En lenge utsatt og meget nødvendig opprydding i kjellerstua medførte nylig en grovsortering av noen hundre gamle bøker som har samlet støv siden studietiden. En av bøkene som vekket minner var Charles Taylors utmerkede ”Hegel and Modern Society”, skrevet i 1979 og lest med iver som filosofistudent tidlig på 90-tallet. For moro skyld bestemte jeg meg for å lese boken på nytt, for å se om det var noen tanker her som kunne være relevante i dagens postmoderne virkelighet. Jeg ble ikke skuffet, for å si det forsiktig.
Plasshensyn gir ingen mulighet for en gjennomgang av Hegels filosofi i detalj, men han er særlig kjent for sin dialektiske metode: ”tese” + ”anti-tese” = ”syntese”. Denne modellen bruker han på en rekke ulike områder – fra det helt grunnleggende; tese (væren) + anti-tese (intet) = syntese (tilblivelse), til å beskrive historiens gang fra et makroperspektiv.
Hegel var sterkt preget av tiden han levde og arbeidet i, og den store begivenheten rundt år 1800 var selvsagt den franske revolusjonen. Det er i hans utlegninger om disse dramatiske omveltningene jeg finner noen tanker som virker skremmende dagsaktuelle – og muligens også noen idéer som gir håp for fremtiden.
Hegels historiefilosofi er som nevnt bygget rundt dialektikken. Historien er ikke en sirkel, vi kan sånn sett ikke si at historien ”gjentar seg selv”. Historien er mer å regne som en spiral. Riktignok gjentar prosesser seg, men gjennom syntesene vil vi alltid ”rykke tilbake til start”, bare på et høyere nivå en tidligere. Alle samfunnsordener har sin egen undergang inkludert i sin egen storhet – helt til ”historiens slutt” (som Hegel mente var oppnådd med den germanske statsdannelse, 200 år før Fukuyama).
Et samfunn i limbo
Det interessante er hvordan Hegel beskriver situasjonen hvor samfunnet er i ”limbo” i overgangen fra én fase til en annen, da særlig beskrevet ved hjelp av eksempler fra den franske revolusjon. Mye av det han skriver om situasjonen i Europa den gang er nesten direkte overførbart til vår tid. Jeg vil gi noen eksempler her.
Den franske revolusjon forfalt ganske raskt i en orgie av blod og terror. Alt som minnet om ”l´ancien regime” skulle utryddes: språk, religion, institusjoner, privilegier, kongedømmet, eiendomsrett, selv kalenderen og navnet på dagene ble endret. Terroren var det ultimate uttrykket for denne totale dekonstruksjonen av alt det ”gamle”, både når det gjelder verdier, jus og moral.
I denne oppløsningstiden ser vi en del tendenser som vi kan kjenne igjen i dagens Europa.
De revolusjonære i 1789 og utover visste hva de skulle ødelegge, men de hadde ingen reell idé om hvordan de skulle bygge sitt utopia. Alle revolusjoner møter paradokset: hvis vi ønsker å rive ned maktstrukturene, hvem skal styre oss i kampen uten at en ny maktsfære oppstår? Dette er et uløselig problem, nydelig beskrevet av bl.a George Orwell i Animal Farm. Denne frustrasjonen leder alle revolusjoner ut i uforsonlig hat og blodbad.
Først retter man aggresjonen utover, mot den opprinnelige ”fienden” (l´ancien regime, borgerskapet, kapitalismen, rasismen, nasjonalismen). Men siden revolusjoner sjelden har særlige umiddelbare positive konsekvenser, må man snart rette søkelyset innover, etter de ”indre fiendene” som forpester den revolusjonære ånd og står i veien for fremskrittet. Dette kjenner vi igjen fra terroren og giljotinen, fra Stalins utrenskninger, fra Kulturrevolusjonen i Kina osv. I denne perioden er det ikke mulig å være nøytral; hvis du ikke helhjertet slutter opp om dogmene, så er du en forræder og fortjener straff deretter. Bare å tenke feil tanker er mistenkelig. Å være mistenkt er å være skyldig. Prosessen ER straffen – rettssikkerhet viker for dogmene.
Dette er lett gjenkjennelig i vår tid: ”hatkriminalitet”, ”metoo”, ”naziststempel” osv. I bokform er dette godt beskrevet av Mark Steyn etter hans konflikt med flere av Canadas såkalte ”Human Rights Commissions”. Her hjemme er historien til Peder ”Fjordman” Jensen (Vitne til vanvidd) et eksempel på hvordan man kan bli en ”folkefiende” uten å noensinne ha gjort noe ulovlig eller skadet et annet menneske. Utallige eksempler fra Sverige viser at ”feil” politiske meninger fører til at man kan miste jobben og bli utstøtt, til og med av sin egen kone som f.eks. Marcus Birro opplevde. Dette er hva Terje Tvedt beskriver som ”godhetstyrraniet”, et begrep som en samlet venstreside tydeligvis ikke er intellektuelt kapable eller villige til å forstå.
Til slutt går det så langt at mennesker ofrer seg selv for ”the greater good” – slik vi så i en rekke tilståelser under Moskva-prosessene. Folk var så overbevist om kommunismens fortreffelighet at man tilsto forbrytelser man ikke hadde gjort fordi det ville tjene revolusjonen. Individuelle rettigheter var uvesentlig. Noe av det samme ser vi når voldtektsofre føler skam fordi gjerningsmannen blir utvist – som ”SVer, antirasist og feminist” Karsten Nordal Hauken. Hva betyr vel hans lidelser satt opp mot den multikulturelle utopi? Det politisk korrekte ekteparet som ble utsatt for grovt ran i sitt eget hjem bearbeidet traumene ved å forstå gjerningsmennene i hjel, og skrev kronikk om at de ”fortjente” å bli ranet. Vårt historiesyn fylles av skam for våre forfedres forbrytelser og feilskjær. At vi lever i de beste samfunn noensinne avfeies som en lotterigevinst som vi må gi bort så raskt som mulig. Andre kulturers overgrep og svakheter er alltid vår skyld (kolonisering, utbytting, slaveri etc.).
Dekonstruksjonen er også lett å kjenne igjen. Stadig flere ord blir forbudt. Andre ord får helt ny mening (dugnad, fellesskap, asylretten, enslige ”barn”). Antall ulike kjønn øker omtrent ukentlig. Familien skal oppløses, nasjonene utslettes, historien skal omskrives og all empati skal rettes mot de kriminelle – aldri mot ofrene. Alle kulturer er verdifulle – unntatt vår egen. Alle mennesker er verdt noe – unntatt ”hvite menn som pusher 50”, Trump-velgere og Sylvi Listhaug med kors rundt halsen.
Tese-antitese-syntese
I denne sammenheng er det interessant å ta en titt på Hegels dialektikk når han drøfter rettsstaten: han beskriver da tese (FAMILIE og plikter overfor sine nærmeste) + antitese: (BORGERSKAP og plikter overfor staten) = syntese (RETTSSTAT).
I dagens post-moderne virkelighet er dette verdiløst. De fleste familier oppløses, ingen har noen reelle forpliktelser i så måte. Borgere finnes ikke lenger: vi skal på den ene siden være globalister og entusiastiske tilhengere av den multikulturelle utopi, og på den andre siden skal vi ved hjelp av identitetspolitikken presses inn i stadig krympende ”grupper” i evig kamp om retten til å føle oss krenket av andre ”grupper”. Her er millimetermålet framme: hvis du er en lesbisk, multihandikappet hvit jente så undertrykker du automatisk alle med en annen hudfarge fordi du tross alt er privilegert som hvit. Hierarkiet er like presist som det er latterlig for det tenkende mennesket. Å tro på individuelle rettigheter ses på som reaksjonært.
En skremmende passasje er verdt å sitere:
”But what can it (the revolution) destroy when the whole regime is in ruins? The answer is itself – its own children”.
Begrepet “children” er her selvsagt ikke ensbetydende med barn. Men allikevel:
Bilder av forvirrede svenske barn som tvinges inn i “kjønnsnøytrale” barnehager, gutter som kles opp i kjoler av transeforeldrene som tiltaler seg selv “mappy” og “pammy”, tanken på titusenvis av unge sårbare jenter som serievoldtas nærmest industrielt bl.a. i Rotherham uten at noen myndigheter bryr seg. Barn og ungdommer som sprenges i filler og slaktes i Manchester, Bataclan, Nice, Brussel, Stockholm. Studenter som er så sårbare at de trenger ”safe spaces” hvis noen har andre meninger enn det akademisk godkjente og politisk korrekte. Og millioner av ufødte barn som aborteres årlig uten at det er tillatt å stille spørsmålstegn ved om dette er etisk forsvarlig.
Men, limbotilstanden varer heldigvis ikke evig. Hegel gir ”tidsånden” æren for fremskrittet – en syntese av alle individers mentale og filosofiske virksomhet manifisterer seg i en slags verdensånd som er et eget subjekt i stadig utvikling mot et høyere nivå. Men, enkeltmennesker er ikke uten betydning. Noen få mennesker, historiske giganter, har en helt egen fornemmelse for hvor tidsånden er på vei. Dette er mennesker som blir husket for all fremtid: Aleksander, Julius Cæsar, og ikke minst Hegels samtidige Napoleon. Dette er ikke ”filosofer”, men handlekraftige personer som har en spesiell, gjerne underbevisst kontakt med tidsånden. De er bokstavelig talt forut for sin tid, det er nettopp dette som gir dem muligheten til å surfe på historiens bølge som ingen andre har oppdaget. Disse ”skjærer i gjennom” og handler, i stedet for å nedsette nok en komité.
Men det er også derfor de er omstridt og ofte forhatte i samtiden. Slike mennesker er sjeldne, og de lever som regel tragiske liv. Allikevel blir syntesen fullbyrdet ved hjelp av deres aktivitet. Cæsar avskaffet republikken, og ble nesten umiddelbart drept, men Romerriket ble styrt som keiserdømme av hans etterkommere i lang tid etter hans død. Napoleon døde ensom på St. Helena, men Code Napoleon inspirerte grunnlover over hele verden (inkludert vår egen) og det gamle regimet ble etterhvert erstattet av konstitusjonelle monarkier og republikker. Fortsatt måler vi i meter og over hele verden er gatenummer delt inn i partall/oddetall på hver sin side av veien.
Hva nå?
Så da gjenstår bare spørsmålet: hvem skal drive tidsånden frem i krisen vi åpenbart står overfor nå? Hvem er det som fornemmer tidsånden best og surfer på stemninger i ”folket”? Hvem tvinger gjennom reelle endringer og løfte om en fremtid etter det post-moderne eksperiment?
Svaret er for meg nokså åpenbart. På godt og vondt er det Putin og særlig Donald Trump som har fanget essensen i motkreftene mot det postmoderne sludderet. Alt preller av, ”deplorables” har blitt en hedersbenevnelse. T-skjorter påtrykt ”Grab them by the pussy” bæres med stolthet.
Ethvert ærlig menneske bør bli (feilaktig) beskyldt for rasisme, kvinnehat, islamofobi og fascisme minst en gang i året. Hvis ikke er man sannsynligvis en del av problemet.
Det betyr ikke at man må støtte agendaen til Trump, Putin eller mindre figurer på lokalt nivå som f.eks Listhaug i Norge, Orban i Ungarn eller en Milo Yiannopoulos på sin ”Dangerous” turné. Men, hvis man ikke forstår hvorfor disse figurene har oppnådd en heltestatus som en Gahr Støre eller Hillary aldri kan oppleve, så har man rett og slett ikke forstått noe av tiden vi lever i. Dessverre synes dette å gjelde for nesten samtlige medlemmer av det norske pressekorps og akademia.