Den 14. desember holdt Vladimir Putin sin årlige tv-overførte pressekonferanse, en seanse som varte i tre timer og tre kvarter og hadde tiltrukket seg 1600 journalister. Putin avslørte at han aktet å stille til gjenvalg ved presidentvalget i 2018 som uavhengig kandidat, og ikke som kandidaten til regjeringspartiet Det forente Russland. For øvrig frembrakte pressekonferansen lite nytt.
De fleste av spørsmålene på pressekonferansen ble stilt av russiske journalister og dreide seg om russisk økonomi, byråkrati, prisen på kommunale tjenester og andre temaer knyttet til folks hverdag. Putin besvarte disse spørsmålene med stor sakkunnskap, og fremla en mengde statistiske opplysninger som viste at russisk økonomi vokste til tross for en lav oljepris og vestlige sanksjoner. Presidentens budskap var at russisk økonomi var blitt mindre avhengig av utenlandsk etterspørsel og i større grad rettet seg mot det hjemlige markedet, og at næringsstrukturen var i ferd med å bli mer differensiert, blant annet ved at landbruket opplevde betydelig vekst.
En av dem som stilte spørsmål på pressekonferansen, var Ksenija Sobtsjak, en ung tv-stjerne og tilhenger av den utenomparlamentariske opposisjonen som har erklært at hun akter å utfordre Putin ved presidentvalget i 2018. At hun ved å delta på presidentens pressekonferanse satte sitt eget kandidatur til presidentembetet i et underlig lys har hun tilsynelatende ikke reflektert over.
Det mest dramatiske som skjedde på pressekonferansen, var at en av deltakerne som hadde kommet med en rekke kritiske spørsmål og kommentarer til russisk fiskeripolitikk og ressursforvaltning, avslørte at han ikke var journalist, men direktøren for en fiskeforedlingsbedrift i Murmansk, og at han hadde skaffet seg adgang til utspørringen av presidenten ved å utgi seg som journalist, for derved å kunne konfrontere Putin med sine spørsmål og kommentarer på direktesendt tv.
Politisk kultur
Det mest interessante ved denne pressekonferansen og liknende opptredener fra den russiske presidentens side er ikke hva som faktisk fremkommer av nye opplysninger, men hva disse arrangementene forteller om russisk politisk kultur.
I flere timer presenterer Putin et vell av statistikk og faktaopplysninger om de fleste sider ved det russiske samfunnet, ispedd kommentarer til internasjonale forhold. Dette er en form for politikk vestlige politikere bedrev for noen tiår siden da de før valgene presenterte sine løfter til velgerne, arbeidet for å innfri løftene etter å ha blitt valgt og fremla regnskap over hva de hadde utrettet før neste valg.
Hadde en vestlig politiker forsøkt å bedrive denne formen for politikk i dag, ville vedkommende ha blitt oversett av både massemedia og velgerne og derfor vært dømt til å tape. Russiske velgere, derimot, ser ut til å sette pris på denne trauste formen for politikk. Forklaringen er sannsynligvis at de fleste russere ønsker stabilitet og trygghet etter kaoset og usikkerheten på 1990-tallet.
(En lengre versjon av dette innlegget sto først på trykk i Kaleidoskop.)