I disse dager er Sylvi Listhaug i Afrika for å finne løsninger på flyktningproblematikken. Det er for mange som krysser den farlige ferden over Middelhavet, og få av disse igjen fyller vilkårene for asyl. Men ofte er det nærmest umulig å returnere grunnløse, hjemlandet vil ikke ta dem i mot.
Dette er et av formålet til Listhaugs reise, og et annet er å få transittlandene til å begrense gjennomstrømning. Et av disse er Sudan. Men det faller Amnesty og Folkehjelpen tungt for brystet. De vil ikke at Norge skal inngå avtaler med Sudan, og advarer Listhaug mot å forhandle med mistenkt krigsforbryter.
En kan ha forståelse for de etiske betenkeligheter, med tanke på presidentens blodige hender, men så lenge han er landets overhode så er det ingen andre å snakke med.
Amnesty og Folkehjelpen tenker ikke løsninger, de er mer opptatt av kritikk. Det er aldri noen alternativer, bare en pekefinger. En kan kan få et inntrykket at de ser økonomi i flyktninger og at de av den grunn bruker sine krefter på å motarbeide begrensninger. Generalsekretær Folkehjelpen Henriette Westhrin satt på Dax 18 og snakket med følelsesladde ord: mennesker på flukt og verste humanitære krisen. De var salgsargumenter, hun vet som oss andre at de fleste er økonomiske flyktninger og at de betaler menneskesmuglere tusenvis av dollar.
– «Boofis» – det er somalisk og betyr «å blåse opp» – boofis er resultatet av mange års glorifisering av reisen til Europa og Amerika der misunnelsen vokser hos den som blir utsatt for det. Dette fenomenet resulterer også i at mødre forlater sine barn, og ungdommer sine foreldre og utsetter seg selv for stor fare. Det man blåser opp er hvor enkelt det er å komme seg til Europa. Farer blir ignorert, traumaer blir oversett og drømmen om Europa overvinner all frykt.
De har gått sammen med 45 organisasjoner i et felles opprop til Trine Skei Grande, med krav om gjeninnføring av en utviklingsminister. Bistandsbudsjettet er på 35 milliarder, så her er det snakk om mye penger.
EU har kommet til en avtale med Sudan, de skal få opplæring og utstyr til grensekontroll. Men organisasjonene har liten tro på prosjektet, de dømmer det nord og ned, før oppstart! Men de kommer ikke opp med noen andre løsninger. Vil de helst at folkevandringen fortsetter? Selv med de konsekvenser det medfører: drukning, kidnapping, slavehandel, vold og drap?
« – truer menneskerettighetene ved å argumentere for at nasjonale interesser kan komme i første rekke i asyl- og innvandringspolitikken, mener Amnesty.»
Skal vi hjelpe noen få eller flest mulig? Vi får mer igjen for pengene om de brukes i deres nærområder enn her hjemme: «I fjor kostet flyktningadministrasjonen over 20 milliarder».
En kan fort danne seg et inntrykk av at organisasjonene har en politisk agenda og at de ser på Sylvi Listhaug som en motstander. «Flyktninger har blitt et tabu for alle andre enn Sylvi Listhaug». Det er alltid henne, ikke regjeringen, selv om det er regjeringens politikk hun utfører.
Kommunikasjonen er emosjonell, det er personen Sylvi Listhaug, ikke statsråden.
Alle enig at styresmaktene i Sudan har et dårlig skussmål. Men landet ligger i en strategisk posisjon om en skal begrense folkevandringen mot Europa. Da er det en god realpolitikk å inngå en avtale.