Jeg ble nylig gjort oppmerksomhet på ordet «boofis» – det er somalisk og betyr «å blåse opp». En slektning ringte for å spørre om økonomisk støtte til en utreise fra Afrika til Europa. Ungdommen som skulle reise lider av boofis. Kort fortalt er boofis resultatet av mange års glorifisering av reisen til Europa og Amerika der misunnelsen vokser hos den som blir utsatt for det. Dette fenomenet resulterer også i at mødre forlater sine barn, og ungdommer sine foreldre og utsetter seg selv for stor fare. Det man blåser opp er hvor enkelt det er å komme seg til Europa,
Farer blir ignorert, traumaer blir oversett og drømmen om Europa overvinner all frykt. Insha Allah, (hvis Gud vil), eller «jeg dør kun hvis min tid har kommet», er fraser mange bruker. Den religiøse mentaliteten triumferer over logisk tenkning og driver folk til å migrere, eller «flykte».
Mange fra Somalia har en nomadisk levemåte, det er en forteller tradisjon der både kritisk tenkning og undersøkelser uteblir. De som lever på denne måten forholder seg til det som blir fortalt, og fortellingen har mer verdi dersom den er fortalt av noen de anser som verdifulle og heldige. Mange av oss har en tendens til å fremheve det positive på sosiale medier og i møte med andre, dermed vil en person med nomadisk mentalitet sluke dette uten den kritiske tenkningen som skal til.
Anekdoter fra Norge
En ung kvinne jeg har snakket med forteller meg om den misunnelsen hun kjente på hver gang hun så venninner publisere bilder av sitt nye liv i Europa, der verken ventetid i saksbehandlingen, økonomiske problemer eller angsten for å bli sendt tilbake ble aktualisert. Det ble det heller vist bilder og eventyr om det nye paradiset. Hun som mange andre unge håpefulle samlet penger fra familiemedlemmer som allerede var i utlandet, og så rømte hun hjemmefra. Hun skulle bare overleve en båtreise så vips var hun i paradiset ble hun fortalt. Men slik var ikke realiteten.
Etter at hun ble kidnappet i Libya, ble familien krevd penger av. To tusen dollar, ellers ville hun bli drept. Hun var vitne til drap, voldtekter og grov seksuell trakassering. Ikke nok med det, men det ble brukt torturlignende metoder for å sende bilder til familie, eller skremme ofrene til å presse familien sin. Men tror du hun advarer andre og forteller andre om denne groteske reisen? Nei, hun legger ut redigerte bilder av sitt nye liv, og boofis blir en realitet for de som ser ukritisk på disse bildene. Dermed vil vi måtte ta imot enda flere av disse ungdommene, og båtene vil være overfylt med naive, håpefulle immigranter uten beskyttelsesbehov.
Ifølge FN er Middelhavet den farligste grensekrysningen i verden. Siden år 2000 har over 33.000 mennesker druknet. Disse rutene burde blitt stengt for lengst, og båtflyktninger og økonomiske immigranter burde fått sine saker behandlet før de utsetter seg for den slags fare.
Ofte ser vi unge sterke menn ombord i disse båtene. Det er de som tåler turen. Det er også slik at de aller fattigste ikke har ressurser til denne type reise, og den mest egnede vinner. Nemlig de med god fysisk form og gode ressurser. Denne jenta forteller at de hadde det godt i Etiopia. De gikk på skole og var vanlige ungdommer, men tanken om at Europa hadde paradis, slo ut all fornuft. Men dette er jo ikke en person som trenger asyl, eller beskyttelse er det?
En annen jente forteller meg om sin ressurssterke familie, og at hun hadde brødre som studerte i Tyrkia, og søstre som studerte i Malaysia. Ganske ressurssterk familie med andre ord. Likevel fikk hun opphold, og ikke bare opphold, men familiegjenforening med resten av familien som var igjen i Somalia.
Andre igjen satser på ekteskapet som en vei til Europa. En tredje kilde var en ung gutt som sammen med sin familie betalte en ung kvinne en god del penger for å gifte seg for å få opphold i Norge. Dette er en trygg metode som kun krever at du er en god skuespiller og har kapital. De ble skilt etter at oppdraget var fullført – så klart. Hvilken makt har myndighetene til å sjekke hvem som er gift på ekte og hvem som har kjøpt seg opphold? Noen alarmer bør ringe når en person drar ned til Afrika for første gang på mange år og helt uten videre søke om familiegjenforening med kone eller mann.
Prioriteringer
Dette viser at det er milevis avstand mellom flyktninger med ekte behov for beskyttelse, som det faktisk er mange av, og økonomiske immigranter med nok penger til å reise. De ekte flyktningene fins. De er i håpløse situasjoner i for eksempel verdens største flyktningleir Dadaab, med over 277.000 mennesker. Dette er mennesker som lever fra hånd til munn, og ekstra måltid dagen etter er luksus. Disse er preget av sult, vold, høy barnedødelighet og seksuell trakassering og voldtekter.
Mitt ønske for 2018 vil være å hjelpe flere av disse med de midlene vi har lagt av til bistand, og mindre på økonomiske flyktninger. Men det forutsetter jo at myndighetene tar inn eksperter og andre som kjenner disse miljøene, for å luke ut de økonomiske migrantene. Et forslag er å befri tolker fra taushetsplikten litt oftere. Vi som tolker ser, hører og legger merke til ting som etniske nordmenn på sjokkerende vis ikke klarer eller vil fange opp.
Vi har humanitære og moralske forpliktelser overfor mennesker i nød, og i en perfekt verden hadde jeg sendt ut burka forkjempere og utakknemlige bokstavtro religiøse, for å hjelpe de mest sårbare der de er. Tenk bare hva én million kroner, i dag brukt på en privilegert ungdom i året her, hadde betydd for de somaliske flyktningene i den kenyanske flyktningleiren Dadaab istedenfor? For en skam at vi belønner en slik absurd utnyttelse, samtidig som vi lukker øynene for reelle kriser. Men når alt kommer til alt, så er det den sterkeste som vinner. Og ressurssterke økonomiske migranter er intet unntak.