Trond Giske. En svært arrogant mann som sittende på sin høye hest sparket nedover. Det var slik vi kjente ham. Helt til nå. Nå har vi fått et mediaskapt bilde av ham som en av #metoo kampanjens grimme ansikter. Det bildet vil for alltid sitte, uskyldig eller ikke. For det er ikke så mange som nevner Giskes eventuelle uskyld her. Det faktum at han selv gikk ut på dagsrevyen og innrømmet «utidig» omgang med kvinnelige partifeller, satte et punktum for det.
Men det mange kanskje ikke tenker på her, er at dette ikke dreier seg om vern av varslerne og at AP er et parti som tar slike ting seriøst. For det gjør de nemlig ikke. Det er en kjent sak at Giske alltid har vært glad i ungpikemus. Som kulturminister veltet han seg i sorten. Både politikerkollegaer, aktører i kulturlivet og andre som har vært i befatning med Giske, har såklart fått dette ettertrykkelig bevist. Gang på gang.
Men ingen sa noe.
Her snakker vi ikke om kvinnene selv, men om alle de andre. De som fremstår som dypt bekymret over Giskes atferd i media nå. Alle de som nå plutselig har fått det travelt med å fordømme Giskes oppførsel, er de samme som sto skulder ved skulder med ham og lo godt da han kløp en ung dame i baken.
Dette dreier seg såklart ikke om Giskes «sextrakassering». Det dreier seg om Giske. Rettere sagt, det dreier seg om å få fjernet Giske. Etter et katastrofalt dårlig valg, er det naturlig at ledelsen må ta sin hatt å gå. Her viser Jonas Gahr Støre sammen med sine rådgivere sin sluhet.
Han begynner med å la Trond Giske få plassen til Marianne Marthinsen i finanskomiteen. Det var et trekk av Giske for å posisjonere seg til ledervervet. Støre lot det skje, fordi han med det fremsto som en storsinnet leder med partiets beste i tankene. Ikke minst så det ut som om han likte Giske og ville dermed ha ryggen klar for det som skulle komme. Støre hadde alt da planen klar.
Et par ord i øret på noen, og vipps så står alt med skjørt frem og forteller om sin Giske-opplevelse. Svært beleilig for Støre som nå bare kan la dette gå sin naturlige gang. Giske er ferdig og vil aldri bli leder av AP. Som LO sin mann, var det ekstra viktig for Støre å få Giske satt ut av spill. Mot LO kjemper selv en Støre forgjeves. Men ikke nå lenger.
Den andre nestlederen, Hadia Tajik, spiller seg selv ut over sidelinjen ved sin konfronterende og brutale stil. Hun er ingen samlende kandidat og kjører sin egen agenda som de fleste vet.
Da står vi tilbake med navn som Raymond Johansen eller Jan Bøhler som eventuelle kandidater til ledervervet. Anniken Huitfeldt forsøker nok også å manøvrere seg inn i diskusjonene, men alle disse vil være sjanseløse mot det mektige apparatet til Støre.
Smart og utspekulert har Jonas Gahr Støre utført sin egen versjon av Brutus og Cæsar, hvor kronprinsen og den soleklare naturlige neste lederen av AP, har fått sitt dolkestøt.
I 1994 hadde FrP sitt berømte landsmøte på Bolkesjø. Det ble i etterkant husket som dolkesjø. Det kan virke som det AP er inne i nå vil få FrP sin utrensking til å fremstå som bare barnematen i forhold.
I alle politiske partier fins det elementer av svik, baksnakkelser, intriger og direkte tråkking over lik.
Ingen mer så enn i Det Norske Arbeiderpartiet.
(Teksten er tidligere publisert på bloggen «Johns hjørne – et annerledes blikk på ting og tang«)