Hvem skal drive tidsånden frem i krisen vi åpenbart står overfor nå?

En illustrasjon av den tyske filosofen Georg Friedrich Hegel (1770-1831). Credit: AP

En lenge utsatt og meget nødvendig opprydding i kjellerstua medførte nylig en grovsortering av noen hundre gamle bøker som har samlet støv siden studietiden. En av bøkene som vekket minner var Charles Taylors utmerkede ”Hegel and Modern Society”, skrevet i 1979 og lest med iver som filosofistudent tidlig på 90-tallet. For moro skyld bestemte jeg meg for å lese boken på nytt, for å se om det var noen tanker her som kunne være relevante i dagens postmoderne virkelighet.  Jeg ble ikke skuffet, for å si det forsiktig.

Plasshensyn gir ingen mulighet for en gjennomgang av Hegels filosofi i detalj, men han er særlig kjent for sin dialektiske metode:  ”tese” + ”anti-tese” = ”syntese”. Denne modellen bruker han på en rekke ulike områder – fra det helt grunnleggende; tese (væren) + anti-tese (intet) = syntese (tilblivelse), til å beskrive historiens gang fra et makroperspektiv.

Hegel var sterkt preget av tiden han levde og arbeidet i, og den store begivenheten rundt år 1800 var selvsagt den franske revolusjonen.  Det er i hans utlegninger om disse dramatiske omveltningene jeg finner noen tanker som virker skremmende dagsaktuelle – og muligens også noen idéer som gir håp for fremtiden.

Hegels historiefilosofi er som nevnt bygget rundt dialektikken. Historien er ikke en sirkel, vi kan sånn sett ikke si at historien ”gjentar seg selv”. Historien er mer å regne som en spiral. Riktignok gjentar prosesser seg, men gjennom syntesene vil vi alltid ”rykke tilbake til start”, bare på et høyere nivå en tidligere. Alle samfunnsordener har sin egen undergang inkludert i sin egen storhet – helt til ”historiens slutt” (som Hegel mente var  oppnådd med den germanske statsdannelse, 200 år før Fukuyama).

Et samfunn i limbo

Det interessante er hvordan Hegel beskriver situasjonen hvor samfunnet er i ”limbo” i overgangen fra én fase til en annen, da særlig beskrevet ved hjelp av eksempler fra den franske revolusjon. Mye av det han skriver om situasjonen i Europa den gang er nesten direkte overførbart til vår tid. Jeg vil gi noen eksempler her.

Den franske revolusjon forfalt ganske raskt i en orgie av blod og terror. Alt som minnet om ”l´ancien regime” skulle utryddes: språk, religion, institusjoner, privilegier, kongedømmet, eiendomsrett, selv kalenderen og navnet på dagene ble endret.  Terroren var det ultimate uttrykket for denne totale dekonstruksjonen av alt det ”gamle”, både når det gjelder verdier, jus og moral.

I denne oppløsningstiden ser vi en del tendenser som vi kan kjenne igjen i dagens Europa.

De revolusjonære i 1789 og utover visste hva de skulle ødelegge, men de hadde ingen reell idé om hvordan de skulle bygge sitt utopia. Alle revolusjoner møter paradokset: hvis vi ønsker å rive ned maktstrukturene, hvem skal styre oss i kampen uten at en ny maktsfære oppstår? Dette er et uløselig problem, nydelig beskrevet av bl.a George Orwell i Animal Farm. Denne frustrasjonen leder alle revolusjoner ut i uforsonlig hat og blodbad.

Først retter man aggresjonen utover, mot den opprinnelige  ”fienden” (l´ancien regime, borgerskapet, kapitalismen, rasismen, nasjonalismen). Men siden revolusjoner sjelden har særlige umiddelbare positive konsekvenser, må man snart rette søkelyset innover, etter de  ”indre fiendene” som forpester den revolusjonære ånd og står i veien for fremskrittet. Dette kjenner vi igjen fra terroren og giljotinen, fra Stalins utrenskninger, fra Kulturrevolusjonen i Kina osv. I denne perioden er det ikke mulig å være nøytral; hvis du ikke helhjertet slutter opp om dogmene, så er du en forræder og fortjener straff deretter. Bare å tenke feil tanker er mistenkelig. Å være mistenkt er å være skyldig. Prosessen ER straffen – rettssikkerhet viker for dogmene.

Dette er lett gjenkjennelig i vår tid: ”hatkriminalitet”, ”metoo”, ”naziststempel” osv. I bokform er dette godt beskrevet av Mark Steyn etter hans konflikt med flere av Canadas såkalte ”Human Rights Commissions”. Her hjemme er historien til Peder ”Fjordman” Jensen (Vitne til vanvidd) et eksempel på hvordan man kan bli en ”folkefiende” uten å noensinne ha gjort noe ulovlig eller skadet et annet menneske. Utallige eksempler fra Sverige viser at ”feil” politiske meninger fører til at man kan miste jobben og bli utstøtt, til og med av sin egen kone som f.eks. Marcus Birro opplevde. Dette er hva Terje Tvedt beskriver som ”godhetstyrraniet”, et begrep som en samlet venstreside tydeligvis ikke er intellektuelt kapable eller villige til å forstå.

Til slutt går det så langt at mennesker ofrer seg selv for ”the greater good” – slik vi så i en rekke tilståelser under Moskva-prosessene. Folk var så overbevist om kommunismens fortreffelighet at man tilsto forbrytelser man ikke hadde gjort fordi det ville tjene revolusjonen. Individuelle rettigheter var uvesentlig. Noe av det samme ser vi når voldtektsofre føler skam fordi gjerningsmannen blir utvist – som ”SVer, antirasist og feminist” Karsten Nordal Hauken. Hva betyr vel hans lidelser satt opp mot den multikulturelle utopi? Det politisk korrekte ekteparet som ble utsatt for grovt ran i sitt eget hjem bearbeidet traumene ved å forstå gjerningsmennene i hjel, og skrev kronikk om at de ”fortjente” å bli ranet. Vårt historiesyn fylles av skam for våre forfedres forbrytelser og feilskjær. At vi lever i de beste samfunn noensinne avfeies som en lotterigevinst som vi må gi bort så raskt som mulig. Andre kulturers overgrep og svakheter er alltid vår skyld (kolonisering, utbytting, slaveri etc.).

Dekonstruksjonen er også lett å kjenne igjen. Stadig flere ord blir forbudt. Andre ord får helt ny mening (dugnad, fellesskap, asylretten, enslige ”barn”). Antall ulike kjønn øker omtrent ukentlig. Familien skal oppløses, nasjonene utslettes, historien skal omskrives og all empati skal rettes mot de kriminelle – aldri mot ofrene. Alle kulturer er verdifulle – unntatt vår egen. Alle mennesker er verdt noe – unntatt ”hvite menn som pusher 50”, Trump-velgere og Sylvi Listhaug med kors rundt halsen.

Tese-antitese-syntese

I denne sammenheng er det interessant å ta en titt på Hegels dialektikk når han drøfter rettsstaten: han beskriver da tese (FAMILIE og plikter overfor sine nærmeste) + antitese: (BORGERSKAP og plikter overfor staten) = syntese (RETTSSTAT).

I dagens post-moderne virkelighet er dette verdiløst. De fleste familier oppløses, ingen har noen reelle forpliktelser i så måte. Borgere finnes ikke lenger: vi skal på den ene siden være globalister og entusiastiske tilhengere av den multikulturelle utopi, og på den andre siden skal vi ved hjelp av identitetspolitikken presses inn i stadig krympende ”grupper” i evig kamp om retten til å føle oss krenket av andre ”grupper”. Her er millimetermålet framme: hvis du er en lesbisk, multihandikappet hvit jente så undertrykker du automatisk alle med en annen hudfarge fordi du tross alt er privilegert som hvit. Hierarkiet er like presist som det er latterlig for det tenkende mennesket. Å tro på individuelle rettigheter ses på som reaksjonært.

En skremmende passasje er verdt å sitere:

”But what can it (the revolution) destroy when the whole regime is in ruins? The answer is itself – its own children”.

Begrepet “children” er her selvsagt ikke ensbetydende med barn. Men allikevel:

Bilder av forvirrede svenske barn som tvinges inn i “kjønnsnøytrale” barnehager, gutter som kles opp i kjoler av transeforeldrene som tiltaler seg selv “mappy” og “pammy”, tanken på titusenvis av unge sårbare jenter som serievoldtas nærmest industrielt bl.a. i Rotherham uten at noen myndigheter bryr seg. Barn og ungdommer som sprenges i filler og slaktes i Manchester, Bataclan, Nice, Brussel, Stockholm. Studenter som er så sårbare at de trenger ”safe spaces” hvis noen har andre meninger enn det akademisk godkjente og politisk korrekte.  Og millioner av ufødte barn som aborteres årlig uten at det er tillatt å stille spørsmålstegn ved om dette er etisk forsvarlig.

Men, limbotilstanden varer heldigvis ikke evig. Hegel gir ”tidsånden” æren for fremskrittet –  en syntese av alle individers mentale og filosofiske virksomhet manifisterer seg i en slags verdensånd som er et eget subjekt i stadig utvikling mot et høyere nivå. Men, enkeltmennesker er ikke uten betydning. Noen få mennesker, historiske giganter, har en helt egen fornemmelse for hvor tidsånden er på vei. Dette er mennesker som blir husket for all fremtid: Aleksander, Julius Cæsar, og ikke minst Hegels samtidige Napoleon. Dette er ikke ”filosofer”, men handlekraftige personer som har en spesiell, gjerne underbevisst kontakt med tidsånden. De er bokstavelig talt forut for sin tid, det er nettopp dette som gir dem muligheten til å surfe på historiens bølge som ingen andre har oppdaget. Disse  ”skjærer i gjennom” og handler, i stedet for å nedsette nok en komité.

Men det er også derfor de er omstridt og ofte forhatte i samtiden. Slike mennesker er sjeldne, og de lever som regel tragiske liv. Allikevel blir syntesen fullbyrdet ved hjelp av deres aktivitet. Cæsar avskaffet republikken, og ble nesten umiddelbart drept, men Romerriket ble styrt som keiserdømme av hans etterkommere i lang tid etter hans død. Napoleon døde ensom på St. Helena, men Code Napoleon inspirerte grunnlover over hele verden (inkludert vår egen) og det gamle regimet ble etterhvert erstattet av konstitusjonelle monarkier og republikker. Fortsatt måler vi i meter og over hele verden er gatenummer delt inn i partall/oddetall på hver sin side av veien.

Hva nå?

Så da gjenstår bare spørsmålet: hvem skal drive tidsånden frem i krisen vi åpenbart står overfor nå? Hvem er det som fornemmer tidsånden best og surfer på stemninger i ”folket”? Hvem tvinger gjennom reelle endringer og løfte om en fremtid etter det post-moderne eksperiment?

Svaret er for meg nokså åpenbart. På godt og vondt er det Putin og særlig Donald Trump som har fanget essensen i motkreftene mot det postmoderne sludderet. Alt preller av,  ”deplorables” har blitt en hedersbenevnelse. T-skjorter påtrykt ”Grab them by the pussy” bæres med stolthet.

Ethvert ærlig menneske bør bli (feilaktig) beskyldt for rasisme, kvinnehat, islamofobi og fascisme minst en gang i året. Hvis ikke er man sannsynligvis en del av problemet.

Det betyr ikke at man må støtte agendaen til Trump, Putin eller mindre figurer på lokalt nivå som f.eks Listhaug i Norge, Orban i Ungarn eller en Milo Yiannopoulos på sin ”Dangerous” turné. Men, hvis man ikke forstår hvorfor disse figurene har oppnådd en heltestatus som en Gahr Støre eller Hillary aldri kan oppleve, så har man rett og slett ikke forstått noe av tiden vi lever i. Dessverre synes dette å gjelde for nesten samtlige medlemmer av det norske pressekorps og akademia.


Publisert: des 22, 2017 @ 8:58 am


Takk for at du leser Resett. For å kunne fortsette å produsere kvalitetsmateriale avhenger vi av din støtte. Klikk her for å finne ut hvordan du kan støtte oss.

The following two tabs change content below.

Erling Marthinsen

Cand.mag. historie og filosofi. Medlem av Rogaland FrP

Latest posts by Erling Marthinsen (see all)

  • Vesper

    Jojo men sann. Dette lot seg høre. Når akademikere skriver så almuefolk skjønner det kan en bare si tusen takk!

    • Erling Marthinsen

      Jeg er ikke profesjonell akademiker. Kanskje det er forklaringen.

      • TitoSchipa

        Forklaringen er vel også den at du ikke er en venstrevridd realitetsfjern akademiker levende i tåkeheimen. Du er et godt eksempel på en oppegående og våken FrP’er, en politiker av et kaliber jeg svært gjerne stemmer opp og frem.

        • Erling Marthinsen

          Jeg er kun medlem av Frp men er ikke fremmed for å engasjere meg. Dessverre tilbrakte jeg ikke ungdomstiden som politisk broiler, så det er nok vanskelig å utgjøre en forskjell i min alder.

  • Leif

    Her må man skille nøye på om man uttaler seg om samfunnet globalt eller nasjonalt, og siste tilfelle hvilken nasjon analysen omhandler. Mathisen mener vel ikke at hverken Putin eller Trump er eller vil/kan bli verdensherskere og bannerførere globalt, eller at andre land bør adoptere den politikk som føres i disse to landene?
    Han inviteres til å analysere det norske samfunnet. Hvem skal lede an her?

    • Erling Marthinsen

      Jeg mener kun at de har fornemmelse for en bevegelse som finnes i folket. Da selvsagt ikke i global forstand. Trump har liten innflytelse i Teheran eller Mogadishu. Angående norske forhold får jeg evt komme tilbake til dette i et annet innlegg.

      • gunhild gunheim

        Ja, og ledere som har «fornemmelse for en bevegelse som finnes i folket» skal man ellers lete lenge etter. De er som regel opptatt av sin egen agenda (som regel globalisering), status og privilegier; pluss å holde på makta.
        Ville vært flott om du kom tilbake til dette! Leste artikkelen din med stor fornøyelse. Den var midt i blinken. 🙂

      • Leif

        Jeg tenkte meg det. Men da bør du skrive «folket sitt» om de to lederne.
        Hva gjelder USA så er det grunn til å minne om at Hilary fikk 3 millioner flere stemmer enn Trump, og at bare et idiotisk valgsystem gjorde ham til president.
        Ut fra en enkel analyse er det vel Hilary som har forstått folket best.
        Dessuten har Trump meget lav popularitet nå, ett år etter valget.
        Med Putin er det helt annerledes….

        • Erling Marthinsen

          Trump representerer en bevegelse. Hillary representerer det etablerte. Valgkampen foregikk innenfor gitte spilleregler. Innenfor disse vant Trump overlegent. Å henvise til antall stemmer er som å argumentere for at «corner er mål» etter at man har tapt kampen.

          • Leif

            Faktum er at det var 3 millioner amerikanere fra alle samfunnslag som heller ville ha Hilary enn Trump. Grunnen til at han likevel ble valgt er at disse stemmene kom i «feil» delstater.
            Trump representerer ingen «bevegelse». Det finnes ikke engang en slik.
            Han representerer kun seg selv, i sin selvopptatt og narsissisme. Han er mindre populær enn noen annen president har vært, og da kan man ikke lede folket. 37 % ville ha stemt på ham i dag. Putin får 80 %.

          • John Magne Trane

            LOL!

            The RT is strong in this one. Hvem er du egentlig? Er du egentlig norsk?

          • John Magne Trane

            For alt vi vet vant Clinton de fleste venstrehendte. Men så lenge det ikke er en kategori som man får mandat av, så hjelper det akk så lite.

            At den venstreekstreme prøver forsvare den korrupte med å nevne de 3 millionene, stort sett i New York of California, faller platt i bakken når man tenker over at hun også tapte mot Obama på samme måte… Og det uten at de på venstresiden hylte om urettferdigheten….

            Og når han også trekker frem popularitet, etter meningsmålinger som var akk så feile *før* valget, viser hvor lavt de anonyme på nett må gå, for å få trøst for synspunktene sine.

        • iddo

          Her i Norge har vi noe som heter utjevnings mandet.
          I USA har de den samme ordning.

  • Jens Janssen

    Endringene vil begynne å skje når dissonansen blir for stor mellom narrativene som makthaverne vil at vi skal adoptere og realitetene vi opplever. Foreløpig holdes det hele noen lunde i sjakk av makthaverne med hjelp av pressen, men følelsen av at noe er feil gnager hos stadig fler. Det fører til en gradvis endring i det politiske kartet i vesten. Spørsmålet er om det er nok og i tide…

  • Jøss. Dette var en artikkel noe utenom det vanlige. Jeg kjenner ikke Hegel, men Trump og Putin som bærere av tidsånden blant store masser i den vestlige verden treffer meg også og gjør meg til en stor fan av dem begge. Det vil si av Putin helt og uten spesielle motforestillinger mens Trump tror jeg er for bastet og bundet av dyrene i den sumpen han skulle drenere til at vi får se han på ordentlig.

    Mitt personlige ønske og forslag er at Norge søker opptak i Den Russiske Føderasjon som autonom republikk på linje med Birobidsjan og Tsjetsjenia og for ikke å glemme Krim.

    Marthinsen spør etter hvem som skal bære tidsånden her til lands og da tenker jeg straks i politisk partidannelse: Carl I. Hagen er førstevalget, men han drar på årene. Forøvrig er FRP-folk som Tybring-Gjedde og Listhaug så bundet opp i gammel politikk og gamle allianser og forestillinger at jeg tror vi må finne en som er ny i politikken og allerede har vist at han forstår tidsånden nok til å hylle Putin eller Trump. Og han finnes og steg inn i det politiske livet som et Lysglimt.

    Ja, nettopp, Hans Lysglimt Johansen er mitt forslag til fanebærer av den nye tidsånd. Kanksje ikke stor nok for oppgaven, men som gammel seiler har han lært seg å krysse mot vinden. Og hvorfor ikke etappevis? Starte med Lysglimt og fortsette med neste når han er utbrent?

    • HansLysglimtJohansen

      Takk til Erling Marthinsen for flott artikkel.
      Takk til Tore Tvedt for nominasjonen, det varmer.
      Tidsånden. Zeitgeist. Lysglimt er blott en enkel gutt fra Fredrikstad, en som har fått nok av løgn og ødeleggelser, en som taler dem alle mitt imot. Koste hva det koste vil. Fordi jeg måtte gjøre det, jeg kan ikke annet. Sanndruelighet og mot.
      Vi i Norge har et særlig historisk ansvar å gripe tidsånden, endre den.
      Vi har sådd et frø, vi har stukket opp flamme.
      I lys-glimt ligger det at det nettopp er et glimt…, jeg har hele tiden sagt at det jeg gjør er å tenne ild, det skal komme en større mann etter meg.

  • Geir Kahrs Andersen

    Dette var bra skrevet ja.

  • Triturus cristatus

    Noe er råttent i vestlige samfunn. Og sjelden settes det ord på det så godt som i teksten over. E.M. må skrive mer på Resett!

    Har en kommentar til følgende setning:
    «Ethvert ærlig menneske bør bli (feilaktig) beskyldt for rasisme, kvinnehat, islamofobi og fascisme minst en gang i året. Hvis ikke er man sannsynligvis en del av problemet.»

    Dette er en morsom måte å uttrykke det på. Men selv anbefaler jeg å, når man snakker med venner, kolleger, etc., om «vanskelige» ting, praktisere en form for «brinkmanship» der man beveger seg nær grensen til der «r-ordet» sendes mot en, men ikke over. Når man først er stemplet, så blir ting så vanskelig. Man ser ofte i ansiktet til folk når man er nær å begå helligbrøde. Gi litt og ta litt, angrip med raske, små stikk, og trekk deg hurtig tilbake. Frustrasjonen og oppgittheten biter du i deg. Samtalepartneren din kan ikke noe for at han/hun er hjernevasket.

    Slik har i alle fall jeg opplevd at jeg har greid å få noen politisk korrekte kolleger og andre bekjentskaper til å se ting i et nytt lys – lokket dem et lite stykke ut av boblen så å si. Men det krever jo litt tålmodighet.

    • Astraios

      Det bil kreve grenseløs tålmodighet og tap av såkalte «venner». Det er få som våger legge hodet på blokka.

      Venstresiden har folk på heltid som sjekker FB og politisk ukorrekte innlegg – de teller «likes». VG har noen av disse kvinnene ansatt som skribenter.

  • David Olsen

    Halleluja! Jeg har ventet på en (slags)versjon på norsk, av professor Jordan Petersons oppsummering (youtube) om politisk korrekthet. Han snakker om den uhellige alliansen mellom de postmoderne(progressive) og marxistene(sosialistene). Hvordan denne paradoksale alliansen er med på å ødelegge universiteter i Canada, England og USA.

    Peterson mener at hoveddrivkraften bak disse «godhetstyranner» er ren forakt for de velstående og deres egen tørst for makt. Enten om dette er innen politikken, akademia eller kirken.

    • Erling Marthinsen

      Tusen takk. J. Peterson er en viktig inspirasjon for meg.

  • Dag Einar

    Veldig bra analyse! Men husk at det også er mange globallister på høyresiden!

    • Erling Marthinsen

      Ja. Selv i Frp dessverre.

  • Astraios

    Interessant og utrolig viktig kronikk.

    Det pågår en polarisert kulturrevolusjon i den vestlige verden som er i ferd med å destabilisere hele det skjøre demokratiet og true rettsstatens fundament og prinsipp. Og naturligvis kommer det fra USA og omfavnes av den radikale venstresiden – kulturmarxister og feminister.

    De har fått kontroll over politikk og media – og derfra kan de spre sin kampanje og stemple enhver som sier dem imot som «kvinnehater, rasehater, islamofob og facist» – på autopilot.

    De to største partiene i Norge har egne Kvinnegrupper – Kvinnegruppa Høyre og Kvinnegruppa AP. Kun kvinner får diskutere politikk – menn stenges ute. I media har kvinnene sine lukkede sosiale nettverk som setter dagsorden. Er dette likestilling – er dette demokrati?

    Det holde med en anklage, ingen bevis eller domstol. Når vedkommende er hengt ut i offentlig gapestokk og gjort arbeidsledig sier man alltid «ja – men han er jo en kvinnehater, rasehater, islamofob og facist – og dessuten er han hvit heterofil mann som pusher 50». Han fortjener sin skjebne. Folkedomstolen har talt- noen ble krenka!

    Utrenskningene har såvidt startet. I TV2 måtte Davy Wathne gå fordi noen syntes han var «ubehagelig». Trond Giske er glad i damer og det ble hans skjebne – han gjorde neppe noe kriminelt men til sist ble han felt. Han sto i veien for noen. Og Monica Mæland er næringsminister og raser fordi hele det private næringslivet er dominert av «middelaldrende menn fra Oslo» – og de står i veien for damer som vil bli direktører.

    Vær på vakt – dette er bare begynnelsen og mer vil komme.

    • TitoSchipa

      Reaksjonen vil også komme, forhåpentlig- og sannsynligvis.

      • Astraios

        Ja pendelen pleier å svinge. For tiden minner det hele om meningsdiktaturet som rådet under Maos kulturrevolusjon. Der skulle alt som minnet om den gamle kultur knekkes.

        Et gammelt fattigt ektepar ble halt ut på gata og fordømt fordi de «drakk te» – en borgerlig dekadent tradisjon som truet rødegardistene. Folk med avvikende adferd ble påkledt narrehatten og måtte stå med skammens plakat gjennom spissrot og bøyd hode mens lynsjemobben haglet sine skjellsord. Og etterpå fikk Kina sin verste hungersnød i moderne tid.

        Og da Stalin skulle utrydde frie bønder stemplet ham dem som «kulakk» og sendte dem til Sibir – «fordi de er kulakker». Resultatet ble hungersnød og matmangel.

        Den #meetoo kampanjen som går som en tsunami gjennom samfunnet har mange likhetstrekk med rødegardistenes herjinger og Moskvaprosessene. Den som våger si imot blir hengt ut til spott og spe i media. Kampen mot «middelaldrende hvite menn» – betal din skatt og hold munn.

        Men det kommer en motreaksjon – bare vent.

        • Kristine

          Metoo-kampanjen er viktig. Unge jenter skal ikke måtte oppleve maktovergrep og seksuell trakassering fra eldre menn. Enkelt og greit. Det ene følger det andre, grenser flyttes og forebyggende arbeid er viktig. Hvis man er kritisk til innvandring på grunn av kvinneundertrykking, så er man imot kvinneundertrykking generelt. Så enkelt er det.

          • O.M. Hadland

            En 40-åring er ikke en eldre mann. En 22-åring er ikke et forsvarsløst barn. Det å prøve å kysse et eks. av det annet kjønn er ingen forbrytelse. Bare en blamage når man blir avvist. Hva dette har med innvandring å gjøre er meg en gåte. God Jul Alle Sammen!

          • Kristine

            40 år gamle menn er gamle menn for en tjueåring. Uansett. metoo-kampanjen handler ikke om kvinner mot menn. Men om respekten for hverandre.

    • Kristine

      Jeg tror verken Davy eller Giske har ment noe vondt eller ønsket noe noen vondt. Jeg tror det handler om en karakterbrist hos menn i maktposisjon som har brukt den makten ovenfor kvinner. Alkoholen har forårsaket mang en dum handling men er ingen unnskyldning. Bra med alt som rulles opp og kommer frem i lyset så det blir lettere å si ifra. Selv om jeg synes det kan bli for mye heksejakt fra mediene. Det må være rom for tilgivelse når folk legger seg flate og ber om unnskyldning. Bortforklaringer virker bare dumt.

    • gunhild gunheim

      For min del så er jeg luta lei kvinner og føleri i politikken. Og jeg er enig i at de er blitt for dominerende i Norge og Sverige iallfall.
      Nei, dette er ikke likestilling. Og ang. demokrati: det er det bare Sveits som har. Og det er veien å gå for dem som virkelig vil ha demokrati, reelt sådant. Istedet for partidiktatur.

    • Leif

      Det finnes en konspirasjons-klubb der ute et sted. Meld deg inn der.

      • w3sc+st63

        Sier mannen som spådde internett som flopp:)

  • Genseric

    En velskrevet kronikk med mange interessante poenger. I alle fall før Marthinsen fyrer av denne salven:

    «På godt og vondt er det Putin og særlig Donald Trump som har fanget essensen i motkreftene mot det postmoderne sludderet.»

    Dette er i utgangspunktet en tvilsom, og kanskje også meningsløs, påstand. Både Putin og Trump kan sies å være postmoderne fenomener (kanskje også «post-politisk» kan brukes om Trump).

    Det gjenstår å se om noen av disse lykkes i å sette varige fotavtrykk etter seg, og i hvilken grad de er selvstendige politiske aktører eller representanter for div. særinteresser. Uansett er ingen av dem i samme vektklasse som Aleksander, Caesar eller Napoleon. De siste 20 år er det Kinas tilbakekomst på den verdenspolitiske scene som er interessant å snakke om. Både Russland og den vestlige verden er i nedgang.

    • Erling Marthinsen

      Er enig i begge deler av dine motforestillinger. Men særlig USAs forfall synes å være i ferd med å snus. Dette gjelder økonomisk, men særlig kulturelt. Se f.eks på hvilken enorm populæritet en provokatør som Milo har oppnådd på kort tid. Mye pga Trump. Og Kina viser tegn på ganske tydelige voksesmerter. Men mitt innlegg er ingen fasit. Kun refleksjoner.

      • w3sc+st63

        (I parentes bemerket var det altså ikke Hegel som opererte med triaden tese-syntese-antitese, men Fichte. Hegel selv brukte aldri de ordene og Fichte var den første til å bruke triaden. Se lenke over)

  • Vi har etter min oppfatning frihet og råderett nok. Det går på det hele: Vår eksistens!

  • gunhild gunheim

    Hjertelig takk for en fantastisk artikkel!! Europas problem perfekt oppsummert.
    Det er oppmuntrende å se at i flere vesteuropeiske land har nasjonalkonservative partier fått til dels stor oppslutning.
    Men hva med Norge (for ikke å snakke om Sverige)?? Ikke noe slikt parti i horisonten her. Er det pga velstandsbobla flertallet åpenbart fremdeles lever i?
    Selvsagt ligger en stor del av skylden hos MSM, men likevel: landet er jo så forandret i så mange henseender (julefeiring bare et av dem) at man skulle tro at folk hadde fått nok.

  • Gj

    Bra skrevet. Artikle ville jeg skriver ut 100 kopier, går en tur og leverer i postkasser til alle mine naboer. I et konvalut med God Jul skrevet på.
    Takk Erling og God Jul!

  • Pål Sigland

    Jeg vil rette en stor takk til Erling Marthinsen for kloke ord, tenk om flere med overfylte bokhyller kunne ta et dykk i arkivet slik du har gjort. Med ønsker om ei Riktig God Jul, og et Godt Nytt År.

  • Reflektert og imponerende.

  • John Magne Trane

    Uff disse uutdannede Frperne…

    😉

  • iddo

    Start med å lese Bibelen, da kan landet bygges opp igjen. Det var de kristne verdier som bygde opp landet vårt og vesten generelt. Men nå får vi se at vesten går i oppløsning ,og går mot kaos. Vi har mistet limet som holdt oss som nasjon sammen. Så vi kan ikke klare og stå i mot Islam som er en åndsmakt.

  • w3sc+st63

    «Plasshensyn gir ingen mulighet for en gjennomgang av Hegels filosofi i detalj, men han er særlig kjent for sin dialektiske metode: ”tese” + ”anti-tese” = ”syntese”. Denne modellen bruker han på en rekke ulike områder – fra det helt grunnleggende; tese (væren) + anti-tese (intet) = syntese (tilblivelse), til å beskrive historiens gang fra et makroperspektiv.»

    Ja, dette er en utbredt fordom, men det var altså ikke Hegel som introduserte triaden tese-antitese-syntese, men Fichte og som senere ble overtatt av Kant.

    • Erling Marthinsen

      Jeg har ikke sagt at Hegel introduserte disse begrepene. Hegel var selvsagt inspirert av andre filosofer. En grundig gjennomgang av dette ville sprengt rammene for artikkelen min. I tillegg ville det ikke være relevant i forhold til hva jeg ønsket å si.

      • w3sc+st63

        Neida, og vi har heller ikke hevdet at du har sagt det, men påpeker bare at du fremstiller det, «kan tolkes «, som om Hegel lanserte triaden. Straks noen skriver «Hegel» og «tese, syntese, antitese» i samme setning, samme avsnitt osv. uten å påpeke at Hegel ikke er opphavsmannen, synes rimelig å tolke det som om forfatteren mener Hegel var opphavsmannen.