En skulle trodd at både Frp og Sylvi skulle få mye støtte og hyllest for å være med på å sette sosial kontroll og æreskultur blant innvandrere på dagsorden, men den gang ei. Selv med en modig og rørende tale der Sylvi roser undertegnede og flere andre, ser jeg på sosiale medier at hun blir beskyldt for å være falsk. Det er egentlig som forventet fra venstresiden. De tenker arrogant nok at engasjementet ikke er ekte eller godt ment så lenge det ikke kommer fra godkjente aktører, som dem selv. Sylvi og Frp er ikke noen av dem.
Det har blitt hevdet av noen på kommentarfeltet at det kun er én prosent som opplever sosial kontroll. Fra den antakelsen får de ideen om at vi som snakker åpent om utfordringene med innvandring, overdriver for å spre hat og mistenkeliggjøring. Sylvi fant den ene prosenten for å sette innvandrere i dårlig lys, ble det sagt.
Men om det kun er én prosent, hvorfor har vi nettopp innvilget 5 millioner til en organisasjon for å bekjempe sosial kontroll? Hvor er de 44 elevene som aldri vendte tilbake til skolen i høst? Hvorfor lever over 70% av somaliske barn i Norge under fattigdomsgrensen? Hvordan kan det ha seg at det årlig blir sendt barn på koranskoler, og torturert? Og hvorfor er alle disse etatene sprengt for kapasitet hvis kun én prosent sliter? Som det lett kan googles, er det langt over dette lille antallet som sliter med å integrere seg i Norge.
På tide med nye koster
Andre enn Frp har fått legge premisser for integrering i mange tiår nå. Men har de lykkes? Ikke akkurat. Så kanskje en ny oppskrift må brukes? En noe tøffere linje, en som stiller større krav. Kanskje er det Frp som sitter på løsningene for å rette opp mange års integrerings feil? Det kan ikke bare avfeies med at de mangler «et godt hjerte».
Mange flykter til det de anser som fredelig og harmonisk land, nemlig Norge. Likevel klarer de ikke å finne fred her. Hvorfor ikke, må man spørre? Og jeg finner ikke at diskriminering er årsaken. Norge er et raust og inkluderende land. Men de som kommer må gjøre en innsats, og de må også tilpasse seg. Å kreve rett til å bruke hijab på barn og provosere med sin politiske islam, er mildt sagt dårlig oppførsel.
Innvandrere må integrere seg, og det innebærer helt eller delvis assimilering. For noe av det norske må man ta til seg om man skal bli integrert, og da kan vi ikke kalle det med et annet navn enn assimilering. Vi lever i et godt samfunn, med gode verdier. Det har vi jo all grunn til å være stolte av, men dette krever mye av nyankomne. Og for oss å kreve at de følger opp det som må kreves, er bare rett og rimelig.
De tilreisende sitt medansvar
De valgte selv å komme til Norge. Vårt samfunn ble foretrukket. Derfor må de internalisere de gode verdiene som er her, hvor likeverd, selvstendighet, likestilling og frihet står sentralt.. Og samtidig må de forkaste den ukulturen de vokste opp med. Og ja, det er et krav. Og skal det få gjennomslag, må politikerne legge fra seg berøringsangsten, ignorerer rasismeanklager og står i barrikadene med alle disse som ønsker å befri seg selv fra patriarkatet og inhuman misbruk av religion.
Nå som stortinget stadig inviterer inn sekulære og ikke-religiøse innvandreraktivister, kan det være at vinden snur og at alle partier samles om å bekjempe ukultur. Ja, at de endelig begynner å lytte til oss som lenge har forsøkt å fortelle om det som foregår innenfor innvandrermiljøene.
For første gang i livet mitt er jeg glad for å ha Frp i politikken, og jeg tror det må en Sylvi til for å ivareta og støtte innvandrerkvinners rettigheter. Og så får jeg heller akseptere kritikk for at jeg «banner i venstresidens kirke».
God jul!