Rådhuset holdt julelunsj for sine ansatte så dørene var stengt fra klokken 11 til 14.

annonse

Julelunsjen ble holdt på Pierres Bistro. Pierre selv hadde laget en flott buffet. Som en kunstner hadde han til og med laget en flott smørskulptur av en engel. Kommunefolkene var over seg av beundring.

«Dette var jammen en flott engel! Er det du som har laget den, Pierre?» Regnskapssjef Gunnhild Morand klappet hendene sammen i ren begeistring.

Pierre nikket og kostet på seg et lite smil.

Leiulf forsynte seg godt med ribbe.

«Jeg elsker ribbe, Ravn,» sa Leiulf.

«Ja, nå må du få opp farten med disse kulene, ellers blir du ribba,» flåset Ravn.

«Nå, jeg har da seksten kuler og de siste åtte finner jeg, uten problemer,» sa Leiulf litt snurt.

«Ja, bare pass på at du ikke forfalsker noen kuler,» sa Ravn og blunket.

«Er jeg en mann som ville finne på noe slikt?» Leiulf så på Ravn.

«Nei, nei da,» hyklet Ravn.

De gikk og satte seg.

På Kykkelsrud holdt Dan på å misjonere for de andre innsatte.

«Og det sier jeg eder, kvisten var en plastkvist, så ble den en levende, men samtidig død og vissen kvist! Så ble den forvandlet til en plastkvist igjen! Herren besøkte Flagdum, men det brydde ikke hjorden seg om!» Dan så på sine medpasienter.

«Nei, de brydde seg ikke og så låste de meg inn her,» hylte Tulla F. Nilsen, «Jeg vandret med Herren i førti år og så låste de meg inne her!»

«Men, fru Nilsen, Herren var ikke på jorden i førti år,» påpekte Dan, forvirret.

«Jo, det var han!» Tulla F. Nilsen snurpet munnen.

«Jeg tror dere to mangler noen sikringer,» sa Simon Skraut, «Dere må la medisinen virke!»

«Takk, mine sikringer er fulltallige. Kvisten var død, den ble levende, den døde!» Dan ble litt amper i tonen.

«Og jeg vandret med herren i førti år,» fastholdt Tulla.

Dan sukket og bøyde hodet før han begynte å be stille.

«Tilgi dem, de vet ikke hva de sier,» ba Dan.

Simon Skraut seg ned på gulvet og begynte å riste.

«Han er demonbesatt,» hylte Dan.

Tulla trakk bena opp i stolen og begynte å rope: «Fri meg fra den onde!»

To sykepleiere kom løpende.

«Slapp av, det er bare epilepsi,» sa den ene og bøyde seg over Simon.

Dan og Tulla fikk hver sin sprøyte etter at Simon kom til seg selv igjen.

Lompa hadde fått i oppdrag å hente Florentinas bil oppe i fjellet.

Politiet hadde gitt Leiulf beskjed om at frøken Florentina Kristiansens bil sto parkert ubeleilig og det var fint om denne kunne fjernes.

Leiulf hadde fått fatt i nøkkelen og hadde pakket en bag for Florentina, så hadde han levert bagen og bilnøkkelen til Lompa.

Lompa tok en drosje opp til fjellet, hentet bilen og kjørte ned til sykehuset.

«Hei, Florentina, husker du meg?»

«Visst gjør jeg det, Lompa.» Florentina strålte opp da hun så Lompa.

Hun pakket ut bagen og fant sminkepungen sin.

«Det skal bli deilig å sminke seg. Når jeg er ferdig går vi ned på kantina. Jeg har lyst på litt annen mat og du er sikkert sulten, du også.»

Lompa nikket.

Det tok litt tid før Florentina var ferdig med å sminke seg, men de kom seg omsider ned på kantina.

Lompa så en ting; det var fem julekuler!

Florentina så to ting; fem julekuler og Valentina. Hun kunne ikke huske hvor hun hadde Valentina fra men hun følte på seg at hun kjente henne. Florentina smilte bredt og vinket.

Lompa måpte da Valentina satte seg ned ved bordet. Der, lys levende fremfor han satt elskerinna til presten Bråterud! Han trodde ikke sine egne øyne. Dette kunne bli veldig interessant. Veldig interessant.

Leiulf kom seg hjem fra jobben og lagde seg et par brødskiver. Han hadde spist så mye til lunsj at han trengte ingen middag. Han ryddet bort kartongen med konjakk og satte den åpnede flasken inn i barskapet. Et blikk på klokka fortalte han at han rakk en liten middagslur før han måtte komme seg til Florentina på sykevisitt.

Da han omsider kom seg til sykehuset satt Florentina og Lompa i foajeen og gapskrattet.

«Leiulf, Leiulf, kom hit. Lompa er så morsom, han forteller meg de villeste historier,» klukket Florentina.

Leiulf satte seg ned og så ble han fortalt at fem kuler hang på kantina.

«Herre Fader, de må vi hente,» utbrøt Leiulf ivrig.

«Jo, men vi må henge opp noen andre kuler som erstatning,» sa Florentina.

Etter litt rådslagning kom de frem til at Lompa kunne hente fem røde kuler hjemme hos Florentina, så kunne han bytte ut Florentinas kuler med de ekte Arita-kulene.

Leiulf følte seg skjelven av opphisselse. Fem kuler, det var mer enn han hadde håpet på.

Fem kuler? Da hadde han virkelig tjueen kuler. Da var det bare tre igjen.

Hvis han fant dem, fint. Hvis han ikke fant dem, da kunne han jammen lage noen.

Leiulf klukket og gned seg i hendene.

Lompa hentet kulene i rekordfart. Nå var det bare å få byttet ut kulene.

Kantina hadde stengt og da de to siste arbeiderene forlot lokalet snek Lompa seg inn.

Han byttet ut kulene uten problemer og snek seg ut i foajeen igjen.

Leiulf ville gå med en gang han fikk kulene.

«Beklager Snuskedusken min, men jeg vil skynde meg hjem med skatten min,» sa Leiulf og kysset Florentina på kinnet, så snudde han seg mot Lompa. «Du er en god venn, Lompa. En virkelig god venn.» Leiulf klappet Lompa på skulderen.

Lompa rødmet lett og smilte.

Leiulf tok turen innom rådhuset og la kulene i safen på kontoret sitt før han dro hjem.

«Tre kuler igjen. Tre julekuler for Leiulf. Det er bedre enn tre nøtter for Askepott,» nynnet Leiulf.

Han følte seg virkelig glad.

Med et smil om munnen låste han seg inn.

«Nei, men, kommer stortyven hjem?»

Leiulf stivnet. I sofaen hans satt to ukjente menn, i godstolen satt Claude. Midt på gulvet sto den stjålne kartongen med konjakk, minus den flasken som sto i barskapet.

Leiulf kjente at han ble tørr i munnen.

«Hva, hva, hva gjør dere her?» Leiulf kvekket frem ordene.

«Nå tar vi med oss denne kartongen og så skaffer du oss de tre andre, capice?» Claude nærmest knurret.

Leiulf synes han så farlig ut og kjente en ustyrtelig trang til å besvime.

«Hva snakker dere om?» Leiulf fant frem lommetørkleet og tørket pannen.

«Ikke skap deg, forbannede dåsemikkel,» freste Claude.

«Skape meg?» Leiulf tok seg sammen og satte øynene i Claude. «Her kommer dere og tar dere til rette i mitt hjem. Beskylder meg for et slags tyveri og truer meg! Nei, nå holder det. Hvem tror dere, simple gangstere at dere er?» Leiulf var ikke politiker for ingenting. Han hadde studert Carl I. i så mange år at Leiulf kunne alt om å spille forurettet.

«Hvor har du liksom fått denne konjakken fra?» Claude lød ikke så selvsikker mer.

«Det har du faen ingenting med! Kom dere ut av mitt hus og vær glad jeg ikke anmelder dere!»

Claude reiste seg opp og lusket ut med de to kameratene på slep.

«Ordfører, vi kommer tilbake om du er tyven,» sa Claude da han hadde kommet seg ut.

«Dra pokker i vold med deg!» Leiulf slengte igjen døren med et brak.

«Tøff type, han der, veldig tøff,» mumlet Claude og satte seg inn i bilen.

«Kjære gud eller hvem det nå enn er som regjerer. Takk for hjelpa med både kuler og Claude! Pass på oss i Flagdum. Amen!»

Så sovnet Leiulf.

Vil Leiulf finne de tre siste kulene?

Kommer Claude tilbake til Leiulf?

Og hva med Lompa, kommer han til å avsløre Valentina og presten?

Kommer Dan hjem til jul?

Jeg håper du fortsetter å følge med ?

God jul!

(Teksten er en parallellpulisering med Flagdumposten og er gjengitt med tillatelse fra forfatteren. Prologen til kalenderen kan leses her.)

Resett trenger din hjelp

Du kan støtte oss på Vipps nummer 124526.
Bankoverføring til kontonummer 1503.94.12826.
SMS "Resett fast" (59,- pr. mnd.) eller SMS "Resett" (200,- en gang) til 2474.

NB: Dette er helt separat fra Resett-abonnement og gir ikke tilgang til abonnementsinnhold. Resett-abonnement finner du ved å trykke her.