Enten er verden blitt fullstendig gal, eller så er det faktisk starten på en kraftig kulturforandring/-forbedring vi nå er vitne til.
I Norge har nå den politiske, kollektive medie-narsissismen i ukene før og etter jul nådd høyder som vel ingen tidligere trodde var mulig. Giske er blitt fellesnevneren. Alle snakker om «Giskesaken», #Metoo-kampanjen, AP-krisen, og tar stilling for eller mot enten Giske, Støre, Hadia, varslerne, APs partikultur osv. Noen medier går i «dybden», finner «pikante» detaljer, og andre summerer og lager «Den Store» oversikten. Atter andre greier å «spore opp» noe av varslernes historier. De som bare disse har «eierskap» til.
Men hva er det Giske egentlig har gjort? Og hvorfor «eier» ikke han sin historie? Åja, jo –varslerne er jo den svake parten i denne historien, og det er jo en kjent sak at når offeret bare blir stort nok, eller ofrene mange nok, så tipper denne balansen over til en fordel for offeret. Noen burde finne ut at man også bør veie «tyngden» i ofrenes utsagn. Det kan vi jo ikke når ofrene «eier» sine historier. For eiendomsretten er jo hellig. Uansett, noen har lekket såpass mye av disse ofrenes historier at det helt klart må være for småplukk å regne. Fordi at parallelt med dette spetakkelet går verden fortsatt sin skjeve gang; med daglige brutale voldtekter av tusenvis av andre kvinner (og barn). Virkelige voldtekter, bestialske voldtekter! Som ingen skriver om. Nesten ingen i hvert fall.
Hvorfor ikke?
La oss se litt på en mulig vinkling som nesten ingen andre ser på:
Menneskeheten er å ligne med en evolvert ball av natur, bare holdt sammen med et tynt skall av kultur. Her i Vesten, i vår kultur, har vi vokst opp i, og med, det som kan kalles Hollywood-kulturen. En ekstrem konkurransekultur, med massiv påvirkning fra USA, gjennom årtier med film-, TV-, pop-, kjendis- og pornokultur; med de sosiale medier som siste tilskudd til denne utviklingen. Grovt sagt en kulturpropaganda kjennetegnet ved en pervertering av macho-menn (superhelter) og femi-kvinner (Barbie).
I denne kulturen kjemper alle om oppmerksomhet. Det er selve kriteriet for å lykkes. Det gjelder for alle som vil bli størst, best, flinkest, vakrest, mektigst osv. For å klare seg i denne konkurransen er det viktig å elske seg selv. Bli narsissist, selv om det ikke faller seg helt naturlig fra før. Nokså klart har mannen, i denne kulturen, spilt på sine fortrinn – og kvinnen på sine. Det vil si, det som alle vet; mannen breser med sin maskulinitet (+ makt og penger), og kvinnen vifter/stråler med sin femininitet (kjønn).
Men i alle disse kulturmediene vokser det nå frem et primalhyl om Uønsket Seksuell Oppmerksomhet: USO. Eller: Unwanted Sexual Attention: USA, altså!
Hva betyr det – egentlig?
I en narsissistkultur, hvor alle vil ha oppmerksomhet, søker alle å få det, men på sine egne narsissistiske premisser. Mannen på sine og kvinnen på sine. Noen ganger blir det altså for mye. Spesielt for feminine enkeltindivider. Selv om samfunnet for øvrig flommer over av seksuelle signaler, kan kvinner få mer enn nok av tenkemåter som styrer over i uønskede handlemåter. Men da blir det slik at når utviklingen går for langt, blir for ekstrem eller pervertert – da er det noe som brister og går i stykker. Som når en demning ryker.
Hva blir igjen da – når demningen har rast og kulturen «gått i stykker»?
Jo, selvfølgelig blir det krise – men også nye muligheter. Både revolusjonære og evolusjonære. For det gir enkeltindivider og samfunnet som sådan en gyllen anledning til å innrømme feil. Å si unnskyld (slik som Giske gjorde) er faktisk en god start. Ikke bare for USO, men for hele den tenkemåten i kulturen som fører til alle disse episodene. Både de små, og de samfunnsødeleggende store.
Kan alt det som #metoo nå slår i stykker gjenoppbygges? Skal mannens dominans fortsette? Nei, det kan den ikke. Det kan vi bare om vi fortsatt vil være steindumme i hodene våre. Både det som har hjerne og det som vil gjerne. Mannen har forlengst abdisert som den dominante person i vår tids samfunnsutvikling. Det skjedde da kvinnen ble gjort til likeverdig person med demokratisk stemmerett, både som mannens samlivspartner, og i samfunnets institusjoner for øvrig. Faktisk i strid med det som har vært en naturlig evolusjon siden arten menneske ble til. Og den kan vel ikke gjøres om …?
Vel … Jo, kanskje. Det kan den om vi velger å bli oppslukt av den islamske kultur og idéverden!
Så kan det diskuteres om det er et skritt frem eller to tilbake. For i islamsk kultur er det fremdeles slik at mannen er mer verdt enn kvinnen. Og at kvinnens kvaliteter som kvinne må skjules for alle andre enn mannen som eier henne (hijab, burka, nikab). Det sier noe om kraften i kvinnens seksualitet, og at Islam derfor satser på total dominans for å holde kvinnen nede. Men sier ikke det også noe om kvinnens styrke som fristerinne, og det ansvaret hun har for å unngå USO?
Hvordan går vi videre etter #Metoo, og Giske-saken i Norge? Det er bare to ord som kan beskrive den beste muligheten: Gjensidighet og respekt!
Men før de ordene kommer ordet «aksept». Det vil si; vi må akseptere at situasjonen (om menneskets natur og kultur) er slik den er. Deretter må alle anerkjenne hverandre for at vi alle er slik vi er: Ulike! Det er det som driver både evolusjonen og revolusjonene. Vi er ikke like. Vi er forskjellige. I sinn og skinn. Det ekstreme likhetsidealet i vår kultur har ført oss på villspor. Det er ødeleggende for det naturlige og skaper dermed kulturrevolusjoner. Likeverd er et mye bedre begrep. Også politisk. Mann og kvinne må akseptere hverandre som likeverdige, selv om vi er ulike på så mange måter.
Er det en utopi? Å se for oss en likeverdskultur i stedet for en likhetskultur?
Når AP likevel valgte å felle Giske (evt. at han falt for eget grep), skal det noe til å ikke se på dette partiet som en ren arena for individenes maktspill. Men det er ikke det et politisk parti skal være! Et politisk parti skal være en organisasjon som jobber sammen for noe som er mer og større enn partiet; som f.eks. nasjonen og folket. Det som tillitsfullt har gitt kvinner og menn makt til å utvikle Norge gjennom partiets politikk. Politikerne skal være folkets tjenere. Når i utgangspunktet idealistiske og velmenende kvinner og menn blir karrierepolitikere, kan det se ut som om tjenerperspektivet tones ned, og at de ender opp som narsissistiske elitister som prioriterer seg selv (og evt. sine lyster) foran folkets ve og vel.
Skal Jonas Gahr Støre ha en sjanse til å redde sitt parti (nå snakkes det riktignok også om samme ukultur i andre partier), for å gi partiet en ny mulighet til å bygge nasjonen, er det her han må starte: Aksept, anerkjennelse, respekt – som deretter fører til tillit. Det begrepet som alt politisk arbeid dreier seg om, og som paradoksalt nok aldri oppnås uten at det henger sammen med åpenhet. Giskes fall, og mange andres fall, skyldes alt for ofte at det blir lagt lokk på hendelser, situasjoner, kulturer som ikke tåler dagens lys. Åpenhet er rett og slett like viktig som tillit, og helt uunnværlig i samarbeidskulturer.
Den som virkelig vil ha et balansert, fredelig og bærekraftig samfunn må velge dette alternativet – konsekvent. Det er ganske enkelt samarbeidets prinsipp:
Samarbeid skaper innlevelse. Innlevelse skaper forståelse. Forståelse skaper ansvarlighet. Ansvarlighet skaper respekt. Respekt skaper tillit. Og tillit kan skape kjærlighet; for eksempel til partiet, folket, nasjonen eller livet selv? Om vi bare kan finne visdom nok til å gjennomføre det.