Jakten på Giske, Arbeiderpartiets offentlige ydmykelser, Skei Grande-avsløringen og dramaet som utspiller seg rett foran øynene våre rundt det, har delt mitt nettverk og bekjente ytterligere.
I en ekte venstresidestil blir nå kollektivistiske tanker og handlingsmåter synlige, mens gruppementalitet gir blankofullmakt for skittkasting mot motparten, stigmatisering og generalisering. Moralisering og angrep i flokk virker å være venstresidens kjennetegn.
En såkalt feminist, antirasist og motstander av høyresidens asylpolitikk mente at jeg var manipulert av høyresiden. Der reduserer hun meg til et passivt offer uten selvbeherskelse og en som ikke kan ha noe eierskap til egne handlinger. Å kalle seg for antirasist når du samtidig stempler en norsk-somalisk kvinne på denne måten faller på sin egen urimelighet. Hun sier indirekte at min bakgrunn gjør meg uegnet til å ha en kritisk mening om innvandring og islam. Dette er gjentagende mønster i disse kretsene når de uttaler seg om blant annet meg og andre de anser som svikere mot egne.
Å dehumanisere motparten er ikke helt ukjent for høyresiden heller, men her har enkelte et behov for å gjøre fiender av de de mener bør være på samme side. Hvordan kan du være imot økt innvandring og samtidig være innvandrer selv, blir jeg spurt. Mangler jeg og andre automatisk følelser og moral når vi aktualiserer et problem? Hvem er det som definerer dette med moral? min erfaring er at mange av antirasistene er de verste rasistene vi har. De liker å stakkarsliggjøre og stigmatisere andre, mens de selv vifter med moralfingeren.
De har definisjonsmakten over hva som er rasisme, og kortet kastes hyppig på de som har en annen mening enn dem selv. Du må ha riktig hudfarge for å kritisere innvandring, du må helst være for islam for å være islamkritiker, og du må for all del gå ikke gå rundt uten antirasistskiltet hvis du ikke skal bli tatt for å stå i veien for den antirasistiske bevegelsen. Posisjonering er meget viktig her, og du må selvsagt vise og ta tydelig avstand fra de gjengen din er uenig med.
Det kan virke som at individualisme kolliderer med venstresidens gruppementalitet. Stemplingene sitter løst hos begge sider, men behovet for å være de gode, de snille og de på den ” riktige” siden virker større hos venstresiden. Alle som går alene skal angripes i flokk, helst dras ned og holdes der.
Selv mener jeg at jeg politisk befinner meg midt i mellom. Det fins ingen behov hos meg som tvinger meg til å velge eller endog definere side. Jeg har likevel innebygd motstand mot flokkmentalitet og klankultur. Å mene, gjøre og oppføre seg nøyaktig som en gruppe gir meg assosiasjoner til et sosialt fengsel der individets frihet blir begrenset til en felles hobby med gjentagende ritualer og ikke noe spontant og unikt.
Individualisme og frihet er bedre enn sterk gruppetenkning. Det burde venstresiden også innse.