OSLO 20080325: Gammel bibel fra 1915. Det nye og gamle testamentet. Hellig skrift. Bibel, bibler. Foto: Jarl Fr. Erichsen / SCANPIX
annonse
annonse

Jesus ble født etter eller annet sted i det som i dag er Israel og Palestina omkring år 0, eller kanskje like etter. Det er kun i evangeliene til Matteus og Lukas at hans fødsel er nærmere beskrevet. Etter sigende kom hans mor, Maria, og hans kjødelige far, Josef, fra Nasaret i Galilea. Men de reiste til Betlehem, hvor Jesus ble født.

Resten av hans oppvekst er dårlig beskrevet. Men det sentrale for kristendommen er imidlertid ikke Jesu fødsel eller biologiske opphav, men det budskapet han ble tillagt i sin periode som «profet», noe som skjedde over en nokså kort periode på 1-3 år da Jesus var om lag tretti år gammel. Hans korsfestelse og død skal ha skjedd en gang mellom 29-32 e. Kr.[1]

Den historiske ramme

annonse

Ved begynnelsen på vår tidsregning for to tusen år siden, hadde mange imperier, folk og stater i Midtøsten kommet og gått. Den politiske konstellasjonen var dominert av to store imperier, Romerriket i vest og Persia (Iran) i øst. Om lag seksti år før Jesu fødsel ble de jødiske beboerne i Judea og Galilea okkupert av Romerriket.

Romerne styrte med hård hånd. Om lag 10-15 prosent av de 50-60 millioner innbyggerne var slaver. Tusenvis av mennesker ble sendt til offentlige arenaer i Roma og andre byer som gladiatorer. Borgerne forlystet seg med å bivåne offentlig iscenesatte drap utført på de mest bisarre måter. De sekulære borgerkrigene og kuppene utslettet soldater og sivile i hopetall. Pax Romana var ikke bare fredelig.

Men religiøst mangfold preget Romerriket i århundrene før keiser Konstantin gjorde kristendommen til offisiell religion på 300-tallet. Romerske borgere tilba blant annet guden Isis fra Egypt, Adonis fra Syria og Cybele fra Phrygia i Anatolia.[2] Så lenge undersåttene var politisk lojale, var romerne og perserne tolerante overfor variasjoner i religiøs praksis og tro innenfor rikenes grenser.[3] Den persiske statstro var monoteistisk, mens romernes egen religion var polyteistisk. Blant de mektige gudene var Jupiter og Mars.

annonse

Ingen av disse store imperiene var i stand til, eller kom på tanken om, å utradere det kulturelle, språklige og religiøse mangfoldet hos undersåtter og klientstater. Det var simpelthen for langt mellom sentrum og periferi, for trege kommunikasjonsmidler og derved for lite kontroll. Det var først så vidt med den kristne påvirkningen, men ikke fullt ut før med den islamske, arabiske invasjonen og imperiet fra 600-tallet e. Kr. at lokale, historiske identiteter i Midtøsten for alvor ble visket ut, dog ikke fullstendig og overalt. Romerne var ikke misjonærer, de var kolonister. De kristne var til å begynne med bare misjonærer og ikke kolonister. Muslimene fra Arabia var både verdslige herskere og etter hvert religiøse misjonærer.

De kristne som en jødisk sekt

I Romerriket var det hundrevis av underlagte stater, bysamfunn, religiøse samfunn, kulter og sekter. De fleste av disse gruppene holdt seg i ro når romersk overherredømme først var etablert. Å reise seg i opprør mot Romerriket var suicidalt. Men det fantes unntak, og især ett. Den romerske toleransen for religiøst mangfold er nevnt, men én gruppe skilte seg ut som spesielt utfordrende: Jødene – guds utvalgte folk – lot seg ikke like enkelt kue og innordne i Pax Romana. En av de mest betydelige utfordringene til romernes overherredømme kom ikke overraskende fra den folkegruppen som mest eksplisitt avviste flerguderiet og som insisterte på at det bare fantes én gud – deres egen.

Det er anslått at det bodde om lag én million jøder i Israel rundt år 0, mens det var 4-6 millioner jøder spredt rundt i andre diasporaer i Romerriket og det persiske riket.[4] Jødenes obsternasighet, skjebne og undertrykkelse ble heftig diskutert, ikke minst av dem selv. Ulike profetiske skikkelser reiste spørsmål om hva jødenes ulykker og undertrykkelser skyldtes. Det fantes jo bare én Gud, og jødene var attpåtil hans utvalgte folk. Hvorfor tillot han disse lidelsene?

For jødene ble det logisk å stille seg selv til ansvar. De oppfylte ikke pakten med Gud, fulgte ikke hans ord og påbud. Derfor straffet han dem. Men de hadde seg selv å takke. Jødene fortjente sin skjebne. Jesus fra Nasaret var også en slik jødisk refser og selvpisker. Han fordømte sin samtid og sitt eget folk.

I begynnelsen var Jesu disipler en heljødisk sekt, og det tok mange hundre år før kristendommen slet seg helt løs fra sitt religiøse og etnisk jødiske opphav. Jesus ble sagt å være Messias. I Det gamle testamentet er jødenes messiasforestilling knyttet til en kommende storhetstid. Jesus formante jødene og deres prester om å lytte til hans ord. Han var Messias – den salvede.

De fire evangeliene forteller hver sine versjoner om Jesus liv og virke blant jødene i Israel. Hans omvandrende lærervirksomhet og formaninger var ikke et unikt fenomen for tiden. Unikt var nok heller ikke hans kjernebudskap – den gyllne regel: gjør mot andre, som du vil at andre skal gjøre mot deg. De fleste religioner kommer til en slik konklusjon, selv om det varierer hvem som inkluderes blant de som skal omsluttes av påbudet og hvem som er står utenfor, som fiender.[5]

Dommedag

annonse

I de fire evangeliene fremkommer en Jesus-skikkelse som er nærmest besatt av tanken om et historisk brudd, en dommedag og Guds rikes komme. Guds nye rike vil komme uforvarende og plutselig, og de troende må derfor være på vakt. Nært knyttet til forventningen om Guds nært forestående rike er også reverseringen av status blant de jordiske menneskene. Disse budskapene er fattigmannens og den undertryktes trøst. I Bergprekenen gjøres dette tydelig: Salige er de fattige i ånden; for himlenes rike er deres. Salige er de som sørger; for de skal trøstes. Salige er de saktmodige; for de skal arve jorden. Salige er de barmhjertige; for de skal finne barmhjertighet. (Matt. 5, 3-8) Man skal forsake personlig vinning på denne jord, og belønningen vil komme i himmelen. «(…) mange av de som er de første, skal bli de siste, og de siste de første.» (Matt. 19, 30)

Lyster og kjød blir også fordømt, og det på strengt grunnlag. Djevelen er knyttet til disse fristelsene, og det må motstås strengt. «I har hørt at det er sagt: Du skal ikke drive hor. Men jeg sier eder at hver den som ser på en kvinne for å begjære henne, har alt drevet hor med henne i sitt hjerte.» (Matt. 5, 27-28). Gode gjerninger skal utføres med et rent sinn. Almisser og gode gjerninger skal ikke fremvises og skrytes av, man skal ha «rent hjerte». Gud vet hva som blir gjort, og dette må man stole på. Prestene omtales derfor som hyklere.

Dette radikale, omveltende budskapet som Jesus skal ha preket ispes stadige eksempler i Det nye testamentet på Jesu overnaturlige evner. Han er en mirakelmann, for den Hellige Ånd har bolig i ham. Etter Bergprekenen går Jesus ned og helbreder en spedalsk, stiller stormen på Genesaretsjøen, og driver onde ånder ut av to besatte. (Matt. 8, 2-38). Han metter deretter fem tusen mennesker med fem brød og to fisker, helbreder en «månesyk gutt» og to blinde ved Jeriko.

Evangeliene gir en historie om Jesu korsfestelse og død som vektlegger de jødiske prestene og de jødiske massenes ansvar i det hele. I Det nye testamentet fremstilles den romerske statens representanter som nølende redskaper i jødenes hender. Men romerne var nok mer aktive enn som så. «Jødenes konge,» skrev romerne spottende på Jesu kors. Jødene hadde gjort opprør før, og det var sannsynlig at romerne var meget på vakt mot politiske opptøyer fra jødisk hold. [6]

«Bevegelsen» av de kristne

Etter at Jesus var død, og etter sigende hadde oppstått og reist til sin fars side i himmelen, var det andre personer som trådde frem som ledere av bevegelsen. Apostelen Peter er en av disse, han ble den første biskopen i Roma. Jesus egen bror, Jakob, ledet menigheten i Jerusalem. Men den viktigste personen i den første fasen var jøden Saul, som bokstavelig talt så lyset mens han er på vei fra Jerusalem til Damaskus for å arrestere Jesus sine tilhengere og bringe dem i lenker tilbake. Saul tar navnet Paulus og begynner en forkynnerferd i Romerriket. Flere av hans brev til de menighetene han stifter rundt Middelhavet ble del av Det nye testamentet.

annonse

Paulus var fra Tarsus, som ligger i dagens Syria. Han var altså del av den store jødiske diasporaen i Romerriket. Paulus hevdet også at han utførte mirakler, ikke minst helbredelser, og ved et par anledninger vekket han folk opp fra de døde. Slike mirakler var naturligvis populære og ettertraktet. I Apostlenes gjerninger er det beskrivelser av masseomvendelser til kristendommen, men lite tyder likevel på at det skjedde. Antallet troende steg trolig heller jevnt og trutt, gjennom nettverk av bekjente. Rodney Stark har anslått gjennomsnittlig 40 % økning per tiår, men likevel ikke mer enn at under ti tusen mennesker regnet seg som kristne sytti år etter Jesu død. [7]  De var en dråpe i havet. Så hvorfor konverterte folk i det hele tatt, og hvem var de?

Som de fleste stifterne av nye sekter og religioner, rekrutterte Jesus gjennom familie og nære venner. Deretter kom venners venner inn i nettverket. I Apostlenes gjerninger settes antallet troende umiddelbart etter hans død til 120 personer. Den videre spredningen av Jesus-sekten var også moderat. Rodney Stark anslår at det var om lag tusen kristne i år 40 og syv tusen fem hundre i år 100. I år 200 e.Kr. kan det steget opp mot 200 000 personer. Men fortsatt var de kristne bare promiller av de 60 millioner menneskene i Romerriket. Først rundt 250 e.Kr passerte de én million og dermed 2 % av den totale befolkningen. I år 300 e.Kr., rett før Kristendommen ble gjort til en av statsreligionene, hadde antallet kommet opp over ti prosent av befolkningen i Romerriket. Kristenheten var nådd et vippepunkt. I år 350 e.Kr. hadde de kristne blitt en majoritet i Romerriket med over tretti millioner troende.[8]

Var de første kristne i hovedsak jødiske konvertitter?

I evangeliene er det jødene som får skylden for at romerne henretter Jesus. Mange har derfor antatt at Jesus-sekten separerte seg fra andre jøder i en tidlig fase. Men den kristne forkynnelsen ser ut til å ha foregått først og fremst blant den jødiske diasporaen i de første tiårene, om ikke enda lenger. Og det er i og for seg logisk. Som jøder var de allerede kjent med budskapene i Det gamle testamentet. Og her kom en gruppe som vedsto seg denne arven. Jesus og hans følgesvenner kom på sett og vis bare med et tilleggsbudskap til jødedommen, en slags programoppdatering 2.0. At de kristne konvertittene primært kom fra jødiske familier, kan ha vart så lenge som til ut på 300-tallet e.Kr.[9]

Hva lokket en del jøder over til kristendommen og Jesus-sekten? Behagelighetshensyn kan ha spilt en rolle. Guds påbud til jødene i Det gamle testamentet er krevende. Mannlige jøder skal la seg omskjære, noe som var både smertefullt og farlig. I tillegg påla gud jødene en rekke tabu rundt mat og tilberedning av denne. Han påla også separasjon fra de som ikke var omskåret. Ikke-jøder omtales som urene, noen man skal holde distanse til. Jødedommen i sin gammeltestamentlige form var derfor en religion og identitet som krevde store offer og stadig oppmerksomhet.

De mest bokstavtro jødene var også intenst opptatt av rene blodlinjer. Dermed lå det stramme begrensinger på hvem man kunne gifte seg med. Å kunne dokumentere sine forfedre i syv eller flere generasjoner tilbake i tid – for å bevise at de alle var jøder – ble et ekstra stort problem for jøder som levde blant hedninger som diaspora i Romerriket.

En avslapning av de strikte lovene i Det gamle testamentet, som de tidlige kristne etter hvert ble enige om, kan derfor ha falt i god jord hos mange av jødisk slekt og tro. Noen jøder tok avstand fra jødedommens etnosentriske påbud og valgte kristendommens mer universalistiske, kosmopolitiske innstilling. Kristendommen kan sees som en pragmatisk tilpasning av jødedommen til Romerrikets politiske, sosiale og kulturelle realiteter.

I Apostlenes gjerninger blir de gamle lovene som Gud formidlet til Moses beskrevet som et «åk», som det ikke lenger var nødvendig å bære. Paulus tok til orde for at man «ikke skal gjøre det tungt for dem av hedningene som omvender seg til Gud» (Ap. gj. 15, 19) Å gå bort fra omskjæring og kosher-regler var åpenbart en god markedsføringsstrategi overfor hedningene, og reduksjonen i antall tabu virket trolig tiltrekkende på en del jøder også.

Jødedommen kan betraktes som «etnosentrisk», og kristendommen ble i den forstand dens motsetning. For å bli jøde kreves det mye; for å bli en del av det kristne fellesskapet kreves det i praksis nokså lite. Det er forskjellen på avvisning og inkludering. Jesus-sekten åpnet seg opp for å ta inn «hedningkristne» (ikke-jøder) allerede de første tiårene etter stifterens død. Det var Paulus som var den fremste pådriveren for dette. Han argumenterte for at en ny tid og en ny pakt var innstiftet da Gud sendte sin sønn Jesus til jorden. Budskapet – og Guds oppmerksomhet og ønsker – var ment for alle mennesker. Jødene sto ikke i en evig særstilling i Guds øyne.

Det er ingen tvil om at kristendommen har vært en religiøs suksess. Fra drøyt hundre tilhengere som var samlet da Jesus døde, finnes det nå ca. 2 milliarder mennesker som i en eller annen forstand er kristne. Og disse troende kommer fra mange folk og alle verdens raser. Det er liten tvil om at nettopp det inkluderende budskapet, og de sosiale konsekvensene av det, bidro til kristendommens suksess. Hvis man vil misjonere, lønner det seg å ikke kreve for mye.

Monoteismen er jødenes «fortjeneste», men det er først med de kristne at det utvikler seg en reelt universalistisk religion slik at den ene, riktige gud også kan være gud for oss alle. Og denne «omfavnelsen av hele menneskeheten» – inspirert fra og muliggjort i det multietniske Romerriket – ble et sosialt og politisk revolusjonerende konsept, som vi fortsatt opplever etterdønningene av.

Trossystemer som «åpner» tilhengerskaren også for andre etniske grupper enn dem som ideologien startet hos, har klart bedre vekstbetingelser enn de som er eksklusive etter genealogiske prinsipper. Også islam har en slik egenskap. Det samme hadde sosialismen.

 

[1] MacCulloch, Diarmaid (2009). Christianity. The First Three Thousand Years. London. Penguin. s. 83.

[2] Lewis, Bernard (1995). The Middle East. 2000 Years of History From the Rise of Christianity to the Present Day. London. Phoenix Press. s. 26.

[3] Lewis, Bernard (1995). The Middle East. 2000 Years of History From the Rise of Christianity to the Present Day. London. Phoenix Press. s. 29.

[4] Stark, Rodney (1997). The Rise of Christianity. New York: Harper Collins. s 57.

[5] MacCulloch, Diarmaid (2009). Christianity. The First Three Thousand Years. London. Penguin. s. 83.

[6] MacCulloch, Diarmaid (2009). Christianity. The First Three Thousand Years. London. Penguin. s. 92.

[7] Stark, Rodney (1997). The Rise of Christianity. New York: Harper Collins. s. 7.

[8] Stark, Rodney (1997). The Rise of Christianity. New York: Harper Collins. s. 7.

[9] Stark, Rodney (1997). The Rise of Christianity. New York: Harper Collins. s. 68.

Setter du pris på Resett?

VIPPS 124526
BANK 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) eller
SMS “Resett fast” (59,- pr. mnd.) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon