Nasjonalismen – tanken om et land for et folk – er en utskjelt doktrine i mange vestlige land i dag, på tross av at det vestlige velstandssamfunnet alltid har vært begunstiget med en sterk nasjonal identitet som har samlet folk, og skapt stabilitet og tillit innad i nasjonene. Nasjonalismen har vært en stor fordel for kontinentet. At dagens Europa blir stadig mindre europeisk er det imidlertid liten tvil om.
Kontinentet defineres først og fremst ikke av landmassen, men av folket som bor i det og kulturen de har. At europeiske nasjonalstater blir mer som Midtøsten og Afrika er det mange som tror er uvesentlig. Man kan ikke si det for ofte, alle teorier om at det ikke spiller noen rolle for den norske modellen hvilken kultur folket som bor her har, er usannheter.
Sett at Thailand hadde blitt mer og mer europeisk som følge av masseinnvandring fra vårt kontinent, hvorpå thaiene naturlig nok ville ha utrykket bekymring for at deres land endret karakter drastisk og ble mindre thailandsk. Ville vi ha sagt at det var fremmedfiendtlig? Jeg tror vi ville ha anerkjent deres ønske om å bevare sitt lands karakter og levesett. Når ikke-vestlige kulturer hevder sin rett til å bestå og dominere i sine land, er det ingen i Europa som hever på øyenbrynet.
Det beste eksempelet på denne holdningen er ingen ringere enn den kontroversielle svensk-kurdiske Özz Nûjen og hans pinlige utspill mot Norge. Nasjonalismen har ikke ført noe godt med seg, har han sagt. Samtidig ignorerer han elegant at det nettopp er nasjonalismen som driver kurderne, hans folk, i deres opprør mot Tyrkia, Irak og Iran. Kurderne kjemper for et fritt Kurdistan for kurderne. Hva er mer nasjonalistisk enn det?
Nasjonalisme er et begrep som for mange kommer med negative assosiasjoner og vi forstår heller ikke hvor viktig idéen om nasjonen har vært for alle de friheter og rettigheter vi har i dag. Vi har jo sett hva som skjer når preferanse for egen folkegruppe går for langt. Men holocaust og fascisme er ikke representativt for nasjonalismen. Noe mange ofte ser bort ifra er at nasjonalstaten i grunn alltid har vært et liberalt prosjekt. Liberalismen og nasjonalismen var på mange måter to sider av samme sak på 1800-tallet. Nasjonalismen gjorde det mulig å bygge samholdige stater der folk hadde nok tillit til hverandre til at de ble villige til å betale for hverandres helsestell og utdannelse. Før var staten gjerne noe man definerte med utgangspunkt i monarken. Et rike var kongen eller keiserens rike, ikke folkets.
Nasjonalstater med grenser er best for mangfold
Jo, mangfold er spennende. Men da mener jeg selvsagt ikke det grå, såkalte mangfoldet multikulturalistene drømmer om å skape i Vesten, og ikke det segregerte klassesamfunnet som er blitt den faktiske konsekvensen av den multikulturelle politikken heller. Nasjonalstaten er den beste garantisten for mangfold, fordi ideen om en nasjon og et folk har resultert i at hver enkelt nasjon har kunnet ta vare på og videreutvikle sitt særpreg. Vi har et fantastisk kulturelt mangfold i verden, mellom forskjellige kulturer som eksisterer på forskjellige steder.
Noen ganger har jeg debattert med folk som har bedt meg om å komme meg ut i verden, oppleve andre kulturer og prøve å forstå. De tror alle realister er gretne, gamle menn som knapt har vært utenfor kommunegrensen. Det er jeg sikker på at mange av dere kjenner igjen. Det merkverdige er jo at de samme menneskene ivrer etter å gjøre alle land like ved hjelp av multikulturalisme og masseinnvandring.
Velferdsstaten er basert på og laget for nasjonalstaten. Den bygger på solidaritet med ens eget folk og ideen om at ingen andre vil ta hånd om folket, dersom ikke nasjonen sammen sørger for dette. Dette burde være klassisk sosialdemokratisk tankegods, men i våre dager er det konservative krefter som i størst grad fremmer disse prinsippene.
Har vi i det hele tatt noen grunn til å tro at velferdsstaten kan overleve i et flerkulturelt samfunn? Jeg mener bestemt at det ikke vil være mulig. Velferdsstaten kan kun fungere når folk stoler på hverandre. Kulturelle forskjeller kan være kilde til konflikt og uro og det nytter ikke å tro at kompromisser vil løse dem. Enkeltes kulturelle praksiser, koder og verdier kan vi aldri godta, og det er ikke gitt at de som praktiserer dette vil akseptere å måtte slutte med dem.
Mennesket vil alltid foretrekke å være omgitt av andre med de samme normene som dem selv. Det er derfor vi ser hvit flukt fra Oslos ytre østkant. Folk vil gjerne reise og oppleve nye, spennende ting også, men i begrensede perioder. De fleste av oss trives best med å leve omgitt av mennesker vi har ting til felles med. Et fremtidig multikulturelt Norge, uten en norskkulturell majoritet, vil naturligvis ikke være det samme tillitssamfunnet vi har i dag. Velferdsstaten slik vi kjenner den i Norge, er således avhengig av nasjonal forankring i felles kultur og normer for å fungere. Nasjonalismen er en forutsetning for den norske modellen.
Idealister snakker om nasjonalisme og nasjonalstaten som et onde, som en opprettholder av urett og et hinder for solidaritet. De kan spytte på alle frihetene og rettighetene nasjonalstaten gav dem, fordi de aldri har opplevd noe annet. De aner ikke hva det vil si å leve i et fragmentert land uten nasjonalisme.
Ingen andre vil stå opp for oss og vår kultur
Dessuten har vi ikke noe alternativ. Den som er opptatt av levekårene og friheten til den vanlige mannen i gata bør frykte overnasjonale institusjoner som EU, eller eventuelle verdensregjeringer, som naturligvis vil være håpløst fjerne fra folk flest og deres hverdag. Nasjonalismen kan, i en moderat form, sikre rettigheter til innbyggerne og sørger for at veien til makten ikke er for lang. Det nasjonale er et viktig korrektiv til ren individualisme, man ser i dag at homogene samfunn gjennomgående har mindre klasseforskjeller. I stedet for å bryte opp våre nasjoner for å komme resten av verden i møte, bør vi heller arbeide for at nasjonalstaten vinner frem i resten av verden.
Jeg har stor forståelse og aksept for kurdernes kamp for sin egen nasjonalstat. I utgangspunktet bør alle folkegrupper ha rett til et fritt land, et hjem for folket og dets etterkommere. Vi pleide å tro at det gjaldt også for oss. Faktisk er det den ideen hele vår stat bygger på. Hvis det ikke er det Norge skal være lenger, hva står vi igjen med da?
Vi i Vesten, må stå opp for oss selv, som alle andre folkegrupper overalt i verden alltid gjør. Det er ingen som står opp for våre medborgere, om vi ikke gjør det selv. Til syvende og sist er det ingen andre vi kan regne med her i verden, enn oss selv.