Så lenge jeg har vært bevisst har jeg hørt om den oftest usynlige generasjonskløften. En tidlig erfaring var da bestemor ble trist da rosinesken ikke vakte begeistring som julegave sytti år etter at hun selv ble forært en til jul, med tindrende øyne som bevis for takknemlig glede. Senere ble ungdommen med alle dens påfunn eksempler på nevnte kløft.
Siden tidenes morgen har generasjonene avløst hverandre mer eller mindre friksjonsfritt. Det tør si seg selv at primærnæringene har vært mer avhengige av en godt planlagt overlevering av kunnskap og tradisjon enn moderne urbane habitat. En bondesønn som ikke respekterer arbeidets gang og plan, vil ha svært rike muligheter til å mislykkes, og i svunne tider var det å mislykkes ofte ensbetydende med alvorligere konsekvenser enn hva vi gjerne ser i dag. En smart bondesønn vil følge nøye med hva på far gjør. Om han ikke forstår, eller ser grunnen, spør han.
For noen er et svar som: «Sånn har det alltid vært» godt nok. For andre er mer fyllestgjørende svar nødvendig for å akseptere tingenes tilstand. Avhengig av interessen og kommunikasjonen mellom partene, vil skiftet gå mer eller mindre smertefritt for seg. I de tider kunne man altså se for seg at kommunikasjon og gjensidig respekt var avgjørende for den neste generasjons overlevelse.
Men hva med den dumme bondegutten? Har ikke også han en rolle i stykket? Det kan du vedde på han har. Den dumme bondegutten har det travelt med seg selv og sitt. Han er vant til at maten står på bordet uten hans deltakelse. Han bryr seg ikke om hvorfor og hvordan ting gjøres, og han har ingen frykt for fremtiden. Han tror at siden gården går godt, må det jo være både enkelt og greit å ta over når far ikke orker mer.
Gammel visdom
I vårt stadig mer urbaniserte og sentraliserte samfunn, fjernt fra potetåkre og naturens strenge lovmessighet er denne overleveringen tilsynelatende av mindre vital betydning.
Livet er ikke lenger i vår del av verden en kamp om mat på bordet. De fleste er stappmette mesteparten av tiden. I vår hektiske hverdag, hvor begge foreldre jobber, og kanskje endog har ambisiøse karrierer, er det ikke alltid noen selvfølge at de gode, ordentlige samtalene finner sted. Det er sant å si ikke alle foreldre som interesserer seg nevneverdig for denne delen av oppdragelsen heller. Det å dele med sine barn egne erfaringer, prosesser og tro og tvil, og ikke minst hvem foreldrene selv er.
De som derimot står parat til å forme våre barn er spesialistene. Barnespesialistene. De skiller seg ikke vesentlig fra voksenspesialistene, men de er nok sikrere på at deres budskap når frem. Derfor kan de ved hjelp av opplæringsplaner og retningslinjer forme våre barn nokså uimotsagt i sørgelig mange tilfeller.
Av frykt for at noen skal føle seg ille til mote, tilrettelegges undervisningen derfor på en måte som signaliserer at alt er greit, og at ingenting har konsekvenser. Ja, bortsett fra ukritisk seksualatferd på nettet og narkotika naturligvis.
Det er omtrent her det personlige ansvaret forvitrer til fordel for å være offer for omstendighetene. Det er prisen for å være livredd makt og moral, som jo er to begreper de unge er nødt til å forholde seg til som mer autonome individer, uavhengig av den voksne generasjonens unnfallenhet, eller ønske om å definere disse momentene bort. Vi kan derfor si at barn blir forledet av de profesjonelle barnespesialistene gjennom opplæringsplaner og ymse institusjoner. Barn kan lære analsexens ABC på NRK. De kan lære at prevensjon er lurt, for da kan de ha sex med så mange de vil uten materielle konsekvenser.
Bekymringsfull utvikling
At moral, hensyn og selvrespekt også bør ha en fremtredende plass, er det ikke progressivt å vie oppmerksomhet. Det gjelder å bygge en mur av tøff, progressiv funksjonalitet rundt våre barn, ikke å gjøre dem til følsomme, ansvarlige individer. Den muren har til hensikt å ta av for skadevirkningene vårt samfunn har bygd inn som progressive verdier. Disse kan eksemplifiseres som forakt for kjernefamilien, religion, (unntatt islam), den dype gjensidige kjærligheten, samt blodsbåndets betydning i omsorgsoppgaver. Alle kan angivelig gjøre alt og omsorg forveksles med kjærlighet.
I dette relativiserte kaoset skal unge voksne gjøre seg gjeldende. De skal stemme på partier som skal føre Norge videre. Og hvilke prinsipper vil da ligge til grunn for deres valg? Jeg mener beslutningen ofte vil være lineær i forlengelsen av relativiseringen de til da har lært. At Norge er for alle som ønsker det – uten øvre tak, at vi må kjempe for en rettferdig verden, hva nå det er, og at alle er like gode – de har bare ikke hatt like muligheter og sist: ingen grenser.
Her er problemet. Vi utdanner neste generasjon til å bli dummere og mer naiv enn selv 68-generasjonen viste seg å være. Ikke bare dummere, men også mer militant selvsikre. De føler seg rettferdige når de nekter andre sin mening. De er ikke avvisende til totalitære ideer, og selv ytringsfriheten er heller ikke trygt forankret. Blasfemilovene virker forlokkende, for muslimer blir jo så triste om noen kritiserer islam.
Alt henger sammen med alt. Hvor er motkraften i det sekulære samfunnet? På lærestedene? Sekstiåtterne kullkastet den da bestående orden med stor effektivitet for snart 50 år siden. Hva skal til for å få pendelen til å svinge tilbake mot en noe mer human og ansvarlig retning?