Illustrasjonsbilde. Foto: Kyrre Lien / SCANPIX
annonse
annonse

Hva norske verdier er har vært et ganske hett og noe uavklart tema i ganske lang tid nå. Man må antakelig ha så pass mange år på baken at man husker tilbake til en tid da landet var mer homogent sammensatt for å eie de nødvendige referansene til å kunne forstå dette, og for å være i stand til å se de historiske linjer og bakgrunn for hva som har særpreget norsk kultur og folkelynne.

Det kan synes som at yngre generasjoner ikke har den fulle oversikt over dette. De mangler noen av disse referanserammene, og kan ikke klandres for det – ettersom formidlingen av disse har blitt utvisket i globaliseringens tidsalder. Forvirringen rundt hva verdier er i sin alminnelighet, og hva norske verdier i særdeleshet er, kan lett illustreres ved at et moderne høytstående, dog fremmedkulturelt, medlem av en tidligere regjering i alvor syntes å tro at brunost var en verdi.

Før jeg setter navn på noen slike verdier, må jeg være rask til å innrømme at de utgjør en type honnørord som i sin natur naturligvis er universelle. Men man vil i forskjellige kulturer finne mer eller mindre dominans eller fravær av slike verdier. Så, det typisk norske må ligge i at noen slike begreper har hatt større gyldighet, innflytelse eller alminnelig forekomst enn det som kan være vanlig mange andre steder i verden. Til dette må jeg legge til at vi her snakker om fenomener som må være, eller har vært, synlige i et makroperspektiv. På individnivå, eller i lokale familiekulturer, kan naturligvis dette variere stort.

annonse

Det vil også være nødvendig å trekke historiske linjer tilbake, for å se hvilke mekanismer som har hjulpet til med å bygge disse nasjonale eller regionale verdiene. I primitive kulturer, også i Norge langt tilbake i før-kristen tid, var nok endel av disse verdiene mindre framtredende. Samfunnsforholdene, om befolkningen enn var mye mindre i antall, og samlet i mye mindre grupper ut over landet, kan nok på mange måter ha lignet på mer folkerike kulturer i andre verdensdeler, mht. begreper som ære, sentralisering av makt, inkl. maktmisbruk, adelsvesen eller lignende småkongevesen, klanvesen og underkastelse under storfamiliens papasan (overhode, jap.), osv. For ikke å nevne fenomener som hykleri og dobbeltmoral.

At landet lenge var temmelig grisgrendt befolket har nok også hatt stor betydning for utviklingen av det som har vært det typisk norske.

Men så kom kristendommen, først innført ved tvang. Dette var neppe særlig hensiktsmessig, særlig i forhold til det som kan sies å utgjøre kristendommens egentlige vesen, dens grunnleggers fredfulle framferd tatt i betraktning. Dette ble mye tydeligere gjennom reformasjonen og den etterfølgende pietistiske folke- og bedehusbevegelse. Og ingen må undervurdere denne bevegelsens enorme innflytelse på norsk kultur. Den utviklet en type anstendighet i mellommenneskelig samkvem som ikke har vært helt vanlig, hverken i tid eller rom, hverken geografisk eller historisk.

annonse

Så vil noen kunne si at dette også førte til en type konformitet og press i retning av frivillig eller litt ufrivillig tilpasning til kulturen, og en type moralisme som iblant kunne gå litt for langt. Dessuten til at menneskenes skjulte tilbøyeligheter levde sitt eget liv under overflaten, ikke så synlig for det blotte øyet, før det f. eks. resulterte i uønskede graviditeter, kjønnssykdommer o.l.

Denne noe pietistiske holdningen i folket hadde noe veldig solidarisk og godt ved seg, ved at den i mye større grad brydde seg om også sin nestes velferd. Og da ikke begrenset til mennesker som befant seg innenfor ens egen nærmeste krets. F. eks Hans Nielsen Hauge, var en samfunnsbygger, industribygger og reformist som hadde en mye større og bedre samfunnsmoral enn det som var vanlig innen den etablerte kirken, som motarbeidet ham det den var god for. Denne protestantiske bevegelsen utviklet verdier som humanismen har bygget videre på. En lignende humanisme av nordeuropeisk og skandinavisk type, har i liten grad utviklet seg av seg selv særlig mange andre steder i verden eller i historien. Dagens humanisme ser ikke ut til i særlig stor grad å anerkjenne denne forbindelsen. Men de står på skuldrene til en protestantisk og til dels pietistisk kristendom.

Med denne bakgrunnen kan vi etter hvert begynne å definere noen verdibegreper som har vært temmelig synlige i norsk kultur. Noen av disse er klart svekket i løpet av de senere tiårene, og derfor ikke like synlige og opplagte lenger.

Et fenomen som har vært ofte nevnt i en del artikler, er dette vi kan kalle en utbredt grad av tillit folk imellom. Basert på en type almen og utbredt ærlighet som har vært ganske vanlig.

Folk kunne lettere drive handel og økonomisk samvirke, fordi man i stor grad kunne stole på de man handlet med. Dette er et viktig element også i Østen, f. eks. Japan, hvor man må ta seg tid til å bli kjent med folk man skal inngå kontrakter med, for å kunne stole på at dette er seriøse folk som det går an å drive handel med uten å lide tap pga. uredelighet og bedrageri. Slike fenomener er i mange kulturer utbredt, og derfor har det vært nødvendig å etablere tillit før man innleder økonomiske forbindelser. På dette feltet har Norge ligget langt framme.

Ærligheten i f.eks. etterkrigstiden, var så pass utbredt at om du mistet en lommebok på gaten, var sannsynligheten for at du kunne komme til å få den tilbake, med innhold, ganske stor. Ikke absolutt, men ganske stor. I dag vil vi vel kanskje si at den er ganske liten, men ikke helt umulig. Denne verdien er nå kanskje litt på vikende front. Og kanskje i takt med at kristendommens innflytelse på folkesjelen er blitt svekket. Denne betraktningen er det sikkert noen som vil gi motbør på. Men det handler om en moral tuftet på budet om at «du skal ikke stjele».

Denne etikken satt ganske dypt i mange mennesker i Norge tidligere. Samvittigheten hos mange var forankret i et «du skal ikke». Og det fungerte temmelig godt for mange. Både handlinger og samvittighet sto til ansvar overfor et høyere vesen.  Dette bidro til en høynet samfunnsmoral.

Den neste verdien jeg vil trekke fram er solidaritet. Ikke spesielt norsk, vil du si, men denne holdningen har vært utbredt på et høyere nivå enn det som har vært vanlig i verden og i historien. Solidaritet innen grupper av mennesker er ganske vanlig, men et samfunn som er bygget opp på solidaritet, og som har skapt velferdsstaten, er ikke like vanlig. I tillegg til kristendommen, med sin nestekjærlighet som ideal, og med bibelske føringer om å ta ansvar for de fattige, syke og underpriviligerte, har også arbeiderbevegelsen og humanismen tatt slike verdier tungt inn i seg.

annonse

Derfor har vårt samfunn ligget langt framme i utviklingen av systemer for å ivareta disse gruppene, som i mange andre samfunn er henvist til tigging eller som i større grad er avhengig av familiens eller klanens velvilje. En slik velvilje medfører oftere at det som motytelse kreves underkastelse, lydighet og tilpasning til autoritetene. Da er man ikke fri til å leve slik man ønsker, i samme grad som når underhold gis som en betingelsesløs støtte. Dette systemet gir større individuell frihet, og det har vi i vårt samfunn sett på som en verdi.

Derfor er også frihetsidealene med tanke på individuell frihet også en verdi som har stått ganske sterkt i det norske, skandinaviske og til dels i mange europeiske samfunn. I noen samfunn er dette anti-verdier. Der er det ofte at det kollektive (les: familien/klanen) som teller. Autoritetene, familiens overhoder, som regel mannlige, definerer hva som er gangbart i mange spørsmål, også i forhold til åndelige verdier, som gjelder tankefrihet, og t.o.m. i personlige spørsmål som hvem man skal være intim med, og få lov til å ligge med, for ikke å si hvem man kan bli nødt til å godta å ligge med, og hvem man blir nødt til å leve livet sammen med, enten man liker det eller ikke. Dette er et tydelig eksempel på hvordan vi ikke vil ha det i Norge. Dette er en av de største verdiene vi har.

Når man ikke verdsetter en slik verdi legger man opp til at mennesker gjennom mangel på valgfrihet, neppe kan bli så lykkelige og tilfredse med tilværelsen som når man eier en slik valgfrihet. Man blir ikke alltid lykkelig innenfor rammen av denne valgfriheten heller, for alle mennesker sliter med sine relasjoner og konsekvenser av sine valg, som ikke alltid er basert på god fornuft, men kanskje noe flyktige følelser. Og vi sliter med å mestre tilværelsen, som kan være brutal nok likevel.

Men det sinnet og de skuffelsene og frustrasjonene som kommer av å bli fratatt følelsen av å være herre i eget liv, og ligge under for andres beslutninger i personlige spørsmål, er verre. Derfor kan vi aldri gi slipp på vår individuelle frihet i personlige spørsmål.

Selvsagt er vi i mange sammenhenger prisgitt og underlagt andre. På jobben, i interesseorganisasjonen, myndighetene, lovverket, osv., men på disse områdene har vi en noe større valgfrihet, om slett ikke absolutt. Vi kan gi våre liv en viss forutsigbarhet gjennom valg og planlegging, men vi styrer ikke alle omstendighetene rundt oss i samfunnet. Det er mye annet som er med på å prege våre liv og våre livsbetingelser.

På 60-tallet, under ungdomsbevegelsen og ungdomsopprørene, var det nettopp friheten som ble besunget i mange protestsanger fra den tiden. Man sang om frihet fra politisk undertrykkelse, fra konformitet og faktorer som begrenset den individuelle friheten. Fri sex ble også en del av dette. Nye prevensjonsmidler ga også et støt i denne retningen, og bidro til ønsket om mindre moralsk sosialkontroll ifra samfunnets side. Stor grad av individuell frihet er av mange grunner en verdi vi har satt høyt i vårt lille land, og som vi ønsker å ta vare på videre.

Jeg vil også trekke fram den store folkelige bevegelsen som har ligget i friluftslivet og i masseidretten. Mye har fungert på privat initiativ innen familiene. Men mye har også fungert gjennom organisert virksomhet i organisasjoner som Turistforeningen, idrettsorganisasjonene og helsesportslag, osv. Fysisk fostring og folkehelse har vært viktige motiver for å drive på med dette.

Dette bringer oss også til en annen enorm samfunnsverdi, nemlig det ideelle organisasjonslivet. Dette dreier seg om alt fra idretten til humanitære velferds- og veldedighetsorganisasjoner, samt interesseorganisasjoner, politiske organisasjoner, misjonsorganisasjoner og menigheter, for å nevne noen. Dette har vært viktige faktorer i utviklingen av samfunnet. Det har bidratt til å utvikle det demokratiske systemet vårt. Unge mennesker har lært demokratiske prosesser gjennom slike organisasjoner, og forberedt dem også på det politiske spillet som styrer vårt samfunn. Jeg skal ikke glemme de politiske ungdomsorganisasjonenes rolle og betydning i dette. Derfor leder dette oss til den aller største av alle våre verdier, nemlig demokratiet selv.

Merkelig nok finnes det mennesker som ankommer vårt land, som innflyttere, som ikke ser dette som en verdi, og som bare har forakt til overs for dette demokratiet. Og som heller ville foretrekke ensrettede og autoritære samfunnsmodeller under despotiske ledere. De må være forblindet av en type ideologi som må være dypt forankret i en stolthet over egen identitet og lojalitet imot egen kultur, til tross for disse ulempene som dette påfører enkeltindivider.

Kjerneverdier i demokratiet er bl. a. at flertallet ikke gjør overgrep mot mindretallet, men tar mest mulig hensyn til dette. Og at mindretallet aksepterer flertallsavgjørelsene, og ikke fortsetter kampen for sin sak med maktmidler, vold og andre udemokratiske virkemidler. Dette er helt grunnleggende, og har vært velutviklet i Norge gjennom mange, mange år. Mange andre nasjoner og kulturer har mye å lære av Norge på dette området. Maktfordeling er en del av demokratiet. En viktig verdi. Bl. a. gjennom organisasjonslivet har dette blitt utviklet til å fordele lederskap på flere hoder, og til utvikling av demokratisk lederskap.

 Familielivet har hatt en sterk posisjon i vårt land. Dette er i særdeleshet lite norsk i sin natur som verdi. Dette er veldig universelt. Men vi snakker her om kjernefamilien, ikke storfamilien og hele slekten. Mange i storfamiliesystemer vil framheve nettopp dette med storfamilien som en veldig stor verdi.

annonse

Vi i Norge vil hevde at nettopp kjernefamilien er den mest oppbyggelige samfunnsenheten som finnes. Derfor er det beklagelig at tendensene til familieoppløsning har økt så kraftig gjennom mange år i vårt land. Dette er naturligvis trist, men bl. a. gode Henrik Ibsen har vist oss gjennom skuespillet om Nora, hvordan det er å leve i et familieforhold der den individuelle friheten blir begrenset på en måte som gjør enkeltindivider dypt ulykkelige. Med dette i baktanke, er det lite som kan overbevise meg om at storfamilien med sine krav om tilpasning og underkastelse, utgjør et bedre system for mennesker å leve i, enn i et mer åpent system der samfunnet tar større ansvar for individenes velferd. Disse verdiene vil nok komme til å måtte diskutere lenge, og uten å komme til en felles forståelse.

Toleranse er et skjørt begrep. Og farlig å trekke fram. Det norske samfunnet har,  som så mange andre, klare begrensninger i hvordan dette utøves. Selvsagt har vi våre snevre og intolerante fenomener. De fleste mennesker vil gjerne helst omgi seg med noenlunde likesinnede. Dette utfordrer våre negative følelser i minst grad. Forskjellighet må vi likevel akseptere, og helst bifalle. Intoleransetendenser er mest synlig på individnivå, selv om noen slår seg sammen og danner intolerante grupper.

Men når det er sagt, er toleranse en viktig verdi likevel på samfunnsnivå. Og i det norske samfunnet har vi lenge vært så tolerante og imøtekommende også overfor mennesker med intolerante holdninger at spenningene i samfunnet har økt som følge av dette. Enhver monokultur har sine begrensninger i hva det vil tåle av annerledeshet. Dette er ikke ideelt, men vi lever ikke i en ideell verden, selv om det er det vi gjerne tilstreber, bl. a. gjennom politisk virksomhet og samfunnsbygging. Det finnes i hvert fall mange samfunn i verden som har langt lavere terskel for annerledeshet enn her hjemme på berget. Det våger jeg å slå fast. Toleranse er derfor en ganske tydelig norsk verdi når vi løfter blikket og ser litt stort på det, selv om den er universell i sin natur.

Likestilling mellom kjønnene er en verdi vi ikke kommer utenom å omtale.

Dette har blitt så grunnleggende i vårt samfunn at det er helt udiskutabelt. Vi har ikke nådd målet på alle områder, men bevisstheten rundt dette er ikke til å avvise. Så finnes det noen mennesker som ikke setter pris på denne verdien, men det er en stor verdi like fullt. Denne verdien kan eller vil vi ikke vike på. Den har blitt grunnleggende, og er kjempet fram gjennom mange tiår. Den er alltid under press, så oppmerksomheten rundt den må aldri slippes. Likeverd mellom raser, folkegrupper og grupper av minoriteter og avvikere, står også sterkt. Kampen for f. eks. homofiles rettigheter pågår stadig, og har stor oppslutning i vårt land. Disse verdiene må vi ta vare på.

Religionsfrihet står også sterkt. Den norske kirke har ikke alltid vært særlig gode på dette, og har i tidligere tider vært veldig intolerante mot annerledes tenkende. Vi tenker f. eks. på hvordan den, i samspill med statsmakten, behandlet Hans Nielsen Hauge. Men dette ligger nå veldig langt tilbake i tid. Det norske samfunnet har utviklet seg mye siden den gang. Vi bygger stadig ned den statlige innflytelsen og innblandingen i åndslivet. Mye mer kunne sies om dette, men det holder til å belyse fenomenet.

Respekt og mangel på samme er begge vanlig i verden. Noen nordmenn har mer av dette enn andre. Generell respekt for sin nabo, sine medarbeidere og andre man møter i det offentlige rom er en universell verdi. Spørsmålet er om det finnes mye eller lite av det i samfunnet. Selv har jeg levd så pass lenge at jeg synes å kunne mene at det var mer av generell respekt tidligere.

Hvis du har sett reportasjer fra 60-tallet på TV, vil du ha observert at datidens tiltaleformer var annerledes, preget av mye mer respekt for de man samtalte med. Mye mer høflighet, mye mer hensynsfullhet, ingen uhøflige avbrytelser, osv.. Oppdragelsesformene var også annerledes og noe strengere. Noe av dette har gått tapt i noen grad. Men respekt for de man møter i det offentlige rom har vært en kjerneverdi. Synd om det ikke er like synlig i dag.

Noen nordmenn på ferie i utlandet kan nok ha kommet i skade for å breie seg litt, og ta seg litt til rette. Men de fleste nordmenn på reise opptrer i stor grad etter prinsippet om «when in Rome, do as the Romans». Noen vil nok kunne si, og med en viss berettigelse, at vi skulle ønske at nye landsmenn i noen grad kunne i litt større grad «do as the Norwegians». Det er i hvert fall en type respekt de fleste av oss ønsker.

Det er ikke alltid slik. Nyankomne som opptrer respektløst, uhøflig, kravstort, som ikke respekterer kvinner, som forakter vårt demokrati, vår kultur og våre omgangsformer, viser en mangel på slik respekt, som skaper motvilje i befolkningen imot fenomenet innvandring. Det er egentlig få nordmenn som er ekte rasister, på bakgrunn av hudfarge eller etnisitet.

Det vi reagerer på er dårlig oppførsel, og mangel på respekt for våre lover, uskrevne regler og verdier. Det er dette som lager problemer folk imellom og som skaper motstand imot innvandringen som fenomen. Det er få som har noe imot vanlige ikke-kriminelle øst-europeere, latinamerikanere, indere, kenyanere eller kinesere. Disse skaper veldig lite friksjon imot den norske befolkningen, og har få problemer med å bli respektert tilbake.

Så verdier er ofte et spørsmål om å omgås hverandre så knirkefritt som mulig. Så enkelt, og så vanskelig.

 

 

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon