Giske-saken har nok engang vist at Arbeiderpartiet har en partileder som ikke fungerer. Han burde trukket seg allerede på valgnatten.
Siden 13. desember har Aps storsjarmør Trond Giske preget nyhetsbildet. At hans rolle som partiets svar på den russiske kvinnebedårer Grigorij Rasputin før eller siden kom til å bli en offentlig sak burde ikke overraske noen, særlig ikke partiledelsene i Arbeiderpartiet.
Et lett bytte
I 20 år har Giske vært rikspolitiker og i nær halvparten statsråd under ledelse av Jens Stoltenberg. I like mange år har ledelsen i Ap vært vitne til et politisk talent og kvinnebedårer av rang.
At han ikke selv så at unge piker for lett og kanskje motvillig kan bli et lett bytte for en mann med sort bil og privatsjåfør, får så være. Giske er ferdig uansett, og han burde av hensyn til seg selv, partiet og sin familie trukket seg for 20 dager siden.
Partikultur?
En som ikke bare hadde hørt ryktene, men som var sterkt involvert i Giskes pike-historier er dagens byrådsleder i Oslo. Som partisekretær fikk han en «varsler-sak» på bordet allerede i 2011. Giske var på det tidspunkt en næringsminister godt opp i 40-årene og hadde via sms jaktet på en 19-åring.
Man skulle kanskje tro at dette skulle få dombjellene til å klingre på partisekretærens kontor. Åpenbart måtte Johansen ha visst at denne sms-affærene neppe kunne være den eneste som lå bortgjemt i kriker og kroker, og han burde kanskje vært mer opptatt av å granske Giskes sprell enn å gjøre seg til forsvarer for noe som nå fremstår som en viktig del av partiets kultur. Den kulturen om at godt voksne mannfolk kan tillate seg å «hugge litt i den yngre almenninga» og at det kanskje også var greit å skryte av det hele dagen etter?
At Raymond Johansen ikke har blitt tatt langt hardere for sin unnfallenhet for seks år siden og at mektige spillere i parti og fagbevegelse nå peker på rørleggeren som en messias for det nye Arbeiderpartiet er en gåte.
Fra skansen til katastrofen
Uansett, til syvende og sist er det alltid partiets leder som bærer ansvar for det gode og det onde innen politikk og organisasjonsliv. Har Støre levert en like dårlig takling av Giske-saken som han gjorde rundt sitt ekstremt dårlige valg i fjor høst?
Støres første reaksjon den 15. desember på SMS-avsløringer rundt Giske var et underlig og ansvarsfraskrivende grep. Istedenfor å granske pressens oppslag, forsøkte partilederen å feie hele saken under teppet ved å erklære at Giske ikke hadde opptrådt upassende.
– Etter det jeg har lest i avisene, vil jeg avvise det. La meg understreke det, at om man skal behandle saker, så må det være en sak, noen som står fram. De må være trygge på at de kan gjøre det, og det er ikke tilfelle i de sakene avisene her har omtalt, så det kjenner jeg meg ikke igjen i, sa Støre.
Pynte-kongen
Bare denne ene tabben frarøvet Støre mye av den tillit en partileder er helt avhengig av, men flere skulle komme. I dagene etter Støres første-respons på oppslag i DN og VG ble partilederen kontaktet av fire nye kvinner som hadde heftige historier å fortelle om nestlederen i Arbeiderpartiet, og Støre ble på grunn av disse tvunget til å kalle Giske inn på teppet.
Støre forsøkte nok engang den 22. desember å pynte litt på virkelighet ved å i egen pressemelding kalle Giskes oppførsel for «kritikkverdig», mens han påfølgende dag etter flere kritiske spørsmål uttalte at Giske hadde fått en «klar advarsel» og at nå hadde «Trond lite å gå på».
Vi lo alle sammen
Denne korte gjennomgangen av Støres Giske-sak kunne vært gjort både lenger og mer detaljert og hans famøse pressekonferanse i Stortingets vandrehall byr på stor underholdning. Men, poenget er at Støre er en leder som nesten alltid lar seg drive fra skanse til skanse. I valget ble dette så tydelig demonstrert at folk valgte å le, istedenfor å la seg provosere, når Støre fossrodde blant hedgefond, brygger og eierskap sammen med Stein Erik Hagen.
Always late
Jonas Gahr Støre har helt siden saken om hans persiske tepper valgt å unnskylde, bortforklare og til og med lyve for å slippe unna istedenfor å være en sterk og tydelig leder for Arbeiderpartiet. Støre kommer aldri til å vinne et valg på vegne av parti og bevegelse og selv om de fleste mumler «vi har ingen annen» er hvem som helst bedre enn Jonas Gahr Støre.
Han burde på vegne av seg selv, sin familie og partiet trukket seg valgnatten, slik gode tapere gjør, istedenfor å skylde på alle andre. Det er aldri for seint for en svak leder å ta sin hatt å gå, og å oppnevne et utvalg eller to vil aldri redde Støre ut av sin egen svakhet. Ei heller det Arbeiderpartiet vi alle ser i sin egen elendighet.
(Teksten er tidligere publisert på Jan Petter Sisseners blogg «Gullkorn fra finansnestor» hos Nettavisen, og er gjengitt med forfatterens tillatelse)