Tyskland er Europas økonomisk viktigste og mektigste land. Helt siden Karl den Stores tid har områdene rundt elven Rhinen og Ruhr-dalen vært kjernen til kontinentets produksjonskapasitet – først innen håndverk og senere industrielt. I dag er Tysklands økonomi robust. Landet har en industriell produksjonskapasitet som andre land bare kan drømme om, med en industriell sektor som er nesten like stor som Europas andre ledende industrimakter – Frankrike og Storbritannia – til sammen. Landets eksportdrevne økonomiske modell av høykvalitetsprodukter misunnes verden rundt. Gitt Tysklands sentrale posisjon i den europeiske økonomien, får landets innenrikspolitiske valg ofte store konsekvenser for andre land på kontinentet.
Tyskland er også landet i Europa som har den desidert vanskeligste historiske ballasten. Nazitiden sitter fortsatt tungt i den tyske folkesjelen, og skammen knyttet til denne perioden er stor. Den gjennomsnittlige tyskeren skal fortsatt føle en stor skyldfølelse for grusomhetene begått av nazistene for 70 år siden. I denne sammenhengen har det oppstått et dominerende paradigme i den tyske folkesjelen om at Tyskland skylder verden noe – at landet har et moralsk imperativ til å alltid opptre i tråd med universelle verdier. Overdrevent vern om nasjonalstatens interesser (realisme), blir i stor grad ansett som moralsk forkastelig. Dette fenomenet trekker politikken i landet mot idealistiske utfall på flere nivåer.
Hvordan et slikt tankegods påvirker landets flyktnings – og innvandringspolitikk, er spesielt relevant i en europeisk sammenheng. Tysklands idealistiske tilnærming til den europeiske flyktningkrisen deles ikke av andre EU-land, og gitt hvor sammensveiset Europa har blitt, skaper den grobunn for intern splittelse på kontinentet og fragmentering av EU.
Verdensborgere, ikke tyskere.
Ifølge den tyske filosofen og forfatteren Bernard Schlink, er tyskerne fortsatt bundet til fortiden, og det påvirker i stor grad hvordan de håndterer Europa og den globale verden: ”Vi tyskere har en tendens til å foretrekke å se oss selv som verdensborgere av et verdenssamfunn, som frie borgere av en fri verden, som atlantisister eller europeere, mer enn som tyskere.” Et slikt paradigme har en sterk innflytelse på hvordan politikk utformes i landet: Vern om nasjonale interesser i form av innvandringsrestriksjoner blir ofte forvirret med fasistiske trekk, rasisme og til og med nazisme.
Tysklands evige skyldfølelse manifesteres i landets villighet til å ta imot flyktninger i mye større grad enn de fleste andre europeiske land, på tross av troverdige advarsler om opplagte negative konsekvenser. Tysk etterretning kom med klare advarsler om samfunnsrelaterte skadelige konsekvenser av Berlins åpne dørpolitikk da flyktningkrisen pågikk for fullt, men slike advarsler falt på Merkels døve ører. I stedet gikk kansleren ut offentlig og sa: «Tyskland gjør hva som er moralsk og lovlig påkrevd av det. Ingenting mer, ingenting mindre.» Fra et europeisk politisk perspektiv, skaper denne politikken splittelse.
Borgere av andre europeiske land føler i mye mindre grad denne skyldfølelsen. Selv om grusomhetene har vært mange og godt utspredt, knyttes det en viss stolthet og ære til fortiden. I denne sammenhengen er ikke innvandringsskepsis eller nasjonalkonservative verdier ensbetydende med fascistisk, rasistisk eller nazistisk tankegods. Det finnes således en mye større aksept for å føre en realistisk og restriktiv innvandringspolitikk som verner om nasjonale interesser selv om det går på bekostning av universelle verdier. I praksis fører mindre universalisme til en mer realistisk politikk, som igjen fører til en mer restriktiv innvandringspolitikk.
Storbritannia og Frankrike, på den annen side, er andre europeiske land med vanskelige imperialistiske og kolonialistiske historier. Begge landene har begått grusomheter i nasjonens navn, men britene og franskmennene skiller seg fra tyskerne på en viktig måte – de føler seg ikke evige skyldige for sine forfedres overgrep. Det knyttes lite skam til å identifisere seg med nasjonen, heller motsatt – man identifiserer seg først og fremst som stolte briter og franskmenn, ikke som verdensborgere. Denne tendensen illustreres godt i Theresa Mays Brexit-tale hvor hun sa: ”Hvis du er en verdensborger, er du en borger av ingensteds.”
Tysk syndsforlatelse og europeisk splittelse
Den europeiske flyktningkrisen er et godt eksempel på hvordan Tyskland syndsforlatelse splitter Europa og EU. Da Tyskland åpnet sine grenser for flyktninger, økte migrasjonsstrømmene drastisk mot ønskene til majoriteten av Europas borgere. En slik politikk ville vært udramatisk i et europeisk perspektiv om den bare hadde konsekvenser for Tyskland alene. Men slik er det ikke i dagens integrerte Europa, hvor nasjonalstatens harde grenser hører fortiden til – den får ringvirkninger for andre land som har helt andre oppfatninger om hvordan flyknings- og migrasjonsstrømmer burde håndteres.
Flere aktører setter blant annet fingeren på Merkels ”åpne dør-politikk” som en avgjørende faktor for at Storbritannia til slutt meldte seg ut av EU. Da resultatet av folkeavstemningen ble offentlig, sa den daværende østerrikske utenriksministeren (nå statsminister) Sebastian Kurz: ”Den pågående flyktningkrisen spilte en avgjørende rolle i utfallet av den britiske [Brexit] folkeavstemningen om EU-medlemskap og kan føre til at blokken faller sammen.”
Splittelsen blir komplett når Tyskland – gjennom EU – forsøker å tvinge igjennom en relokalisering av flykninger som landet i stor grad selv har invitert til landet gjennom sin ”åpne dør politikk” til andre europeiske land. Resultatet har vært dramatisk – splittelsen mellom øst og vest har ikke vært større siden den kalde krigen, og partier fra ytre høyre vokser voldsomt i omfang på tvers av kontinentet. På denne måten får Tysklands idealistiske innenrikspolitiske valg alvorlige konsekvenser i europeisk storpolitikk – den sår misnøye og dyrker splittelse i en periode hvor Europas stater behøver et visst samhold for å takle globale utfordringer.
Riktig prinsipp, men mer nyansert
I et forsøk på å bli klokere på det tyske tankesettet tar Resett kontakt med Kate Hansen Bundt, Tyskland-kjenner og generalsekretær i Den norske Atlanterhavskomité. Hun bekrefter at det er riktig at tyskere føler en større grad av skyld for sine forfedres handlinger enn borgere av andre europeiske land, men også at det er viktig å nyansere: ”Etter andre verdenskrig ble Tyskland delt og satt under administrasjon. Skammen var ikke bare tuftet på den totale moralske ruin som Holocaust var, men også det faktum at landet hadde få valg utover å ta et oppgjør med sin nasjonalsosialistiske ideologi. De var underlagt seierherrenes justis og landets nye ledere i vest valgte å forankre Tyskland i «Vesten» og bygge en ny nasjonal identitet basert på (vest) europeiske verdier med parlamentarisk demokrati, rettstat, menneskerettigheter og markedsøkonomi. I øst ble DDR en del av den sovjetiske sfære og konkluderte raskt med at tidligere nazister befant seg i vest,” sier Bundt.
Bundt fortsetter: ”Det er riktig at mange tyskere fortsatt føler skyld for Nazi-Tysklands herjinger og Holocaust. Men det er en forskjell mellom øst og vest, og mellom generasjoner. Den totalitære arven: at både nazismen og stalinisme fant fotfeste i – nettopp – Tyskland kjenner nok mange på både i øst og vest. Men i det gamle DDR tok man aldri et skikkelig oppgjør med nazismen. Det dominerende narrativet ble i stedet at den vesttyske staten var den fascistiske etterkommeren til Nazi-Tyskland. I denne sammenhengen er det fortsatt vesentlige forskjeller i øst og vest når det kommer til politisk kultur og tolkningen av Tysklands ansvar. Denne forskjellen illustreres godt i flyktnings – og innvandringsspørsmålet, hvor Tysklands østlige delstater har vist seg mer skeptiske til migrasjonen enn mange vestlige delstater. Men heller ikke dette er helt entydig. Så all innvandringsmotstand kan ikke forklares med øst-vest-skillet i dagens Tyskland. Derimot er innvandring viktig for å forstå høyrepopulistenes fremgang ved høstens valg.”
Bundt presiserer: ”Flykningskrisen bidro til at det innvandringskritiske partiet Alternative für Deutschland (AfD), vant ny vind i seilene sensommeren 2015 og befestet sin posisjon, spesielt i de østlige delstatene. Dermed kom et høyreradikalt parti inn i den tyske forbundsdagen for første gang siden annen verdenskrig.”
Bundt sier videre: ”Når det kommer til flyktningkrisen, er det mange grunner til at Merkel gjorde som hun gjorde: Først og fremst var det en akutt krise sensommeren 2015 med tusener av flykninger på vei mot Tysklands 3500 kilometer lange grense, og Merkel anså det som umulig å stoppe dem. En annen begrunnelse var landets historie; ettersom Tyskland hadde produsert så mange flyktninger gjennom forrige århundre, var det naturlig å hjelpe folk på flukt fra krig og nød. Det ble begrunnet moralsk. Videre hadde Tyskland avkrevd tøffe reformer for sparing og kutt i offentlige utgifter i Hellas og Italia under eurokrisen – de samme statene som måtte bære brorparten av kostnadene knyttet til flykningsstrømmene. Ved å åpne grensene til Tyskland, lettet man på presset på disse landene og viste solidaritet. Jeg anser det således som en realpolitisk tilnærming til problemstillingen – den mest realistiske løsning der og da.”
Bundt er derimot enig i at Tysklands flykningpolitikk har splittet Europa: ”Når det kommer til spørsmålet om Tysklands ”åpne dør politikk” har splittet Europa og fragmentert EU, råder det liten tvil om at dette er tilfellet. Det er klart at flyktningpolitikken var kontroversiell. Merkel brøt med det rådende regelverket i EU ved å suspendere Dublin-avtalen om at enhver flyktning skal sendes tilbake til det første EU-landet de ankommer. Hun ble således ansett som hovedårsaken til at det til slutt kom så mange flyktninger til Europa. Dette har skapt en splittelse mellom EU-land fra Øst-Europa, som har motsatt seg spesielt muslimske innvandrere. I det store og hele har migrasjonskrisen bidratt til å gi høyrepopulistiske og EU-fiendtlige partier i Europa økt oppslutning – ikke minst i Tyskland selv, hvor AfD umiddelbart før den store flyktningkrisen nærmest lå med brukken rygg etter indre maktkamp og lav oppslutning,” konkluderer Bundt.
Uansett hva man mener om Tysklands ”åpne dør politikk,” burde det nå være ukontroversielt å konkluderer på en generell basis at den har ført til splittelse i Europa og bidratt til å fragmentere EU. Dette er spesielt utfordrende i en tid hvor europeisk samhold i møte med prekære globale utfordringer av mange ansees som viktigere enn noen sinne.
Les mer:
The Guardian Bernhard Schlink: being German is a huge burden, 16. september 2012
BBC News. Migrant crisis: Migration to Europe explained in seven charts, 4. mars 2016
Daily Mail. Germany’s secret service warns the country ‘is importing Islamic extremism, anti-Semitism, other people’s ethnic conflicts and a different understanding of society’, 26. oktober 2016
Spiegel Online. Merkel’s Refugee Policy Divides Europe, 21. september 2015
Østerrikes utenriksdepartement. Foreign Minister Sebastian Kurz on Brexit, 24. juni 2016