Det eneste uklare er om det er begynnelsen på slutten eller slutten på slutten: Arbeiderpartiet vil ikke få frø til å vokse på steingrunn og i tørr sand, der det ikke finnes oaser igjen. Ap-statens fundament sprekker nå.
Utsiktene til at Arbeiderpartiet skal overleve i sin nåværende form blir etter hvert svært teoretiske. Selv det formidable medienettverket, som så ofte har vært i stand til å sette en like masete som enøyd, politisk dagsorden-funksjon i utallige samstemte oppløp i dette landet (Jf. Listhaug og Anundsen-kampanjene) finnes det nå knapt noe eller noen som kan hjelpe Arbeiderpartiet tilbake på skinnene. Bærebjelkene er råtne. Men dette gjelder også Arbeiderparti-staten.
Vi ser imidlertid helt samtidig flere tegn på at den politiske venstresiden flises opp og delvis forvitrer. Akkurat den prosessen, eller denne delen av prosessen, bør nok sees i lyset eller skyggen av den samme ideologiske prolapsen som vel er en annen side av samme sak: 68-generasjonen har mye mer liv bak seg enn foran seg. Det har trigget ettertanke, refleksjoner og møte med seg selv og sine, slik alt gikk, ikke gikk – og falt. Mye kom i klem da Berlinmuren falt. Det hele, sosialistiske fyrtårn som falt i ruiner på rekke og rad må nødvendigvis i ettertid ha gitt en atmosfære av tomhet. Multikultur-doktrinen viser seg heller ikke salgbar, drapert som den nå er over det gusjegrå og røde.
Det sosialistiske prosjektet fikk etter hvert mange fasonger; noen av dem rosenrøde og romantiske – ikke minst for å rekruttere inn flere i rekkene som så trampet i takt under blodrøde faner, ved behov. Enhetsfront-strategien var en viktig del av konseptene, også for å inngi bilde av bredde og folkelighet. Historien fra andre land vet å fortelle oss at det slett ikke skal så mange tusen til for å lamme et samfunnsmaskineri, i den grad at kommunister kan ta makten. Vi vet nå gjennom steinharde historiske og anvendte politiske realiteter at det samtidig dreier seg om veldig mye dobbelt-kommunikasjon og bedrag på veien til den etterlengtede ettpartistaten.
Verdiskala – på Stalins banehalvdel
Vi har (dessverre) ikke noe måleinstrument som kan avlese hvor sosialistisk et land faktisk er, eller er i ferd med å bli, uten at det nødvendigvis er uttalt. Men ser vi på Norge, var Det Norske Arbeiderpartiet det mest Sovjet-orienterte partiet av alle såkalte sosialdemokratiske partier i Europa mellom de to verdenskrigene. Stalin utbasunerte etter krigsutbruddet i 1939 at ”krigen er kapitalistenes krig”. Hans tanke var å kaste seg inn i det hele etter at store deler av Europa lå i ruiner. Slik ble det ikke. Men vi vet at Hitler og Stalin var allierte helt frem til 1941, og at Arbeiderpartiet strevde mye og lenge med å mobilisere et forsvar i landet vårt, i møte med Hitler i 1940. Ekkoet fra Stalin lå i lufta.
Da Arbeiderpartiet på merkelig vis overtok og sikret seg politisk ledelse i Norge i 1945, var kommunismen og stalinismen fortsatt i støpeformen, modellen og rammefaktoren. Da Ap formelt brøt med Moskva i 1923 var det et brudd med russernes organisatoriske grep gjennom den kommunistiske internasjonale, Komintern. Ideologien var i det store og hele felles, med planøkonomi, blodrøde faner, slagord og mål: Ettpartistaten. Kannestøperne i Ap fant ut at de kunne nå målet innenfra. Etter å ha bli reddet av Nordsjø-olje kom restaureringsprosjektene på rekke og rad, fra Kleppe-pakker til blendende miljø-begreper og multikultur-doktrine; så det ”Det norske Huset”, Nobelfest for Arafat, president Obama og så – ingen ting.
Nasjonalregnskapets arkitekt var kommunist
Demokratiet må vike i en enhver rendyrket marxistisk prosess: De rådende produksjonsforholdene er det sentrale, mens det politiske system betraktes som en (midlertidig) overbygning. Slik blir økonomi og ikke minst sosialøkonomi nokså sentralt i videre oppskrifter og analyser, stadig i marxistisk modus. Statens makt skal stadig øke gjennom ”nasjonalisering” av industri og eiendom, det vil si alt som går under fellesnevneren ”produksjonskreftene”.
I 1945 ble økonomen Ragnar Frisch håndplukket av APs Einar Gerhardsen som økonomisk arkitekt for landet. Den samme Frisch var edsvoren kommunist, og mente helt til sin død i 1973 at Sovjetunionen ville utkonkurrere USA. Dette er samtidig en kortversjon av historien hvordan sjefsdesigneren Ragnar Frisch fikk bakt inn Stalin-inspirert planøkonomi i selve støpeformen for intet mindre enn nasjonalregnskapet for Norge. Nå kom et maktpolitisk grep og et teknokratisk løft av dimensjoner: En kunne fra nå avlese naken marxisme i den økonomiske grunn-oppskriften, uten å si eller skrive det direkte! Marxismen ble fra nå av langt på vei fast, økonomisk vitenskap. Det bare ble slik.
Et effektivt propaganda-apparat måtte til: Etableringen av Norsk Rikskringkasting i 1933 ble naturlig nok sett på som et enormt potensiale. Statens og Arbeiderpartiets kringkasting skulle etter hvert dominere fullstendig, også i etterkrigstiden, der Kringkastingslovens § 1 sikret NRK enerett på all kringkastingsvirksomhet, helt til dette sprakk så sent som i 1980. Fortsatt i 2018 har dette gigantiske, sosialistiske prosjektet – forkortet NRK – 3700 ansatte.
I 2013 gikk Thor Gjermund Eriksen på som kringkastingssjef, symptomatisk nok fra de ideologiske museumsvokternes rekker – på ytterste venstre fløy. NRK er fortsatt det fremste opinionspåvirkende organet og landets klart største mediehus, med kanaler som er pent fordelte over hele søkefeltet i enhver DAB-radio. Den politiske opposisjonen i dette landet har sovet mye og lenge i timene når temaet har vært fenomenet Norsk Rikskringkasting; som fortsatt er å betrakte som en mektig overlevning fra Arbeiderparti-Staten.
Men heller ikke NRK vokser inn i himmelen, og sprekkene som nå ligger på dypet i betongveggene på Marienlyst bærer bud om en tid som var. En av de største og siste skanser i Ap-staten stevner mot endetiden, samtidig som demokratiet våkner til liv.