Trenden over de siste tiårene er stadige innskrenkninger av ytringsfriheten i “godhetens” og “toleransens” navn. Denne prosessen kulminerer nå i den nye likestillings- og diskrimineringsloven som trer i kraft 1. Januar 2018.
For å sitere selve loven:
«§ 1.Formål
[…] Loven tar særlig sikte på å bedre kvinners og minoriteters stilling […]»
«§ 2.Saklig virkeområde
Loven gjelder på alle samfunnsområder.»
«§ 13.Forbud mot å trakassere
[…] Med trakassering menes handlinger, unnlatelser eller ytringer som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende eller plagsom.
Forbudet omfatter trakassering på grunn av eksisterende, antatte, tidligere eller fremtidige forhold […]»
Rett fra §1 kan man se lovens hykleriske og inkonsistente natur ved at den favoriserer kvinner og «minoriteter», samtidig som at den utgir seg for å være en lov for likestilling og mot diskriminering. Ut over dette så gjelder loven på alle samfunnsområder. For å sette dette på spissen så kan man nå i praksis kriminalisere humor, kosører og standup-komikere. For ikke å snakke om diverse andre «kontroversielle» og kritiske røster.
Det som virkelig er urovekkende i denne loven er at selv unnlatelser og antatte forhold er straffbart. Dette åpner opp for et totalitært misbruk av denne loven. Et slikt misbruk kan lett brukes til å undertrykke meninger og adferd som går imot det «politiske korrekte» regimet. Men det går dypere enn som så. Dette er skadelig for våre mellomenneskelige forhold der man ender opp med å kriminalisere normal og naturlig adferd. Dette vil skape en frykt for hvordan man kan uttrykke seg i både personlige og sosiale sammenhenger.
Heldigvis så er det slik at det fortsatt er mye «sunt bondevett» i det norske folkedypet, så en ekstrem og umenneskelig anvendelse av loven kommer nok ikke med det første. Faren er jo selvfølgelig at det legges opp til en glidende utvikling der man gradvis anvender denne, eller lignende lovgivning, på en stadig mer og mer urimelig måte.
Det finnes tilsvarende lover som i stor grad allerede begrenser ytringsfriheten vår og som dekker mye av det denne loven kommer med. Det som er spesielt med denne loven er at den representerer en ytterligere fortrenging av ytringsfriheten. Ordleggingen i loven er vag og subjektiv. Dette gir betydelig rom for tolkning og mistolking. Det er nok at noen føler seg skremt, krenket eller plaget av hva man sier, likegyldig om uttalelsene man føler seg truffet av er sannferdige eller berettiget.
Mentaliteten bak denne typen lovgiving
Dette har blitt symptomatisk for tiden vi lever i her i Vesten. Man har endt opp i en situasjon med svakhet av en slik størrelsesorden at våre lovgivere overtales til å gi juridisk beskyttelse og straff basert på subjektive følelser og «uakseptable ord». MeToo er et lysende tilfelle av denne mentaliteten, og dessverre bidrar dette til å underminere de tilfellene der det er snakk om reelle overgrep.
Grensen for hva som ikke tolereres, i toleransens navn, flyttes stadig og blir brukt som et politisk maktmiddel. Det har dannet seg en «offerkultur» av svakhet, der det gjelder å sette seg i en offerrolle for å bli hørt og dermed oppnå sine politiske mål . Dette er ikke bærekraftig adferd og er et tegn på en sivilisasjon som har mistet troen på seg selv.
Men vi må gå dypere enn som så. Man må spørre seg hvorfor kommer denne loven nå? Mitt svar er at denne lovgivningen er et ledd for å fremme en spesifik politisk agenda.
Loven kommer som et resultat for å beskytte etablissementet sin definisjonsmakt. Dette handler egentlig i fremste rekke å beskytte sin egen maktbase, ikke for å hjelpe «de svake og undertrykte». Etter årevis med feilet multikultur og identitetspolitikk så har etablissementet blitt redd for konsekvensene av den voksende missnøyen blant majoritetsbefolkningen.
Grunnleggende sett så kommer «alle» av dagens politikere fra det samme «partiet» i kraft av at de er modernismens barn. Modernismen innehar en kvasi-religiøs tro på «likhet» og “det evige fremskritt”. Modernismen gjør den naive feilsluttning ved å sidestille teknologisk nyvinning med “moralsk progresjon”. Den dogmatiske og virkelighetsfjerne troen på «likhet» får det etablerte media, sammen med våre politikere til å presse frem politikk som favoriserer «multikultur».
Dette rettferdigjør de ved å hevde at alle er grunnleggende like og atomiserte individer. Dette betyr at hvem som helst kan settes inn som et tannhjul i den modernistiske maskinen. Uavhengig av sin kulturelle eller etniske bakgrunn. «Likhet» i den moderne forstand går imot naturens lover om differansiering og reellt mangfold.
Anerkjennelsen av at arv og tradisjon har en iboende verdi som transenderer tid og rom er fornektet av modernismen. Dette er noe som ligger dypt i den modernistiske metafysikken og gjennomsyrer all ideologi både til «høyre» og «venstre». Modernismen er noe som både den neoliberale globalismen og den sosialistiske kommunismen har til felles. Verdien av Tradisjon og «det nedarvede» har blitt forsøkt redusert til noe meningsløst eller trivielt, og har derfor havnet på sidelinjen i den moderne politiske debatten.
«Multikultur» er i sannhet globalisme som ødelegger den kulturen som allerede finnes i et land. Hvis den felles nasjonale kulturen i et land fragmenteres av «multikultur», fragmenteres også tilliten og sammholdet i samfunnet. Dette gjør samfunnet vårt dysfunksjonelt.
Resultatet er stadig økende misnøye med den etablerte orden, og etablissementet trenger stadig nye lover og verktøy for å undertrykke «dissedenter». Når man mangler realisme, så må man ty til lovgivning for å opprettholde sitt verdensyn.
Loven favoriserer som sagt kvinner og minoriteter over menn og majoritetsbefolkningen. Dette gjør det relativt enklere å rette søksmål mot menn, og da aller helst mot norske menn. Dette svekker posisjonen til menn som en gruppe og gjør de mer utsatt for urimelige søksmål. Ved å sette menn i denne posisjonen, så svekker vi hele samfunnet vårt.
Av naturlige grunner så har det tradisjonelt alltid vært menn som har stått for forsvaret av sin familie, stamme eller folk. Ved å sette menn i disfavør så svekker man også forsvarsevnen som samfunnet har mot uønsket fremmed innflytelse. Loven hemmer handlingsrommet som vi trenger for å kunne forsvare vårt folk og vår arv på et åndelig og intellektuelt plan.
Når man ikke kan formulere seg fritt, ut av frykt for å risikere juridiske represalier, blir det vanskelig å lede de nødvendige debattene som må til for å komme frem til bærekraftige løsninger.
Etablissementet prøver å beskytte sin posisjon ved å kontrollere diskursen igjennom å definere hva som er «akseptable» og «uakseptable» ord. Dette skjer nesten instinktivt, og vi observerer den samme trenden over hele Vesten. Derfor kommer denne loven nå og ingen av de sittende politikerene på Stortinget protesterer mot dette.
Det er på tide å samle seg, bli modige og ta et oppgjør med denne utviklingen. Det kommer til å bli en lang og tung kamp for ytringsfriheten. Men det er en kamp vi må vinne.