Trond Giskes karriere blir i disse dager ødelagt, i det minste som en av de absolutt mektigste i norsk politikk. Han blir nok fortsatt å høre fra, men det vil ta tid å forbinde ham med noe annet enn svært pågående interesse for unge kvinner. Han er blitt et #metoo-fenomen.
Det har blitt en heksejakt, men slik er livet på toppen. Det er ingen nåde fra mediene når de lukter blod. Men det er også noe dypt frastøtende i måten kommentatorer fra media nå står frem med sine moralske pekefingre og krever at Giske må gå og at Støre må sørge for å fjerne ham. Jeg har spesielt lagt merke til Kjetil Alstadheim i Dagens Næringsliv og Trine Eilertsen i Aftenposten. Deres opptredener på NRK er så sørgelig uærlige og med en så gjennomskuelig påtatthet i sin omtanke for de jentene Giske har «jaktet» på at NRK burde saksøke dem for å forårsake rikskringkasteren permanent tap av seere.
For disse historiene om Giske har politiske journalister visst om i årevis. «Alle» i etablissementet har visst om det. Folk liker å dele og høre sladder. Det er garantert at hele ledelsen i Ap og en stor andel partimedlemmer siden 1990-tallet, nær sagt samtlige politiske journalister og vel de fleste andre stortingsrepresentanter fra andre partier har hørt «rykter» om Giske. Men «plutselig» kommer mediekommentatorer frem krever hans avgang. Det er et par ord for slikt: opportunistisk hykleri.
Pressen har bare latt disse historiene ligge, eller de har laget reportasjer om «kule» Trond Giske som er venn med Ari Behn og ligger langflat på piffens nachspiel på vestkanten. Men når da omstendighetene er riktige for dem selv, kreves det at Støre må agere umiddelbart nå som han er gjort kjent med opplysningene. Men Støre har naturligvis vært kjent med dette på ryktebasis i årevis, og det vet pressen. Støre visste det også da Giske tidligere i høst ble forfremmet til finanspolitisk talsmann. Og pressen visste det, og de visste det også da han ble nestleder i Ap i 2015. Jens Stoltenberg visste det også, naturligvis.
Og selvfølgelig visste Trine Eilertsen i årevis om det «råtne partiet» som hun nå sier Arbeiderpartiet er. Så hvorfor gjorde ikke Aftenposten denne partikulturen til en hovedsak under valgkampen tidligere i år? Var ikke denne gjennomsyrende rå maktkampen av høyeste relevans for hvilket parti velgerne burde stemme på? Burde de ikke gravd i hvorfor partiledelsen lot Giske operere slik han har gjort? Hva med å gjøre parti- og ledelseskultur til en av de tingene journalistene bør tvinge politikerne til å la valgkamper dreie seg om. Det er tross alt disse partiene som etterpå skal styre, og da betyr valgkampløfter fint lite.
Noen ganger blir man rett og slett bare uvel av norske mediefolk.