Slattum, Nittedal 20110209 Dompap . Foto: Paul Kleiven / SCANPIX

Florentina satt ved frokostbordet og drakk kaffe. Hun kastet et blikk på fuglebrettet og smilte av dompapene som spiste så energisk. Dompapene pleide å holde seg i skogene, men når det kom nok snø kom de inn til bygda på jakt etter mat.

annonse

«Nydelige pippiper,» kurret Florentina før hun tok seg enda en slurk kaffe. Plutselig ble hun sittende helt stille, så satte hun kaffekoppen fra seg med et smell.

 «Claude, åh, kjære Claude! Hvordan kunne jeg glemme deg? Kjære, vene, Claude!» Florentina ristet på hodet, sjokkert over seg selv. «Jeg må ha såret han. Jeg får ta meg en tur til han. Ja, det får jeg gjøre.»

Florentina skyndet seg på badet. Hun måtte ta seg en dusj og så måtte hun sminke seg.

Dan Kriserud satt i en gyngestol og sov da Leiulf og Lompa ankom Kykkelsrud. Siden han hadde fått medisiner sov han så tungt at Lompa kunne bytte ut julekulene i vinduet.

«Leiulf, var det så lurt å bytte ut de røde julekulene med blå kuler?» Lompa kikket usikkert på Leiulf.

«Jeg hadde bare disse to blå kulene, så det får stå sin prøve,» svarte Leiulf.

«Ja, går det, så går det,» svarte Lompa.

En sykepleier kom inn på rommet akkurat i det Lompa og Leiulf skulle gå.

«Dere får bare vekke Kriserud, han blir nok glad for besøk,» sa sykepleieren jovialt.

«Nei, nei, nei, vi kan komme tilbake senere,» sa Leiulf.

Sykepleieren ristet Dan.

«Langt ifra. Dere har kommet denne lange veien og det skal dere ikke gjøre forgjeves,» sa sykepleieren og ristet enda en gang i Dan.

Dan gryntet litt før han slo opp øynene.

«Nei, men Leiulf, der er du jo gamle venn,» sa Dan og reiste seg opp. Han ga Leiulf en god klem.

«Herren velsigne deg, Leiulf.»

«Vi har med en fruktkurv til deg. Riktig god jul,» sa Leiulf forfjamset.

«Tusen takk!» Dan tok imot fruktkurven, satte den på bordet og så klemte han Lompa.

«Herren velsigne deg også, Lompa!»

«Takk for det,» svarte Lompa og vred på seg. Han ble litt brydd av alle denne klemmingen og han var usikker på om han likte å bli klemt av menn.

«Nå er det sannelig ikke lenge før vi kan feire at Herren ble født. Kristi-messe! Det er noe, det,» pludret Dan.

«Ja, også snur sola,» skjøt Leiulf inn. Han hadde en magefølelse på at samtalen måtte ikke gli inn i et for religiøst spor.

«Kommer du hjem til jul?» Lompa så spørrende på Dan.

«Nei, legen har anbefalt meg at jeg skal være her til over nyttår,» sa Dan og la til at Karin skulle reise til Oslo og feire jul med familien. Dan sa at han var glad for at han slapp å feire Oslo-jul.

Leiulf og Lompa satt en drøy time og snakket med Dan før de gikk.

«Stakkars mann. Han er virkelig ikke ved sine fulle fem,» sa Leiulf og ristet på hodet da han hadde satt seg i bilen.

«Nei, han er nok litt bortreist, ja,» svarte Lompa og skrudde på radioen. Julemusikk fylte bilen. Lompa og Leiulf sang med.

Dan hadde fulgt besøket sitt ut og vinket dem vel av sted. Så gikk han inn, satte seg i gyngestolen og skrelte en mandarin.

«Gode GUD!» Dan sto med ett midt ute på gulvet. «De røde har blitt blå!»

Så falt han ned på kne og ba inderlig om et ytterligere tegn. «Herre, din ydmyke tjener forstår ikke. Vil du jeg skal begynne å stemme blått? Politisk har jeg alltid vært ustabil, men er det ditt ønske, så skal jeg alltid stemme blått.»

Sykepleieren kom inn og så at Dan satt på kne og snakket med Herren.

«Nå får du samle deg, Dan.» Sykepleieren var brysk i stemmen.

«Men, se mann, se! De røde kulene har blitt blå!»

«Nei, Dan, du tar nok feil,» sa sykepleieren.

«Det gjør jeg faen ikke!»

«Jo, du gjør nok det. Ro deg ned ellers må vi legge deg i reimer!»

Dan kom på at han hadde tatt bilder med mobilen. Han bladde opp bildene og viste pleieren.

«Dette var da merkelig? Men, du tror vel at dette har en helt naturlig forklaring, Dan?»

«Ja, jeg tror det! Jeg tror Herren forvandlet kulenes farger for å gi meg et tegn!»

Sykepleieren ristet på hodet og forlot rommet.

«Forbannede ateist!» Dan nærmest spyttet ut ordene og skulte stygt mot døren.

Han var så lei vantro folk at han kunne skrike.

Florentina hadde strevd hele dagen med å få fatt i Claude, men hadde ikke lykkes.

Først på kvelden tok han telefonen. Han lød veldig irritert da han svarte.

«Claude, elskede, jeg er så lei meg for at jeg glemte deg, men nå har jeg fått hukommelsen tilbake. Kan vi møtes?»

«Hvem er dette?» Claude ble oppriktig forvirret.

«Florentina, jeg er Florentina!»

«Åh!»

«Åh? Hva mener du?» Nå var det Florentinas tur til å bli forvirret.

«Ja, jo, men hvorfor ringer du meg?»

«Fordi jeg vil treffe deg,» svarte Florentina.

«Treffe meg? Hvorfor vil du treffe meg?»

«Fordi vi hadde noe unikt sammen!»

«Nei, det hadde vi ikke og nå ringer ikke du meg mer,» freste Claude og la på røret.

Florentina begynte å gråte.

«Hun kan ikke ha sett noe av det vi har i hytta,» sa Claude.

«Antagelig ikke. Hun kom vel opp til kanten og datt ned før hun fikk sett noe,» sa Vito.

«Nå håper jeg gåsa lar meg være i fred,» sa Claude surt.

Florentina gråt sine modige tårer og sverget på at hun skulle aldri elske igjen.

«Det er ikke mitt lodd i dette livet å bli elsket av en mann. Jeg er den evige jomfruen. Det er merkelig at jeg ikke ble født i Jomfruens tegn,» hikstet Florentina. «Jeg er født i Krepsens tegn og nå skal jeg bli en eremitt-kreps!»

Det ringte på Florentinas dør. Florentina tørket tårene og åpnet. Der sto Lompa med en diger pizza.

 «Skal vi dele denne?»

«Kom inn, jeg ser ikke ut, men kom inn,» sa Florentina og fikk frem et smil. Hun trodde ikke at hun kom til å få ned en eneste pizzabit, men hun kunne prøve.

Så spiste Florentina godt med pizza og fortalte Lompa om samtalen med Claude. Lompa fortalte om besøket på Kykkelsrud og så lo de begge.

Leiulf tok turen innom Ravn med en gang han kom tilbake til bygda.

«Ja, nå er det bare ei kule igjen,» sa Leiulf gledesstrålende.

«Ja, gullkula, som jo er den dyreste av alle,» sa Ravn alvorlig.
«Jeg finner den,» sa Leiulf skråsikkert.

«Jeg håper det for din skyld,» sa Ravn.

Etter en kort visitt hos Ravn tok Leiulf seg en tur innom broren. På gården var det meste klart for julefeiring. Reiulf understreket at han hadde det meste under kontroll.

Den natten gikk Leiulf til ro med følgende bønn:

«Hallo oppi der, hvis det finnes noe der da. Hjelp meg å finne gullkula, så skal jeg forsøke å gjøre mer for bygdas fattige. Amen!»

Ja, vil Leiulf finne gullkula?

Kommer Florentina til å ende opp som en eremitt-kreps?

Og, når kommer Dan hjem igjen?

Kan radioen klare seg så lenge uten Dan?

Det er fremdeles en del å følge med på.

God jul!

(Teksten er en parallellpulisering med Flagdumposten og er gjengitt med tillatelse fra forfatteren. Prologen til kalenderen kan leses her.)

Resett trenger din hjelp

Du kan støtte oss på Vipps nummer 124526.
Bankoverføring til kontonummer 1503.94.12826.
SMS "Resett fast" (59,- pr. mnd.) eller SMS "Resett" (200,- en gang) til 2474.

NB: Dette er helt separat fra Resett-abonnement og gir ikke tilgang til abonnementsinnhold. Resett-abonnement finner du ved å trykke her.