By Saddhiyama - Scan from P. Hansens "Illustreret Dansk Litteraturhistorie", anden meget forøgede udgave, 2. bind, 1902., Public Domain, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=4641733

Følgende bilde fulgte en artikkel i Borås Tidning. Det handler om asylbarn på tur. Selve saken er bak betalingsmur, men det er bildet til saken som er interessant. Det er ikke nødvendig å lese teksten som følger den for å forstå at vi lever i en tid der eventyret av H. C. Andersen «Keiserens nye klær» får en ny aktualitet.

I eventyret får vi høre om en keiser som ble lurt til å tro at han gikk rundt i flotte klær laget av de dyreste og vakreste stoffer, mens han egentlig gikk rundt naken. To bedragere som utga seg for å være profesjonelle skreddere forsto seg godt på menneskenaturen og hadde derfor en lett match med keiseren. De fortalte at stoffene ikke var synlige for folk som ikke dugde i embedet sitt eller som var utillatelig dumme, samtidig skrøt de av hvor fantastiske og unike stoffene var, og utbroderte i det vide og det brede om hvor lekre de ville se ut på keiseren.

«Det var da noen herlige klær», tenkte keiseren. «Hvis jeg har på meg dem så kan jeg skjelne de kloke fra de dumme!»

Han ga bedragerne mange penger for at de skulle veve mer av stoffet, de lot som om de vevet det usynlige tøyet, som keiseren ikke turte si at han ikke kunne se. Ofte ba de om flere penger, siden de måtte kjøpe mer stoff til klærne, og keiseren betalte og betalte. Ingen i hoffet til keiseren hadde mot til å si ifra at de ikke kunne se det, siden ingen ville mistenkes for å ikke være like kloke som de andre. Bedragerne vevde og vevde og trengte stadig vekk flere penger, og keiseren betalte og betalte.

Alle menneskene i byen snakket om det flotte tøyet, og ingen våget å innrømme at de ikke kunne se det, siden det ville bety at de var dumme, ja dummere enn alle de andre, som snakket høyt og ofte om det vakre stoffet. De var veldig engstelige for å vise at de ikke kunne se det vakre, for hva skulle de andre tro om dem? Til slutt gikk keiseren gjennom byen i et opptog for å vise frem de nye flotte klærne, tjenere bar de usynlige slepene og folk i byen stimlet sammen for å bivåne det hele, de jublet og klappet for keiseren og de fjonge klærne hans.

Brått ble idyllen brutt: «Men han har jo ikke noe på seg!», ropte et lite barn og pekte på keiseren. Mumlingen gikk gjennom folkemengden som tilslutt ropte det samme, «han har jo ikke noe på seg!». Brått gikk det opp for keiseren at han hadde blitt lurt, men for å bevare æren holdt han hodet høyt og fullførte marsjen gjennom byen, splitter naken.

Svenske skreddere

Sverige er et land som har kledd keiseren i moderne og kanskje også kjønnsnøytral drakt. Staten er keiseren, asylindustrien er skredderne, mens folket er som før, folket. Det samme er menneskenaturen.

Det mangler ikke på pekende barn som roper at keiseren er naken, men de overdøves effektivt av stemmene som synger i kor at de liker det vakre usynlige stoffet, og av skreddere som setter pris på betaling for vevingen, som aldri tar slutt. Ikke bare blir folket anklaget for å være dumme hvis de ikke kan se stoffet skredderne har vevet, men også anklager om å være både ond og kriminell forekommer, ja man kan sågar bli straffet for å si at keiseren er naken, eller, gud forby, påpeke at keiseren er en mann.