«Snitch! Bitch! Asshole! Fucking, fucking, fuck!» Glass singler foran A-inngangen. Helge og Mohammed har tatt glassene fra mat- og helse-rommet. «Au! Slutt, da!» Det sparkes på legger, og i skritt. Skrittsparking. Det er det siste. Ved gymsalen står de og venter. Du kommer ikke forbi dem om du har klasserom bak grusbanen. Sko blir kastet gjennom skolegården og opp i basketnettet. Noen kaster dem videre inn i alléen med grantrærne.
En gutt har gjemt igjen noe borte ved huskene. Han kjenner fornøyd på flasken. Is. Så løper han rundt og slår om seg med den. Bakfra, så ingen skal se at han kommer. Andre slår med bare nevene. Små hender, men sterke nok til at det blir noen blåmerker. To åtteåringer står og skriker, skriker og skriker, tett mot øret til en de holder et godt tak i.
Jentene som står sammen under taket til fjerdeklasseinngangen har briller. Snapp sier det, så er begge parene tatt fra dem. Snart hever de fire guttene klenodiene opp foran seg, roper til alle, der de står midt i ballbingen. Viser brillene frem, før de knuser dem. «Det er’ke fali, vi får bare scheft, er’ke farlig, vi må’kke betale!»
Med hundebæsjen festet på en pinne, løper han etter en jente i klassen; liksom mister klumpen på henne, i det han støter pinnen fra seg. Ruken er ennå varm. «Du var med på leken!» sier Ali. «Hvorfor gjorde du det?» utbryter Ina. «Jeg skal ha den på … skal ha den på, på balletten.» Hun vil fly på Ali, men står helt rolig, holder hendene ut, vil ikke røre bæsjflekken på genseren. Han flirer. «Du var med på det. Sant? Det var gøy!» «Si unnskyld!» kommer det fra et sted helt nederst i magen til Ina. «Si unnskyld!» gjentar hun, mens tårene renner. Ali flirer, går vekk.
På vennebenken sitter Vebjørn. To sjetteklassinger, Lars og Kim, dumper ned, velter ham nesten over ende. «Åh jeg er så lonely, jeg heter Akk- og Vebjørn, jeg er så ensom … Buhu! Uææh!» Vebjørn ser ned i snøen. Biter blikket i den. Noe å gjøre mens de sitter der. «Kom, der er en voksen,» sier Lars. De spretter opp, så benken knirker, løper mot gjengen som har gått over grensen i skogen. Spillehallen kaller de rommet som åpner seg under et stort tre. De spiller sammen, men på hver sin telefon. Spiller og spiller, fortapte i miniskjermer, helt til de hører et knas. Det er Bård. Han har kastet telefonen på en isklump. «Chill! Jeg får en bedre av foreldra mine.» Han kaster den på bakken en gang til. Tramper på den.
«Jeg kan vise deg hvordan du ber til Allah,» sier Zayrah. «Jeg kommer ikke til å be, så bare glem det!» sier Leonora. Zayrah har tatt av seg jakken, legger seg ned på den. «Det burde du, hvis ikke kommer du til helvete. Sånn skal du si det.» Hun senker hodet ned i jakken.
«Hvis jeg ikke får låne slimet ditt, så sladrer jeg til en voksen!» Isabell mener det. Det ser Dorina som langsomt gir fra seg boksen. «Henrik er så fuckings dum!» fortsetter Isabell, ser over hele skolegården med blikket, mens hun lager et tau av slimet, et hun bruker som hoppetau og klasker i sølen. «Ikke ødelegg det!» nesten skriker Dorina. Isabell hopper bare videre. Kaster slimtauet fra seg. «Snitch! Du skal vel gå til Henrik nå? Hæ! Jævla snitch!»
«Er det halal?» spør Eva «Så klart!» Izma ser rart på Eva. Tar en bit. Himler med øynene. «Da burde du ikke spise det,» sier Eva. «Hvorfor ikke? Det er det beste for dyra. De blir massert … så sovner dem.» «Det er’ke sant!» sier Eva. «Jo! Jeg vet det er sant,» sier Izma.
En guttegjeng står rundt Anne. «Er du bitch? Hvorfor er du sånn en bitchy snitch?» De går nærmere henne. Bare litt, men med tyngde i avstanden mellom dem og henne. «Hei Anne! Går det bra?» Henrik kommer raskt mot dem. Snakker høyt, mens han nesten løper. Han ser godt på Anne. Overser de andre. Anne sier ikke noe. «Plager de deg?» spør Henrik. Gjengen flirer. Henrik hever stemmen. «Hvorfor står dere rundt henne?» «Chill a’ Hentler, vi bare snakka.» Henrik tenker, fort, to ganger. Velger å overhøre gjengen, bøyer seg forsiktig ned mot Anne. «Snakker du med dem om noe, Anne?» Hun rister på hodet. Han snur seg mot dem, gjør seg stor: «Da synes jeg dere skal si unnskyld til Anne.» De løper fort opp i ansiktet hennes. En etter en. Kaster: «Unnskyld, unnskyld, unnskyld, unnskyld, unnskyld, unnskyld, unnskyld, unnskyld, unnskyld,» fra seg mens de løper vekk. Gliser mens de nesten spytter det på henne.
En andreklassing har stått og sett på. Han løper bort og slår Henrik. Flere ganger. «Det var broren min!» sier han. Fortsetter å slå. Det gjør kanskje ikke vondt. For en voksen, for en lærer. Men Henrik sier likevel: «Hold opp, Abdi!» Også det flere ganger, mens barnenevene fortsetter å slå, og slå og slå.
«Blondine!» «Nigger!» «Du er en norsk potet!» «Pakkis!» «Ja, det er jeg! Stolt av det òg!» Anne og Jamal ler og snakker sammen. Det er sånn med dem. Latter og ord. De skal til å fortsette, begge har et smil og en frase på lager. Så hører de en annen stemme, fra sløydhjørnet, en som roper til Klas: «Din gaye jævel! Hvorfor står du der? Ser du på meg eller?»
Klas svarer ikke, han løper. Mot skogen. Grensen, nei over den kan han ikke gå. Og der står de – spillegjengen. Han blir stående mellom A- og B-oppgangen. Et sted ingen andre er. Han ser på Ina. De er bestevenner, men de tør ikke leke sammen, ikke på skolen. Klas bare står der. Noen skritt, så vil han være i andres sone, et sted der de kan stille teite spørsmål, eller bare se på ham, og så late som de ikke ser ham. Han står og venter på at det skal ringe inn. Lager noen figurer med foten i snøen.
Det synger ennå i betongen, ringer langt inne i krokene, da Ina går med resten av fjerdetrinnet mot E-bygget. Hun legger fra seg baggen på gulvet. «Du kan’ke legge no’ her, ok! Bare brødre kan legge baggen her. Det er vårt hjørne.» Før hun får tatt gymbaggen vekk har noen kastet den over gulvet. De ler bak henne, klasker highfive i luften. Hun tar baggen over skulderen, går inn i jentegarderoben, begynner å skifte med de andre. Hun forsøker å gjemme seg innerst i all støyen. Innerst i hjørnet åpner hun døren på metallskapet, det har tre pustehull øverst, nesten som på en drages nese. Hun lar døren stå ut, med dragehodet mot de andre, tar av seg den skitne genseren. Den stinker. Hun pakker den sammen, lager en ball av den, med bæsjen i midten, legger bylten bak skoene. Men hun liker gym. Håndball, stikkball og ribbe liker hun best. Begynner å glede seg. Litt. Hver gang hun går inn i den store, opplyste hallen innbiller hun seg at hun er på de lekene de har på stadion i Harry Potter. Hun flyr litt der oppe under taket.
Mats, den hengslete gymlæreren, blåser hardt i en fløyte. Tre ganger blåser han, sterkere og sterkere for hver gang, så blir det roligere. De skal spille stikkball. «Er du bror, hæ, er du bror? Ikke kast stikkballen på meg da, ta hu der! Kast på hu. Kast da!» Ballen er faktisk litt vond å få på armen, så nær streken. Ina retter seg opp, tar venstre hånd vekk fra der ballen traff. «Bra kasta, bror!» De to highfiver ved streken, selv om de ikke er på lag.
4B har matte med Henrik. «Lærer, du ser veldig støgg ut med den nye frisyren.» «Det var ikke pent sagt, Ahmed.» «Mente det ikke da, vettø’. Ironisk.» «Likevel,» sier Henrik og ser på Ahmed med et ansikt som ikke hermer fliret til hans. Henrik holder blikket til Ahmed en god stund. Snur seg til slutt for å skrive noe på tavlen. «Not …,» hvisker Ahmed bakover i klassen. Da Henrik snur seg mot klassen igjen ser han at Anne rekker opp hånden. «Jeg må på do,» sier hun da Henrik nikker mot henne. «Kunne du ikke gjort det i friminuttet, Anne?» «Jo … sier Anne. Men, jeg må. Sorry!» «Ok, du får ta med deg en av guttene da. Jamal, du blir med. Og sjekk begge doene når dere er der ute.»
«Å, fy faen, nå igjen!» roper Jamal. De ser tiss flyte, så mye at det dekker deler av gulvet foran dem. Det siver gjennom dørsprekken og ut i gangen. Ligger der med en tynn, gul hinne som sprekker mot linoleum, like før benkene med knaggene. På toalettsetet er det smurt bæsj, med avtrykk av små hender. Resten ligger i et toalettpapir og flyter på gulvet. To pikker er tegnet på veggen. De var ikke der i går. «Vi må si fra med en gang,» sier Jamal opprørt, «hvis ikke så tror Henrik at det er oss.» «Vi må sjekke den andre òg,» sier Anne. De blir stående å se ned i toalettskålen på guttedoen. «Er ikke det Masoods penal?» spør Jamal. «Jo,» sier Anne. «Æsj! Fort! Vi må si det til Henrik,» sier Jamal og snur i døren.
Andpustne står de i døråpningen til klasserommet. Henrik skriver brøker på tavlen. Har ryggen vendt fra alle. Håkon løper rundt og rundt. Klassen har sett det så mange ganger før at de ikke ser det lenger. Han stanger i veggen så det synger. En gang til. Og en gang til. Jesper bikker og bikker matboksen sin, mer og mer, så lar han innholdet langsomt renne ut. Han ler når det skvetter på gulvet. Ennå andpustne står Jamal og Anne i døråpningen. Henrik snur seg rundt. Ser alt. Han ser alt, alt samtidig, som var klasserommet et bilde som løper rundt i ring rundt ham.
Klas sitter bakerst ved vinduet i 5C, han har blikket i skolegården. Lengter dit, slik den er nå. Grantrærne står dypt grønne mot snøen. Det er stille rundt dem. Bare et vindkast. Det er arbeidsbok denne timen. Klas er ferdig med sin. Vet ikke hva han skal gjøre. Marthe er opptatt med de andre elevene. Han skriver en lapp til Ina. Leser den tre ganger. Men kan ikke sende den. Hun er i klasserommet over skolegården. Han kan så vidt se henne bak to vinduer. Men han kan ikke gi henne lappen i friminuttet heller. Plutselig hever Marthe seg opp. Kroppen og ansiktet hennes, over hele klasserommet. «Dere gjør jo ikke lekser. Det går ikke an!» sier hun høyt. Stillhet. Bare stillhet. I to sekunder. «Chill a’, Marthe … Det er’ke så farlig. Ikke no’ er ølagt,» sier Gary. Marthe skal til å si noe mer. Så ser hun bort på hjørnet der Usman og Jens sitter med øreklokker. De har *stjernetid*. Spiller spill på pc-en. Ordentlige spill. Ikke leksespill. Marthe sier ikke mer. Lener seg over Zayrahs pult igjen.
I klassen til Dorina skal de lese opp nyttårskortene sine. «Jeg ønsker ny lærer,» sier Praneet. «Å! Du stjal ønsket mitt,» roper Dennis. Hilde overhører dem. «Kan du lese ditt, Isabell?» «Nei, jeg er for lat til å gjøre det. Hvorfor kan ikke du lese det?» Isabell ser rundt seg. De store øynene hennes står ut av den lille kroppen. «Du som har så stor kjeft?» fortsetter hun. «Er det noen som har noen hyggelige ønsker?» spør Hilde. Så rolig hun kan slipper hun Isabell med øynene, gir blikket til andre, setter seg på kateteret. Det lille fallet lager en dump lyd. Øynene hennes blir hengende på veggen, går langsomt mot høyre med sekundviseren der oppe. Så spør hun Gregor: «Har du et fint ønske Gregor?» Gregor åpner kortet sitt. Leser ønsket to ganger. Inne i seg. Så leser han det høyt. «Jeg vil ha arbeidsro i klassen.»
Praneet rekker hånden i været. Klassen ler. Praneet rekker aldri opp hånden. Hilde nikker mot ham, forsøker å skjule det blikket hun kommer til å vise når hun forteller samboeren sin om dette i kveld. Rolig teller hun ned inne i seg, ser på en håndfull fjes, fjes som synes festet utenpå seg selv. De som ikke flirer ser opp de òg, men med øynene ned i pulten. «Hva er arbeidsro?» flirer Praneet. «Det vet du godt,» sier Hilde. «Nei … er det sånn at man arbeider når man ror i klassen?» Praneet ror med tomlene. Sirkler med latteren..
Hilde lukker øynene. Ser grantrærne som bøyer armene mot alléen. I to sekunder, kanskje tre sekunder, går hun under dem, på vei hjem. Så åpner hun øynene. Vet at hun må gjøre det hun må. Igjen. Det samme som i går. Men som aldri hjelper.
Ina har fått lov til å gå hjem tidlig. Henrik står med ryggen mot den halvåpne døren. Klasselydene vokser bak dem. Sekund for sekund. Han gir Ina en tohundrelapp. «Finn en fin, hvit genser på den klesbutikken, du vet den like ved balletten, ok?» sier han til henne. «Ta … tuse … tuse takk!» sier Ina, får bare frem noen av lydene hun vil si.
Hun kjenner kroppen sin i skrittene mot snøen, kjenner sekken og gymbaggen med ballettskoene på ryggen. Det snør på grantrærne. De danser forsiktig sammen.
(Denne teksten er fiksjon)