Hva skjer med Arbeiderpartiet? Nå begynner de å politianmelde hverandre. En mann føler seg drapstruet fordi en kvinne har lagt ut et bilde av han med et blink på skjorta og oppfordring om å bruke en 44 magnum. Det er samme type som Dirty Harry brukte da han sa «Make my day».
Parallelt går debatten om hva som er godt nettvett. Om dette er bra eller dårlig kan diskuteres. Det var på en lukket gruppe for partiet, og der er ikke vold vanlig. Men hvor går grensen? Hadde det vært mer passende om det var dart eller tomater?
Offeret Leif Sande er en gammel ringrev i fagforeninga, nå er han vara for AP på tinget og møter i disse dager. Han har en blogg der han snakker rett fra levra. Men da tråkker han på noen ømme tær.
Han mener avsløringene om Giske er en maktkamp, og at den begynte rett etter valget. AP trodde seieren var inne og hadde allerede fordelt ministerpostene med Jonas som en selvskreven statsminister. Tapet ble et hardt slag og da begynte maktkampen, hevder Leif Sande. På bloggen skriver han følgende om saken mot Giske:
– Kan ikke se det er nok substans i noe av det vi har hørt så langt at det kommer inn under begrepet trakassering. Det som er felles for alt dette det er at ingenting varsles på en normal måte, alt varsles til avisene. Det kan ikke være tvil om at alt dette er ledd i en kampanje. Helt i strid med elementære rettsprinsipper.
Men er han talerøret for et skille innad i Ap? Han er fra gølvet, og de andre er fra universitetet. Ser vi en splittelse mellom arbeidere og akademikere i partiet? Ledelsen har ikke arbeiderbakgrunn og vil gå mot høyre, mens andre vil gå mot venstre.
Hun som la ut «drapstrusselen» er rådgiver for AP på Stortinget, hennes sjef er tidligere redaktør i Nordlys, Hans Kristian Amundsen, han som fikk denne overskriften i VG: «Skatteekspert kritiserte Støre og fikk telefon fra Ap: – Følte meg truet». Amundsen beklaget hennes «drapstrussel», men det har vært en relasjon mellom de tidligere i denne saken. I alle fall skriver Leif Sande dette på sin blogg:
– Jeg oppfattet dette som et ledd i en kampanje for å få tatt Giske, og skrev et blogginnlegg om det. Jeg skrev blant annet at både metoder og aktører i Gerd Liv Valla saken var å sammenlikne med dette, og at «det er bare fantasien nå som setter grensen for hva som kan komme»
– Blogginnlegget mitt falt i dårlig jord hos partiledelsen. Først ble jeg oppringt av Amundsen for å ta den ned, deretter av Hadja Tadjik som ringte på vegne av seg og Jonas Gahr Støre. Hun kom med gjentatte beskyldninger om at jeg ble sett på som en som ville ødelegge Arbeiderpartiet om jeg ikke tok den ned. Jeg tok den ikke ned før Trond Giske ringet meg dagen etter og spurte om det samme, men uten å komme med trusler.
Hva skjer med AP? En som tar Trond Giske i forsvar ender med å bli «drapstruet»? Skal alle stå sammen mot én mann, og hvis noen taler hans sak så blir man forfulgt? Til Giskes forsvar er alle uskyldige inntil det motsatte er bevist. En sak kan ha to sider. Men i denne saken vil selv et lite forsøk på et forsvar forverre situasjonen. Det kan ligge en skygge av Kafka over dette. Giske må se ned og beklage, selv om det rent hypotetisk kunne ha vært oppdiktet. Han ender opp forsvarsløs. Giske har sine støttespillere, men de risikerer mye ved å tale hans sak.
Mulig Leif Sande har rett i at dette er en maktkamp, at de har noe kokt sammen noe mot Trond Giske med drahjelp fra #metoo. Men ingen røyk uten ild. Hans damehistorier har vært en dårlig skjult hemmelighet lenge. Så hvorfor skulle de komme akkurat nå? Metoo er en ting. Men det spørsmålet stiller Leif Sande, og hans svar er: Maktkamp, at gamle historier brukes for det de er verdt.
Som politiker har Giske vært dyktig. Han er intelligent, veltalende og har vilje til makt. Han er en nettverksbygger og har mange på sitt lag. Men nå sitter de stille i båten og ser an hvilken vei vinden blåser. Den eneste som har reist seg er Leif Sande, og det ser ut som om han ender opp med å stå alene i stormen. Der er fallhøyden stor, men kanskje ikke for Leif Sande, han har venner i fagforeninga.
Uansett avgjørelse i denne saken, ender nok ledelsen i en klemme. De har kanskje reagert for sent, og her er det mye som kan brukes. Og det kommer til å bli brukt. Jonas sin posisjon henger i en tynn tråd, og det er mulig de ser seg om etter andre kandidater. Jan Bøhler er nevnt, og Raymond Johansen viser vilje til makt.
Dette kan bli et spennende. Godt nyttår.