Jeg er tidligere Venstre-medlem. Ja, altså «tidligere». Og mitt gamle parti har nå besluttet å innlede forhandlinger med sikte på inntreden i Høyre- og Fremskrittsparti-regjeringen. Dersom denne beslutningen hadde vært basert på selvransakelse og et oppgjør med Venstres liberale asyl- og innvandringspolitikk, hadde dette vært positivt. Oppbyggingen av det sosial-liberale samfunnet Venstre bekjenner seg til, er ikke forenlig med åpne grenser.
Et slikt selvoppgjør i Venstre har imidlertid ikke funnet sted. Tvert imot bedrev fremtredende venstrefolk så sent som under høstens valgkamp den rene demoniseringen av Fremskrittspartiet og Sylvi Listhaug på grunn av deres angivelig umenneskelige asyl- og innvandringspolitikk. Og velgerne ble forsikret om at en stemme til Venstre ikke var en stemme til Fremskrittspartiet.
Ved nå å ville gå i regjering med Høyre og Fremskrittspartiet, har Trine Skei Grande og venstreledelsen ikke bare bedratt velgerne, men også oppgitt alle verdier og enhver form for ideologi og redusert politikken til en kamp om «kjøttbein». En håndfull venstrefolk skal bli statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere og få kjøre i sorte limousiner, og for å oppnå dette er partiledelsen villig til å gå inn i en hvilken som helst regjering.
Ved å opptre på denne måten, kaster Trine Skei Grande og kretsen rundt henne norsk politikk tilbake til 1850. Den gang fantes det ikke politiske partier, og politikk var nærmest en form for selskapslek, der et begrenset antall personer kjempet for sine personlige anskuelser og kjøttbein. Johan Sverdrup tok et oppgjør med denne formen for politikk ved å skape partiet Venstre, som forvarte borgerskapets, bøndenes og delvis også underklassens interesser mot datidens elite, embetsstanden. Og senere vokste det frem partier som representerte interessene til de viktigste klassene og gruppene i samfunnet.
I ca. 100 år har vi hatt et politisk system basert på partier som har hatt en ideologisk forankring og representert interessene til forskjellige befolkningsgrupper. Det har gitt folk en følelse av at de kunne forsvare sine interesser ved hjelp av stemmeseddelen, med høy valgdeltakelse og stor tiltro til demokratiet som resultat. Bananrepublikker, derimot, der partienes navn og ideologi ikke betyr noe, der politikerne bedrar velgerne, og der det før valgene er uforutsigbart hvem som vil ende sammen i regjering, har liten tiltro hos sin egen befolkning. Og det er en bananrepublikk vi vil bli forvandlet til dersom måten Venstre nå opptrer på, skulle bli mer enn en episode.