Jeg er en «håpløs ateist med religionsinteresse». Slik beskrev Kent Andersen seg selv i en lang, betimelig og interessant julekronikk på Document. Min påstand: den vil bli mye omtalt fremover blant forfeilede geistlige samt andre.
Selv fastholder jeg den milde Jesus, som ble korsfestet i en brutal tid, for å være et samlende og forsonende vesen og, slik sett makttruende både for fariseerne og tidens voldelige romerske okkupanter. (Sterk er kontrasten til Muhammed, profeten som kom 600 år senere med sverdet i hånd tiltvingende seg undersåtter).
Slik innleder ateisten Andersens: «Mange kritiserer meg for at jeg ikke behandler religioner likt. Årsaken er imidlertid enkel: Det er grunnleggende og tydelige forskjeller på religioner og ringvirkningene de skaper i samfunnet. De forskjellene har sin kilde i opphavsmannen, og selv ikke den mest ihuga ateist kan unngå å se de monumentale forskjellene på Jesus og Muhammed, deres gjerning, deres historie og deres arv. Det er bare kirken og folk som har som sin jobb i å ivareta Jesus budskap som ikke ser disse enorme forskjellene. Derfor vil det være herlig paradoksalt at en ateist skriver et forsvar for Jesus. Det er jo jul for oss ikke-troende også».
Jeg har selv opplevd selvgode sosialister som liker å henvise nettopp til det gamle testamentet (GT) for slik å kunne argumentere mot oss kristne, dvs. for å kunne avskrive vår Gud og kristen tro med forakt. Mens det er det nye testamentet (NT) som virkelig forteller oss om Jesus, og om den nye pakt med Gud. Jeg har ikke problem med at noen ikke helt klarer å hengi seg til tro. Å tro betyr at du er kommet blant de heldige utvalgte; pris deg for velsignelsen. Kristen tro er dessuten personlig uten trussel og tvang; den gir mange støtte og fred i sinnet.
Selvtillit er bra. Men som med så mye annet, for mye og for lite gir problemer. Det er slik at mange mennesker lever for sin tro, og presis derfor er det så forferdelig forkjært, ja svært lite medmenneskelig enn si ensrettende udemokratisk å undergrave kristen tro i Norge. Slikt betrakter jeg nærmest som «fundamentalisme» og ondskap mot de kristne. Dessverre et fellestrekk under sosialistiske og muslimske regimer. Men når som svakest blir vi sterkest, for med Jesus tilstede blir «sårbarheten» til en styrke. Vi bør også minnes bibelen, som sier det er enklere for en elefant å komme gjennom nåløyet enn en rik å komme inn i himmelen; den rike erstatter ofte sårbarhet med selvtillit gjennom tro på egen rikdom.
Selv er jeg en relativt enkel og syndig mann; aldeles ikke lærd med hensyn til religioner. Dog, etter å ha lest Kent Andersen finner jeg hans kritikk av norske og andre geistlige sammenfallende med mine egne observasjoner; det vil sil pretendert herlighet og misbruk av kristendom for egen makt, også politisk. Til mine lesere påminner jeg min fremdeles ubesvarte direkte utfordring i året som gikk både til KrF-lederen og til kirkens menn og kvinner. Nemlig, at kristendom og sosialisme er uforenelig. Og jeg liker å legge til – faktisk like uforenelig som sosialisme og islamisme. Hva som skjedde i Iran etter Sjahens fall illustrerer mitt poeng; at også ateister er «utro».
Verden handler mest om menneskelig kamp om makt, til dels meget uærlig; ja, nær koste hva det enn koste vil. Og sannelig, her er det mange som seiler under falsk flagg. Det uforsonlige og farlige er at slikt kan bli til borgerkrig; til slutt selv i «siviliserte» Europa. Verdenshistorien forteller alt om hva makt og menneskelig forfengelighet og forfeilethet har ført til.
Jeg bekymrer meg nå sterkt for fedrelandet som oss nedarvet. Andre land får ta vare på seg selv; Norge har ingen «underholdende» global forpliktelse. Som land er vi uansett ganske uvesentlig i den store sammenheng. At våre politikere liker å fremstille oss som fredselskende og spesielt gode er uvirkelighet; en løgn for å passivisere og lure oss. Det er politikk, det…
I kampen om politisk makt søkes vi stadig lurt av globalister og andre, for verden vil bedras gjennom allslags pretensjoner. Kirken er dessverre intet unntak – og derved undergraver den sin autoritet og rolle, tydelig å se i dagens Norge. Nå evner knapt biskopene annet enn å tale om kjærlighet, kjærlighet, kjærlighet. De advarer oss ikke mot farer og fremmede guder. Og akkurat det siste er etter min mening deres helt store ansvar – som de svikter gjennom konsekvent unnvikelse. Og verdens ondskap tør de knapt lenger ta i sin munn, høytflyvende, bibel-abdiserte og sterkt politiserte, tilsynelatende.