President Donald Trump lays out a national security strategy that envisions nations in perpetual competition, reverses Obama-era warnings on climate change, and de-emphasizes multinational agreements, in Washington, Monday, Dec. 18, 2017. (AP Photo/Manuel Balce Ceneta)

Trump-administrasjonen har forsøkt å hekte begrepet «prinsippfast realisme» til den nye sikkerhetsdoktrinen som Trump ga en tale om i går.  Man skal ikke legge allverdens vekt på et slikt dokument som styrende for fremtiden, men det gir i det minste et visst innblikk i hvordan tyngdepunktet i Washington nå ligger om de strategiske utsiktene for USA.

annonse

Det er i hovedsak ordene om Kina som har fått mest oppmerksomhet. Asias voksende lokomotiv beskrives som en «strategisk konkurrent» til USA. Også det kan man studere med lupe: og for eksempel bemerke at partnerskapsretorikken er mindre prominent enn før, men at Kina i det minste ikke beskrives som en fullskala «motstander». Men slike doktriner er skrevet med det i mente at alle kan lese den, også kineserne.

Det er kanskje en erkjennelse av det åpenbare, men Trump viser til at egen økonomi er fundamental for å ivareta også ens strategiske interesser vis a vis utlandet. Og en nasjon må ha grenser, sa han med referanse til muren som skal bygges mot Mexico. Til en viss grad er America First-slagordet til Trump inkorporert i sikkerhetsdoktrinen. USA skal ikke drive nasjonsbygging i utlandet, de skal heller ikke «påføre andre verdiene sine». Det innebærer en svekkelse av den evangeliske spredningen av «stemmeseddeldemokrati» som Vesten bedrev de siste par tiårene. Og i alt samkvem skal USAs egne interesser ha forrang, slik Trump også sier at andre land legitimt kan forfølge sine interesser.

Trump intensiverer distanseringen fra internasjonale rammeverk som fratar USA selvråderett. Klimaendringer ble ikke nevnt som en utfordring overhodet. Men derimot fikk kampen mot islamistisk tankegods tidlig fokus i talen. Obamas Iran-avtale ble nok en gang omtalt med forakt.

Gode tall eller overdrevne forventninger?

annonse
annonse

Trump brukte innledningen av talen sin til å skryte av sine første måneder som president. Folk hadde stemt for endring, og det hadde de fått, sa han. Økonomien vokste og aksjemarkedet lå på historiske høyder. Folk var i ferd med å få troen tilbake, og med den vil USA også kunne hevde sine interesser i utlandet. En sterk militærmakt var en forutsetning, og det ville også skape arbeidsplasser.

Trump leste opp en ferdig utformet tale. Han virket ikke helt å leve seg inn i den. Men slik er da også realismen: den er kalkulerende, kjølig. Blir man revet med, havner man lett inn i sin egen fantasi – en idealisme. Der har Vesten vært siden 1990-tallet, både i utenriks- og i innenrikspolitikken. Det var et nytt globalt samfunn som skulle skapes, uten nevneverdige grenser eller nasjonale interesser. De progressives helter var Bill Clinton og Barack Obama, hvis taleevner fikk vestlige drømmere til å smelte opp og forkaste sin kritiske sans.

Trump lovte å være en motvekt til denne universalistiske idealismen i valgkampen. Så langt har utførelsen hans vært litt kaotisk og ikke alltid like åpenbart logisk, men det er tross alt noen utviklingstrekk som er positive. IS er så å si nedkjempet, og det uten at Russland og USA har kommer i tottene på hverandre. Her om dagen tipset også CIA sine russiske motparter om et forestående terrorangrep. Klimalobbyen har møtt motbør og må nå tilbake på kontorene sine og regne frem bedre argumenter for hvorfor vi skal snu opp ned på alt vi driver med. Den såkalte klimakonsensusen er ikke lenger en realitet.

Stille før stormen?

Det oppleves som om vi er i en mellomfase i internasjonal politikk. Det er «stille». De mest aktivistiske miljøene i amerikansk utenrikspolitikk er ikke lagt i graven, men de får ikke gjort så mye uten støtte fra toppen. Og i hver sine regioner spiller det seg ut en dynamikk hvor USA kan velge å blande seg inn, men hvor de strengt tatt også kan la være å ta en veldig aktiv rolle. Det gjelder både i Midtøsten, og i forhold som har med Europa og Russland å gjøre. Med et mindre fremoverlent USA, vil Europa og Russland tvinges til å finne pragmatiske løsninger basert på sin egen maktbalanse i vestre Eurasia.

Den relasjonen USA og Trump ikke kan overse, er nettopp den med Kina. Den kinesiske økonomien er så sterk, og det er også et potensial for ytterligere vekst gitt arbeidsstokken som kan endre maktbalansen i Øst-Asia fullstendig. I de andre regionene kan USA avvente kampen mellom aktører som hver for seg ikke er sterke nok til å dominere. Det gjør det enkelt for en ytre makt som USA å balansere. Men i Øst-Asia er situasjonen annerledes. Hvis ikke USA selv tar en aktiv rolle, vil det være én åpenbar hegemon til å ta over. Og det er Kina.

Resett trenger din hjelp

Du kan støtte oss på Vipps nummer 124526.
Bankoverføring til kontonummer 1503.94.12826.
SMS "Resett fast" (59,- pr. mnd.) eller SMS "Resett" (200,- en gang) til 2474.

NB: Dette er helt separat fra Resett-medlemskap og gir ikke tilgang til medlemsinnhold. Resett-medlemskap finner du ved å trykke her.