vant til. Vi måtte ikke stille krav til dem. Så de kunne ikke tilpasse seg demokratiet. Vi måtte tilpasse oss dem og fra denne kulturen kom begrepet multikultur.
Islamkritikere så at det ble vanskelig å stå frem som anti-islam, ex-muslim eller generelt å kritisere islam. så de fant på andre ting å kalle seg, som sekulære muslimer, kulturelle muslimer, «jeg som muslim» men det hjalp ikke. Kritikk av islam betydde å ikke bli hørt. Ikke bli tatt på alvor. Og mye sjikane.
De erstattet kritikk av islam med kritikk av «ukultur». På denne måten ble kritikken ufarliggjort. Nå kunne man snakke om æresdrap, om æresvold, sosial kontroll, hijab, kvinneundertrykkelse, og homofiles rettigheter under «ukulturen».
Men hvor kommer «ukulturen» fra? Er ikke denne «ukulturen» mest spredt i de muslimske landene eller der hvor muslimer er i flertall?
Uansett vi må huske på at religion gir en ekstra tyngde og legitimerer de konservative holdningene. Spesielt når det gjelder spørsmål om toleranse for annerledes tro, kjønn, seksualitet, holdninger til homofili, skam, ære, kjæreste , sex utenfor ekteskapet, ekteskap med «vantro», gifte seg på tvers av religion, arv, rett til skilsmisse, rett til økonomi, rett til jobb, rett til barna etter skilsmisse, å gifte seg på tvers av religion, unges autonomi, foreldres autonomi, være ateist, konvertering, religiøs praktisk, alkohol, spott mot Gud eller profeten, og mye annet.
Alle disse punktene er kritikkverdige når de overser individets rett til å velge og leve sitt eget liv. Fordi livet er hellig, og ingen andre har lov å ta dette livet fra oss i form av drap eller ta fra oss friheten til å leve slik vi ønsker.
Men denne kritikken er akseptert under betegnelsen «ukultur», men ikke under navnet «islam». For muslimer har fått stor makt over politikere og media. Men er det riktig å snakke om bare ukultur? Det som å snakke om symptomer, men ikke om årsaken.
Behandling av symptomer kan dempe symptomene, men årsaken er der fortsatt. Når som helst kan symptomene blusse opp igjen og til slutt ta livet av pasienten. Et samfunn som er preget av islam og praktiserer islam i form av alle de tingene som ble nevnt ovenfor blir et sykt samfunn. Og et sykt samfunn hvor problemene ligger i bunnen, men som på overflaten er fint, vil ende i anarki og kaos.
For å ha et sunt samfunn må man se på årsaken. Hvis islam er årsaken til sosial kontroll, til hat mot homofili, til æresvold, og alt som ble nevnt ovenfor, må vi ta dette alvorlig. Vi må ha en viss oversikt og kontroll over hva som skjer i moskeene. Vi må få et nøytralt samfunn uten noen religiøst eller politisk uniformerte.
Vi må ha samme krav, kontroll, oversikt over moskeene som vi har over kirkene. Vi må slutte å fremme islamske symboler i media. Profeten Muhammed kombinerte politikk og religion. Etter 1400 år hvor historien har overbevist oss om ulemper med hans ideologi må vi skille religion og politikk. Ikke blande islam og moskeene inn i politikken eller dagligliv til dem som kommer hit.
Fordi de kom her av eget valg, eget initiativ. Det betyr på en eller annen måte har de det bedre her enn i sitt land, uansett hvor mye de prøver å svartmale her. I 1400 år har islamske lærde og de som vil ha «norsk islam» sagt at originalen av Koranen er i himmelen. Jeg tror det er på tide at vi laster den ned for å se hva som står i den. Alle de versene som er mot kvinner finnes i originalen eller er de oppdiktet av skjeggete menn på jorden?
Det som er viktig å huske at mye av «ukulturen» er skrevet i Koranen og hadither , og det er viktig å kritisere islam og sette inn tiltak mot islamsk politisk ideologi. Skyve islam bort fra gater, TV-skjermer, aviser , statsråders kontorer og Stortinget til moskeer. Der islam hører hjemme.
Der trengs det også kontroll og oversikt for å ikke forgifte våre ungdommer. Islam må bli en tro og tro praktiseres hjemme og i moskeen. Det er ikke plass til å ha fredagsbønnen midt i gata, feire eid på Fornebu og Ashura på gata på Grønland. Offentlige rom har ikke plass til markering av ideologier som er basert på diskriminering av folk basert på rase, religion, hudfarge, kjønn eller legning. uansett om ideologiene er religiøse eller politiske.
(Teksten er tidligere publisert på Lily Bandehys blogg hos Nettavisen og er gjengitt med forfatterens tillatelse.)