Julen 1995-12-20. Jul på Grefsheim gård, Hedmark. Julebakst med telys. Foto: Aleksander Nordahl, NTB arkiv

«Du store min, så mange mennesker det var på senteret i dag,» stønnet Leiulf og hang fra seg vinterfrakken.

annonse

«Ja, det er jo like før jul,» sa Ravn og smilte.

«Det er merkelig at folk ikke gjør seg ferdig med julehandelen før desember,» sa Leiulf.

«Hva gjorde du på senteret? Handlet til jul?» Ravn humret.

«Nei, jeg var på apoteket,» smilte Leiulf.

«Men, du Leiulf, har du flere kuler til meg? Hvis ikke må vi bestille et sett fra Oslo.»

«Nei, nei, nei, jeg har satt folk på saken så dette er snart i boks.» Leiulf så på Ravn med et fast blikk.

«Vel, da stoler jeg på deg,» sa Ravn og forlot Leiulfs kontor.

Leiulf stønnet høyt da Ravn hadde gått.

«Helvetes kuler! Skulle tro julen ikke besto av annet enn kuler!»

Leiulf gikk bort til den kortveggen han hadde fått laget seg et anegalleri på. Han studerte fotoene inngående.

«Mor, kjære mamma, få og onde har mine levedager vært! Du er nok stolt over hva jeg har oppnådd, men som du vet, det har kostet meg blod, svette og tårer! Si meg, hvorfor er disse dyrebare kulene skjult fra mitt åsyn? Kan du gi meg et vink fra skyen du sitter på?»

Leiulf var gråtkvalt i stemmen. Han slang et slengkyss til fotoet av moren før han satt seg ned i kontorstolen.

«Julekuler, julekuler, hvor har dere gjort av dere?»

Det var ikke bare Leiulf som var oppgitt. Florentinas hjerte verket, det verket etter Claude og det samme hjertet var rasende på Valentina.

Florentina hadde googlet «voodoo» mens hun tygde i seg sirupssnipper.

«Jeg kan vel lage meg en sånn dukke?» Florentina myste mot bildet av en voodoo-dukke og tenkte.

Så skred hun til verket og fikk snurpet sammen en dukke. Hun klipte opp gult garn og sydde hår på dukken. Sluttresultatet var ikke det beste, men det fikk duge.

Nå måtte hun få fatt i hår og en negl fra Valentina.

Florentina falt i dype tanker. Hvordan skulle hun få til dette?

«Dirken! Jeg må ringe Leiulf,» utbrøt Florentina og kastet seg over telefonen.

«Kjære Florentina, du kan ikke på ramme alvor mene at du skal bryte deg inn hos Valentina?»

Leiulf var forskrekket.

«Jasså? Kan jeg ikke det? Du har snart brutt deg inn i halve bygda, men jeg kan liksom ikke gjøre det samme som deg?»

Leiulf gikk med på å undervise Florentina i bruk av dirken.

Hjemme hos Regina Rimbakken hersket det julefred.

Regina satt og strikket på et pledd. Bygdas strikkeglade personer forsynte Regina med restegarn og Regina strikket opp garnet med stor entusiasme.

Godstolen hennes var den gamle gyngestolen hun hadde arvet etter sin mor. Fem sønner hadde Regina blitt velsignet med. En av sønnene hadde emigrert til Australia, tre av sønnene hadde etablert seg andre steder i bygda, mens den yngste, Dankert, bodde hjemme fremdeles.

Regina var sikker på at Dankert kom til å bli boende. Det var ingenting som tydet på at han kom til å flytte.

Dankert var en enkel sjel. Han jobbet nede på bensinstasjonen og han hugget ved som han solgte. Dankert var sterk som en bjørn og bred over ryggen som ei låvedør. Regina hadde stor glede av å ha Dankert i huset. Han handlet med seg varer hjem, han bar ved, han snekret og malte. Ja, han gjorde alt av forfallende arbeid. Snill, det var han også. Ikke røykte eller drakk han, heller.

I gamle dager hadde Rimbakken hatt griser, men nå var grisefjøset ombygd og Dankert holdt til der.

Det hendte at kompisene hans ble invitert på kortspill og det hende at Dankerts kjæreste ble invitert.

Bella, som kjæresten het, var også en enkel skapning. De passet sammen, Bella og Dankert.

«Vi har det godt, Herr Hansen,» sa Regina og klødde katten under haken.

Herr Hansen hadde fylt elleve år denne sommeren og likte godt å ligge på sauefellen ved Reginas side. På den andre siden var vedovnen, så Herr Hansen hadde det varmt og godt når han lå inne.

Ute var det kaldt.

Gradestokken hadde krøpet ned til minus tjuefem.

«Nei, Dankert, hva sier du? Det er fredag og jeg har en vaffelrøre ferdig. Skal jeg steike noen plater og stelle i stand litt helge-hygge?»

Dankert som nettopp hadde sett barne-tv våknet til liv. Var det noe han elsket, så var det vafler.

«Skal vi ha brunost og syltetøy også?» Dankert så håpefullt på moren.

«Selvfølgelig,» sa Regina og smilte.

Det banket på døren.

Dankert skyndet seg å åpne.

Utenfor sto Lompa.

«Nei, men, er det Lompa? Kom inn,» sa Dankert og slapp den gamle klassekameraten sin inn.

Lompa hilste på Regina før han dro av seg yttertøyet.

«Det er jaggu sydenvarmt her inn,» sa Lompa og tok plass i stua. Lompa saumfarte stua med blikket, men han så ingen julekule.

Likevel styrte han samtalen inn på julekuler og han skrønte om at han hadde kjøpt ei så fin julekule av Florentina tidligere i høst.

«Det gjorde jeg også, men jeg ga kula til Bella. Hun ble så glad,» sa Dankert.

Lompa livnet opp, han skulle nok få kloa i den kula.

Regina vartet opp med vafler, hjemmebakte julebakst og kaffe.

Lompa koste seg. Det var i grunnen alltid hyggelig å være på Rimbakken.

Klokken 20, den 15 desember dirket Florentina opp Valentinas dør.

Hurtig snek hun seg inn på Valentinas bad og hentet ut et hårstrå. Noen negleavklipp fant hun ikke, men håret fikk duge. Florentina tok med seg et billig smykke også. Dette smykket skulle hun henge på voodoo-dukken.

Hun skulle lære Valentina at i krig og kjærlighet var absolutt alt tillatt.

Vel, hjemme stappet Florentina håret inn i dukken og sydde igjen.

Så hang hun smykket rundt halsen på stoffdukken.

«Så var det å lage et forbannelse-vers,» mumlet Florentina og lagde seg en kopp te.

Hun satte seg godt til rette med tekoppen, penn og papir.

Nå skulle Valentina få svi!

«Valentina som ligger på bordet her. Hva rimer på her? Vær? Der?» Florentina tenkte så det knakte.

Nei, hun fikk begynne på nytt.

«Valentina, din fæle skjøge, du skal ikke gå inn i Florentinas revir, for når det lakker og lir, Florentina sinna blir. En, to, tre, fir, du forsvinner med et flir! Fall og knall, her blir det ball. Ut med deg, sier jeg!»

Florentina var fornøyd. Hun skrev ned ordene og puttet papirlappen inn i voodoo-dukken, så sydde hun igjen dukken.

Nå tente hun tre svarte lys og gjentok besvergelsen. Så gjemte hun dukka bakerst i vitrineskapet.

Florentina lo en kort, men brutal latter.

Så slo hun på fjernsynet.

Lompa gikk fra Rimbakken sent denne kvelden.

Han følte seg litt glad fordi han hadde lokalisert en kule, men det var ikke fritt for at han kjente seg litt lusen over at han skulle knabbe Bellas julekule. Hun var, tross alt, kjæresten til Dankert og Dankert var en kammerat.

Lompa fant ut at han skulle kjøpe en fin julekule til Bella og erstatte med den han kom til å knabbe.

Det hele gikk seg nok til på et vis.

Leiulf ble liggende våken en god stund etter at han hadde lagt seg. Det var tretten kuler på frifot og nå hadde det gått noen dager siden han hadde funnet en.

«Kjære Gud eller hvem som enn hører på meg. Hjelp meg å finne flere kuler! Amen!»

Leiulf snudde seg rundt og sovnet.

Ja, det er tretten kuler på frifot. En kule er lokalisert hos Bella, Dankerts kjæreste, men vil Lompa få fatt i denne kula?

Og hvor er de andre kulene?

Hva med voodoo, vil Florentina få dukken til å virke?

Hvor er Valentina? Hvor er Claude?

Mange uløste mysterier å løse.

Følg med!

God jul!

(Teksten er en parallellpulisering med Flagdumposten og er gjengitt med tillatelse fra forfatteren. Prologen til kalenderen kan leses her.)

Resett trenger din hjelp

Du kan støtte oss på Vipps nummer 124526.
Bankoverføring til kontonummer 1503.94.12826.
SMS "Resett fast" (59,- pr. mnd.) eller SMS "Resett" (200,- en gang) til 2474.

NB: Dette er helt separat fra Resett-abonnement og gir ikke tilgang til abonnementsinnhold. Resett-abonnement finner du ved å trykke her.