Snøen lavet ned natten til den sekstende desember. Brøytebilene kjørte rundt i Flagdum og fikk unna snøen slik at gående og kjørende kunne komme seg frem.
Snøfresere gikk også for fulle mugger og noen få tok spaden fatt. To menn pådro seg smerter i brystkassa og måtte kjøres til sykehus, mens en fikk fæle smerter i korsryggen og måtte oppsøke legevakta. Det var altså en helt normal vinterdag.
Florentina betalte en nabo for å måke hennes oppkjørsel og den samme naboen ryddet Leiulfs oppkjørsel.
Siden det er lørdag er det ikke så viktig for alle at oppkjørselen er måkt.
Leiulf kom seg ikke ut av morgenkåpen før ved lunsjtider og Florentina hadde vært oppe hele natten fordi hun begynte på en kjærlighetsroman kvelden før. Kjærlighetsromanen var så fengende at Florentina ikke klarte å legge den fra seg før øynene hennes datt igjen på side 239.
Romanen handlet om den vakker, mørkhåret designer som forelsket seg i en nydelig, landsens blondine, men designeren måtte slite noe voldsomt for å få blondinens oppmerksomhet.
Florentina leste med bevende hjerte. Dette var en av de beste romanene hun hadde lest, kun slått av romanen «Sjeiken».
Lompa kom seg til Poppes midt på dagen. Han hadde vært nødt til å stå opp tidlig for å måke gårdsplassen for sine foreldre, hente inn ved og mate morens høner. Etter den arbeidsøkta måtte han hvile en times tid, men nå var han klar for en kaffe på Poppes.
Tomaten og Lange-Leif satt allerede der. Tomaten var alltid rødlett i ansiktet, men i dag var han ekstra rød på det ene kinnet og litt hoven.
«Tannverk,» sa Tomaten og gned seg på kinnet, «jeg skal til tannlegen. Han ba meg kommer i tretiden.» Tomaten skar en grimase.
«Huff, tannlegen,» sa Lompa og grøsset. Nei, tannleger var ikke Lompas favoritt-yrkesgruppe.
«Folkens, jeg trenger hjelp til å få henta en greie ute på Neset, hos Bella Nordnes. Blir dere med?» Lompa så på Tomaten og Lange-Leif.
«I dag, eller?» Lange-Leif kikket på Lompa.
Lompa nikket.
«Bella reiser med folka sine inn til bygda og dette må hentes når ingen er hjemme.» forklarte Lompa.
«Jeg skal til tannlegen, så ikke regn med meg,» stønnet Tomaten.
«Jeg stiller,» sa Lange-Leif.
Nøyaktig klokken 15 ankom Lompa og Lange-Leif Nordnes-gården. De hadde parkert et stykke unna og snek seg ned bakken som førte til gården.
Lange-Leif stoppet et stykke opp i bakken. Han skulle holde utkikk, mens Lompa smøg seg bort til annekset hvor Bella bodde. Lynraskt dirket han opp døren og gikk inn.
Han så rett på kula. Den hang rød og fin i taklampa over salongbordet.
Lompa fikk ned kula i en fei og hang opp den medbragte.
«De er jo nesten like ? bra!» Lompa hoppet ned fra salongbordet.
Plutselig kom Dankert på snøscooteren. Lange-Leif ble helt forfjamset.
«Hvem er du?» Dankert myste bort på Lange-Leif.
Lange-Leif skulle til å plystre, men selv om han trutet munnen og blåste, så kom det ikke en lyd.
«Helvete, skal du kysse meg?» Dankert steg av scooteren.
«Nei, jeg er bare tørr på munnen. Slapp av med deg,» svarte Lange-Leif, ganske irritert i stemmen.
«Hva gjør du her? Dette er ikke noe tursti.» Dankert var smal i øynene.
«Jeg gikk meg bort, jeg er ikke herfra,» sa Lange-Leif.
«Du er vel ikke på frierføtter etter Bella?» Dankert gikk tett opptil Lange-Leif.
«Jeg vet da faen hvem Bella er. Er det bikkja di, eller hva?» Nå begynte Lange-Leif å bli irritert.
Dankert sugde fatt i Lange-Leif og løftet han mot et tre.
«Bella er den peneste jenta i Flagdum,» freste Dankert.
Lange-Leif ble litt overrumplet, men fikk samlet seg og skallet til Dankert.
Dankert måtte slippe taket et øyeblikk for å riste på hodet, men så kastet han seg over Lange-Leif.
Det ble en kamp der Lange-Leif kjempet for å overleve og Dankert strevde for å få slått Lange-Leif flatest mulig.
Lange-Leif fikk vridd seg løs og lagt på sprang. Dankert forsøkte å ta han igjen, men det måtte han glemme. Beina til Lange-Leif gikk som trommestikker. Han løp rett og slett for livet.
Lompa var så heldig at han hadde kommet seg ut av Bellas anneks og han fikk med seg rabalderet i bakken. Siden Lompa kjente til Dankerts ville han ikke risikere å bli utsatt for Dankerts vrede, så han snek seg gjennom snøfonnene og kom seg i sikkerhet.
Lompa satt i bilen da Lange-Leif kom løpende.
«Kjør som ville helvete, kjør for faen,» brølte Lange-Leif da han kastet seg inn i bilen.
Lompa kjørte så fort han kunne.
«Den ser ikke pen ut, den blåklokka di,» påpekte Lompa da de svingte inn i bygda.
Lange-Leif måtte innom legevakta.
«Han ramla ned loftstrappa,» skrønte Lompa til resepsjonisten på legevakta.
En drøy time senere satt Tomaten med et hovent kinn på Poppes pub. Lange-Leif hadde blåveis på venstre øyet og en diger kul i panna. Lompa var uten skade.
Lange-Leif ville ta bussen tilbake til Oslo tidlig neste morgen. Han påsto at han hadde en del å ta tak inne i byen.
«Ja, du får ha takk for hjelpen, Lange-Leif,» mumlet Lompa.
«Ikke noe å takke for,» svarte Lange-Leif, småsur i stemmen.
Det var ikke akkurat noen munter stemning å spore hos de tre kammeratene.
Hjemme hos Leiulf var det heller ingen munter stemning. Florentina var på besøk og hun gråt sine modige tårer.
«Jeg elsker ham, mitt liv er ikke verdt noe uten Claude!» Florentina tørket tårer og nese.
«Men, kjære deg, Florentina, dette er en mann du knapt kjenner! Hvor mange ganger har du truffet han? En?» Leiulf slo ut med hendene.
«Nei, jeg har truffet han flere ganger. Jeg e-elsker han.» Florentina hikstet og begynte å gråte igjen.
Leiulf måtte hente en ny pakke med papirlommetørklær.
«Jeg er helt sikker på at den russiske slya Valentina har stukket av med min Claude!» Florentina fikk et nytt gråteanfall. Leiulf himlet med øynene.
«Hjertet mitt er knust, Leiulf! Knust!»
«Florentina, det er ikke din Claude og Valentina er ingen slye,» sukket Leiulf.
«Tar du hennes parti nå?»
«Nei, nei, nei,» sa Leiulf fort. Han ville ikke ha noen krangel med Florentina. «Skal jeg lage litt kakao til oss, kjære deg?»
«Har du en kremklatt å putte i kakaoen?»
Leiulf nærmest løp ut på kjøkkenet. Han håpet tårepersa ville holde seg på stua og det gjorde hun.
Lompa ringte på hos Leiulf.
«Lompa, kom inn, kom inn. Jeg er i gang med å lage kakao, vil du også ha?» Leiulf strålte som en sol da han så Lompa utenfor. Nå måtte da Florentina ta seg sammen?
«Ja, jeg tar gjerne en kopp kakao,» svarte Lompa og banket snøen av støvlene sine før han gikk inn.
Leiulf ba Lompa finne seg en plass før han forsvant ut på kjøkkenet.
Lompa smatt ut på kjøkkenet og ga Leiulf julekula.
«Tra-la-la, bare tolv små kuler igjen. Halvparten er i boks!» Leiulf tok noen dansetrinn før han skjenket kakao i koppene. Kakaoen ble servert med en kremklatt på toppen og litt kanel.
«Værsågod, mine venner, her kommer jeg med deilig kakao. Dette skal smake!» Leiulf var i godt humør nå.
Florentina glemte Claude for et øyeblikk og Leiulf pustet lettet ut.
De begynte å snakke om mirakelkvisten og Lompa lo hjertelig av den historien.
Men, hva nå? Det er tolv kuler igjen å finne, vil Leiulf klare dette?
Hva med Claude? Hvor er han og har Valentina stukket av med han?
Vil Bella oppdage at julekula hennes er forsvunnet?
Her er det mye å holde orden på.
Følg med!
God jul!
(Teksten er en parallellpulisering med Flagdumposten og er gjengitt med tillatelse fra forfatteren. Prologen til kalenderen kan leses her.)