På tide å innse at Giske-saken over tid vil rive Arbeiderpartiet i stykker. Giske er ingen puddel som legger seg pent ned, men snarere en rottweiler som aldri gir seg. Han er seig og tåler slag og spark bedre enn de fleste. Med anklager om falske forklaringer og støtteerklæringer fra et betydelig nettverk, vil han kunne dra #metoo-sakene ut i det uendelige, og uansett, frem til kommunevalget i 2019 og til Stortingsvalget i 2021. Da er tragedien et faktum, en ubotelig skade er påført partiet, og den sittende ledelsen vil måtte trekke seg for å redde det som reddes kan av partiet. Vi ser tydelig konturene av to fløyer i partiet, men det finnes også sentrale personer som har sine særinteresser og som vet å benytte anledningen til å styrke sin posisjon når alt er kaotisk.
Dette er en rå maktkamp der demokratiske spilleregler gjerne settes til side hvis nødvendig. Vi er vitner til et fascinerende studium i selvødeleggende maktkamp. Alle mistenker alle og ingen kommuniserer med hverandre, samtidig lekker beskrivelser av indre rivninger og sladder ustanselig ut til pressen. Dette slår alt som heter reality-TV, her er det enda mer virkelighet, helt på grensen til absurd teater, vil mange mene. Hvordan dette interne oppgjøret vil slå ut på meningsmålingene blir interessant å se. I august i fjor sa Støre etter 27,1 prosent: – Det er min jobb å få folk ned fra gjerdet. Å få folk ned fra gjerdet – og da på riktig side – blir en kraftprestasjon, og så langt er det vel ingen som tror at Jonas Gahr Støre er en magiker.
Giske vil bruke all sin tid på å argumentere for at han er et offer for en maktkamp og at de groveste anklagene er konstruerte og falske. Ingen kan i rettferdighetens navn nekte Giske taletid etter det forestående oppgjøret. Han oppfattes av mange i AP som et offer for en gapestokkmentalitet som plutselig åpenbarte seg etter #metoo-bevegelsens kampanje. Det var akkurat det initiativet som skulle til for å feie Giske av banen. Tidligere tiders gråt og fortvilelse har aldri hjulpet noen i partiet. Haakon Lie hadde rett, «Arbeiderpartiet er faen ingen søndagsskole». Bildet av magnumen og blinken illustrerer kanskje best dagens dramatikk. Dette var selvsagt ingen intern spøk for noen få, men blodig alvor.