Presten sto og kikket på «mirakelkvisten». Det var liksom noe som ikke stemte med denne kvisten.
«Faen ta hele kvisten,» sukket presten og skumpet til glassmonteren. Hvordan kunne han ha latt seg oppildne av Dan Kriserud? Tenk å la seg oppildne av et mentalt sykt menneske? Hans Bråterud ristet på hodet av seg selv. Han pleide da ikke å være så lettlurt.
«At det går an,» sukket presten og dunket seg selv i panna. Nei, han fikk vente til etter jul og så fikk han fjerne denne idiotiske kvisten før han ble gjort til latter langt utenfor Flagdums grenser. Egentlig tvilte presten på det meste. Han kjente at han begynte å miste troen på kvister, Herrer og alt som hadde med mirakler å gjøre. Nei, han fikk komme seg bort til Valentina. Henne trodde han i alle fall på. Valentina var myk, varm og villig. Det fikk ikke hjelpe at han syndet, han nektet å skamme seg. Dessuten var det ingen som ville finne ut av hans og Valentinas eventyr. Det følte han seg sikker på.
Kanskje han skulle ta med seg Valentina og reise bort en stund? Men, det fikk bli etter jul.
Så fort presten hadde gått fra menighetshuset smatt Lompa inn døra. Han så godt etter at han var alene og når han var sikker på at han var alene, da byttet han kvisten ut med litt aske. Så lukket han igjen glassmonteren og skyndet seg ut døren.
Lompa flirte for seg selv. Han skulle gitt mye for å se ansiktet på presten når han fant asken.
«Vi flagdinger, vi er ofte lettlurte får jeg si,» sa Lompa til seg selv, flirte igjen og ristet på hodet.
Nå fikk han komme seg opp til den gamle tanta si og bære inn noe ved og se om det var noe mer han kunne gjøre for henne.
«Helvete, lastebilen kan ikke komme hit før lille julaften. Hva gjør vi nå?» Vito stønnet oppgitt og så på Claude.
«Da venter vi til lille julaften!» Claude følte seg oppgitt han også, men han tok på seg en avslappet mine. Han hadde håpet at gjengen hadde kommet seg av gårde i dag. Nå kom hyttefolkene strømmende og hytta han hadde leid lå i ei klynge sammen med fire andre hytter. De fikk pakke inn «flyttelasset».
«Hvor mye gods har vi?»
«Tja, vi har 104 kartonger med jodlevann, vi har 600 kartonger sigg, vi har en del våpen, vi har denne kunsten du ville ha. Vi har en del å drasse på,» sa Vito.
De hadde vært på raid i Sverige ganske lenge. Ranet tre banker, gjort innbrudd i gromme villaer, ranet et våpendepot, et spritdepot og et lager med tobakk.
Så langt hadde alt gått bra, men de ville ikke føle seg sikre før de var i Oslo igjen.
Lastebileier og sjåfør Tony skulle ha vært her nå, men så hadde han fått et hasteoppdrag.
Claude sukket igjen.
Hadde ikke Tony vært så pålitelig, så hadde han byttet han ut med en annen kar.
«Det er ikke lett å få fatt i folk man kan stole på,» klaget Vito.
«Nei, det skal være sikkert,» sa Claude.
Tidlig denne ettermiddagen kom presten tilbake til Menighetshuset.
Som vanlig var døren ulåst, men ingen var innenfor.
«Fordømt at staben ikke kan lære seg å låse,» knurret presten. Han var i dårlig humør. Valentina var usikker på om hun ville være fornøyd med å være bare elskerinne og stilte krav om at nå fikk presten ta et valg. Faktisk visste han ikke hva han skulle gjøre.
Han synes ikke at han kunne skille seg, men kunne han leve uten Valentina?
Så oppdaget presten at det var aske i glassmonteren.
Han måpte!
«Aske?» Presten åpnet glassmonteren, kikket nøye opp i denne og satte seg ned på en stol.
Så kom han til å tenke på spionkameraet han hadde satt opp og skyndet seg inn på kontoret.
Hadde han flaks nå, så ville det bli avslørt hvem som hadde tullet med glassmonteren.
Presten måtte innrømme at han kjente seg litt nervøs. Tenk om ikke det var noen?
«Tull, det er klart det er noen!»
Nå kastet han irritert på hodet før han begynte å spole gjennom filmen.
«AHA! Se dette!» Presten husket ikke hva Lompa het, men han visste hvor han bodde. Nå skulle han stå til ansvar for sine gjerninger.
Først på kvelden fant presten Lompa på Poppes Pub.
«Får jeg et par ord med deg på tomannshånd?» Presten var høflig, men smilet var fraværende og øynene kalde.
«Sett deg ned,» sa Lompa. Han lurte veldig på hva presten skulle snakke med han om, men det fant han snart ut.
«Jeg gikk gjennom filmen i sikkerhetskameraet vårt i dag og der så jeg deg,» begynte presten.
Lompa trakk på skuldrene.
«Du byttet ut kvisten vår med aske. Hva har du å si til ditt forsvar?» Presten lente seg tilbake og sendte Lompa et hånlig blikk.
«Si til mitt forsvar?» Lompa begynte å le. «Si til mitt forsvar? Milde himmel. Hva skal du anmelde meg for? Bytte ut en kvist av plastisk med aske? Hvor lang straff får jeg for det?» Lompa lo hjertelig.
«Nå, dette er innbrudd i kirkens eiendom,» sa presten surt.
«Men, prest, når vi først snakker om kamera og kirkens eiendom, vil du se noen bilder jeg har fra menighetshuset?» Lompa fant frem mobilen sin. Han bladde litt og så lente han seg frem mot presten. «Se her!»
Presten så på Lompas bilder og skiftet farge. Han ble likblek og tok seg til brystet.
«Ring ambulanse,» stønnet presten og seg sammen.
Poppe ringte, ambulansen kom og kjørte presten til sykehuset.
Der fant legene ut at det ikke var et hjerteinfarkt, men et angstanfall. Presten fikk en resept på 2 mg Valium og ble sendt hjem.
Samme natt drømte presten at han ble forfulgt av pressen som ville vite om presten og den russiske blondinen skulle flytte sammen.
Han og kona våknet av at han skrek.
Så ble han liggende våken å fundere på hvordan han skulle få fatt i bildene Lompa hadde i sin besittelse.
Presten kom frem til at han måtte nok få fatt i Lompas mobil. Ja, han måtte rett og slett stjele den.
Det var ikke pent, men i krig og kjærlighet var vel alt tillatt?
Leiulf på sin side hadde sovet så lenge middag at han satt lysvåken på kjøkkenet og koste seg med en kopp kakao.
Han merket at han var litt bekymret for de siste julekulene. Det var enda en pen sum han måtte punge ut med hvis han ikke fant kulene.
«En ting er sikkert, jeg kommer aldri til å like disse Arita-kulene,» sukket Leiulf og tok litt mer kremtopping. «Kremtopping er godt!»
Det var ikke det at prisen for tre kuler var uoverkommelig for Leiulf. Han hadde en veldig pen sum på banken, men han likte ikke å bruke penger på unødvendige ting. Nei, han fikk nok finne de tre siste kulene. Hvor kunne han lete?
En sms pep inn.
Leiulf så at den var fra Dan Kriserud.
«Hva vil den tullingen?»
Leiulf åpnet meldingen.
«God jul, kamerat»
Det var også en selfie av Dan. Leiulf kikket på bildet og ristet på hodet, men så våknet han til liv.
Var det to røde Arita-kuler som hang i vinduet bak Dan? Ja, så sannelig!
«Jeg må til Kykkelsrud i morgen den dag!»
Kommer Claude og gjengen seg til Oslo?
Kommer presten til å stjele Lompas mobil og hjelper det?
Er det Arita-kuler som henger i vinduet ute på Kykkelsrud?
Og, sist, men ikke minst: kommer presten til å skille seg fra sin kone?
(Teksten er en parallellpulisering med Flagdumposten og er gjengitt med tillatelse fra forfatteren. Prologen til kalenderen kan leses her.)