Konflikten mellom Finansdepartementet og Statistisk Sentralbyrå har utløst debatt. SSB-direktør Christine Meyer og hennes advokat hevder at Meyer ble presset til å fratre sin stilling på grunn av strid om innvandringsstatistikken. Det har de trolig rett i. Men hva er i så fall det problematiske?
Statistisk Sentralbyrå er til for å frembringe statistikk om temaer befolkningen representert ved folkevalgte politikere ønsker at det skal lages statistikk om. At befolkningen er opptatt av innvandring og ønsker statistikk om konsekvensene av innvandring kan det være liten tvil om.
Når Meyer – som i et intervju har uttalt at hun er skeptisk til å lage statistikk om innvandring fordi det kan stigmatisere svake grupper – tilsynelatende trenerer utarbeidelsen av det såkalte innvandringsregnskapet og forsøker å omplassere en forsker som har beskjeftiget seg med nettopp innvandring, er det naturlig at folk reagerer. I en slik situasjon er det Jensens plikt å kalle Meyer inn på teppet for å forvisse seg om at innvandringsstatistikken blir videreført på en forsvarlig måte. Og når finansministeren ikke får de forsikringene hun mener å trenge, sier det seg selv at Meyer må gå.
Politikerne skal selvfølgelig ikke kunne diktere hvilke resultater SSB skal komme frem til. At politikerne, altså befolkningen, bestemmer hvilke temaer SSB skal beskjeftige seg med, inkludert den interne ressursbruken i byrået, burde i et demokrati derimot være selvinnlysende. Eller skal SSB være en privat sandkasse for en direktør som suverent bestemmer hva det skal lages statistikk om?