Så har endelig overformynderiet klatret igjennom soveromsvinduet i form av et forslag fra den svenske regjeringen. Samtykkeloven! Altså loven som «forbyr sex med personer som ikke tydelig sier ja eller aktivt utrykker et ønske om å delta». Ikke bare det, men ethvert nytt moment i sexakten skal til enhver tid bekreftes med et ja, eller ved å vise vilje til å fortsette. Flørt og sex til besvær, eller som Helge Lurås beskriver det i sitt innlegg om «Det vanskelige samleiet».
Greia er at mange, kanskje de fleste av oss jenter, ønsker å bli sjekket opp av drømmemannen. Han skal være kjekk, trygg og sterk, og gjerne ta oss med storm, så vi blir øre i huet og mo i knærne.
Greia er også, at vi ikke liker at gutter vi IKKE liker, prøver å ta oss med den samme stormen. Da blir det plutselig trakassering – for noen.
Så for å oppleve det første, så må vi faktisk regne med å få litt av det andre også. Vi må rett og slett forberede oss på det, øve oss på å avvise på en skikkelig måte.
For hvor mange kvinner synes det hadde vært trivelig at det romantiske kysset som er på vei inn blir stoppet av spørsmålet: Er det greit at jeg kysser deg? Eller at den gradvis hetere romansen til stadig må avbrytes av spørsmål som «er dette ok?», «kan jeg ta på deg her?», «kan jeg gå videre?», «kan du skrive under her? «…
Er vi kvinner ikke i stand til å si stopp, om ting går for fort? Eller om vi av en eller annen grunn ombestemmer oss? Er vi så svake?
Her snakker jeg for meg selv, men jeg kan bare si #notme!
Og bare for å unngå den vanlige misforståelsen: Nei, jeg snakker ikke om menn som bruker vold, truer eller utnytter sin posisjon. Disse ville nok uansett ikke spurt om tillatelse.
Resultatet av denne loven vil være en alvorlig brems på flørt, lek mellom kjønnene, spontanitet, erotisme og spenningen av å bli tatt med storm, samtidig som den sier at vi jenter er svake ofre, som ikke klarer å si nei. Er det dette vi ønsker?