Oslo 20040708: Bilde av Arbeiderpartiets logo. Foto: Terje Bendiksby / SCANPIX .

Det er ikke så mange arbeidere lenger, i alle fall ikke norske. De som er på gølvet er i stor grad utlendinger. Oljen har gjort oss rike og nordmenn sitter for det meste på kontor. Har vi fått det så bra at vi ikke trenger Arbeiderpartiet lenger?

De har i alltid vært det statsbærende parti, veldig grått og trist og ikke minst kjedelig, men bunnsolid og urokkelig. Deres varemerke har vært stø kurs. Men det er lenge siden Gerhardsens tid, han som bodde i en blokk på Tøyen og tok bussen til jobben. I dag bor statsministeren i et herskapshus rett bak Slottet og har fin bil med sjåfør.

Nå som vi alle har fått det så bra, trenger vi ikke solidaritet og fellesskap lenger. Vi har blitt så rike at vi kan klare oss selv, og er mer opptatte med å passe på vårt enn å dele med andre. Vi har høstet gevinsten etter mange år med høy oljepris og sitter med boliger som er verdt en formue. Den kan vi belåne og kjøpe hytte på fjellet i laftet tømmer med gress på taket. Før vasket man huset selv og passet sine barn, men nå har man råd til tjenere, det er folk fra utlandet som gjør sånt for litt lommerusk. Det samme gjelder å male huset og stelle i hagen.

I et samfunn med en slik utvikling er de krevende å gå til valg med et løfte om økte skatter. Når en sitter så godt i det, ser en ikke et behov for mer velferd for andre. Rikdom gjør som regel folk mer opptatt av seg og sitt enn av andre.

Arbeiderpartiet har blitt et yrkesvalg, der en begynner allerede i ung alder. Det er slutt med den tiden da en på gølvet ble talsmann for arbeidernes rettigheter. Han som ikke tok av seg lua for fabrikkeieren.

Nå har arbeiderpartipolitikerne utdannelse, og de har aldri hatt en jobb, om en ser bort fra slikt som rådgiver i en NGO eller forsker i FAFO. De mangler erfaring fra en arbeidsplass, de har ikke følt på kroppen at formannen skriker mye på mandag, men blir vennlig på fredag. Likevel forsøker de å utgi seg for å være talsmenn for de på gølvet, men det er ikke sikkert at de snakker samme språk. I Gerhardsens tid fikk de rent flertall, mens i dag faller de på meningsmålingene. I skrivende stund har de blitt forbigått av Høyre.

Ap har ikke lenger en helhetlig politikk. De vingler for å se etter noe de kan gripe tak i. Det eneste de kan få samlet opposisjonen mot regjeringen på, er asylpolitikk. Men de vinner ikke stemmer på slikt. Det med «oktoberbarna» vil nok vise seg til å bli en pyrrhosseier. Listhaug spurte om noe konkret, men de nekter å svare. Det blir forvirrende når de tvinger regjeringen til å endre politikk, men vil ikke å si til hva.

Nå som skuta lekker, ser det ut som om det nærmer seg et mytteri. De deler seg i fraksjoner og kjemper for sine utvalgte. Jonas vil helst mot sentrum, mens Raymond vil til venstre. En nestleder har fått en drittpakke etter seg, og den andre nestlederen sitter stille i båten – tilsynelatende. Utfallet er usikkert, men det er heller tvilsomt om de evner å gjenreise partiet til gamle høyder.

Generasjonen med tradisjonelle velgerne er på vei til å dø ut. Dagens velgere er mye på vandring og plukker ut partier etter egen interesse. Oljen ble nok Arbeiderpartiets havari, vi har fått det så bra at vi ikke trenger dem lenger. Arbeiderne er borte og Arbeiderpartiet har blitt et parti for de i offentlig sektor.

 

 

 

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.