Arbeiderparti-statens fundament sprekker nå

Jonas Gahr Støre funderer kanskje over at Ap-statens fundament sprekker? Foto: Vegard Grøtt / Scanpix .

Det eneste uklare er om det er begynnelsen på slutten eller slutten på slutten: Arbeiderpartiet vil ikke få frø til å vokse på steingrunn og i tørr sand, der det ikke finnes oaser igjen. Ap-statens fundament sprekker nå.

Utsiktene til at Arbeiderpartiet skal overleve i sin nåværende form blir etter hvert svært teoretiske. Selv det formidable medienettverket, som så ofte har vært i stand til å sette en like masete som enøyd, politisk dagsorden-funksjon i utallige samstemte oppløp i dette landet (Jf. Listhaug og Anundsen-kampanjene) finnes det nå knapt noe eller noen som kan hjelpe Arbeiderpartiet tilbake på skinnene. Bærebjelkene er råtne. Men dette gjelder også Arbeiderparti-staten.

Vi ser imidlertid helt samtidig flere tegn på at den politiske venstresiden flises opp og delvis forvitrer. Akkurat den prosessen, eller denne delen av prosessen, bør nok sees i lyset eller skyggen av den samme ideologiske prolapsen som vel er en annen side av samme sak: 68-generasjonen har mye mer liv bak seg enn foran seg. Det har trigget ettertanke, refleksjoner og møte med seg selv og sine, slik alt gikk, ikke gikk – og falt. Mye kom i klem da Berlinmuren falt. Det hele, sosialistiske fyrtårn som falt i ruiner på rekke og rad må nødvendigvis i ettertid ha gitt en atmosfære av tomhet. Multikultur-doktrinen viser seg heller ikke salgbar, drapert som den nå er over det gusjegrå og røde.

Det sosialistiske prosjektet fikk etter hvert mange fasonger; noen av dem rosenrøde og romantiske – ikke minst for å rekruttere inn flere i rekkene som så trampet i takt under blodrøde faner, ved behov. Enhetsfront-strategien var en viktig del av konseptene, også for å inngi bilde av bredde og folkelighet. Historien fra andre land vet å fortelle oss at det slett ikke skal så mange tusen til for å lamme et samfunnsmaskineri, i den grad at kommunister kan ta makten. Vi vet nå gjennom steinharde historiske og anvendte politiske realiteter at det samtidig dreier seg om veldig mye dobbelt-kommunikasjon og bedrag på veien til den etterlengtede ettpartistaten.

Verdiskala – på Stalins banehalvdel

Vi har (dessverre) ikke noe måleinstrument som kan avlese hvor sosialistisk et land faktisk er, eller er i ferd med å bli, uten at det nødvendigvis er uttalt. Men ser vi på Norge, var Det Norske Arbeiderpartiet det mest Sovjet-orienterte partiet av alle såkalte sosialdemokratiske partier i Europa mellom de to verdenskrigene. Stalin utbasunerte etter krigsutbruddet i 1939 at ”krigen er kapitalistenes krig”. Hans tanke var å kaste seg inn i det hele etter at store deler av Europa lå i ruiner. Slik ble det ikke. Men vi vet at Hitler og Stalin var allierte helt frem til 1941, og at Arbeiderpartiet strevde mye og lenge med å mobilisere et forsvar i landet vårt, i møte med Hitler i 1940. Ekkoet fra Stalin lå i lufta.

Da Arbeiderpartiet på merkelig vis overtok og sikret seg politisk ledelse i Norge i 1945, var kommunismen og stalinismen fortsatt i støpeformen, modellen og rammefaktoren. Da Ap formelt brøt med Moskva i 1923 var det et brudd med russernes organisatoriske grep gjennom den kommunistiske internasjonale, Komintern. Ideologien var i det store og hele felles, med planøkonomi, blodrøde faner, slagord og mål: Ettpartistaten. Kannestøperne i Ap fant ut at de kunne nå målet innenfra. Etter å ha bli reddet av Nordsjø-olje kom restaureringsprosjektene på rekke og rad, fra Kleppe-pakker til blendende miljø-begreper og multikultur-doktrine; så det ”Det norske Huset”, Nobelfest for Arafat, president Obama og så – ingen ting.

Nasjonalregnskapets arkitekt var kommunist

Demokratiet må vike i en enhver rendyrket marxistisk prosess: De rådende produksjonsforholdene er det sentrale, mens det politiske system betraktes som en (midlertidig) overbygning. Slik blir økonomi og ikke minst sosialøkonomi nokså sentralt i videre oppskrifter og analyser, stadig i marxistisk modus. Statens makt skal stadig øke gjennom ”nasjonalisering” av industri og eiendom, det vil si alt som går under fellesnevneren ”produksjonskreftene”.

I 1945 ble økonomen Ragnar Frisch håndplukket av APs Einar Gerhardsen som økonomisk arkitekt for landet. Den samme Frisch var edsvoren kommunist, og mente helt til sin død i 1973 at Sovjetunionen ville utkonkurrere USA. Dette er samtidig en kortversjon av historien hvordan sjefsdesigneren Ragnar Frisch fikk bakt inn Stalin-inspirert planøkonomi i selve støpeformen for intet mindre enn nasjonalregnskapet for Norge. Nå kom et maktpolitisk grep og et teknokratisk løft av dimensjoner: En kunne fra nå avlese naken marxisme i den økonomiske grunn-oppskriften, uten å si eller skrive det direkte! Marxismen ble fra nå av langt på vei fast, økonomisk vitenskap. Det bare ble slik.

Et effektivt propaganda-apparat måtte til: Etableringen av Norsk Rikskringkasting i 1933 ble naturlig nok sett på som et enormt potensiale. Statens og Arbeiderpartiets kringkasting skulle etter hvert dominere fullstendig, også i etterkrigstiden, der Kringkastingslovens § 1 sikret NRK enerett på all kringkastingsvirksomhet, helt til dette sprakk så sent som i 1980. Fortsatt i 2018 har dette gigantiske, sosialistiske prosjektet – forkortet NRK – 3700 ansatte.

I 2013 gikk Thor Gjermund Eriksen på som kringkastingssjef, symptomatisk nok fra de ideologiske museumsvokternes rekker – på ytterste venstre fløy. NRK er fortsatt det fremste opinionspåvirkende organet og landets klart største mediehus, med kanaler som er pent fordelte over hele søkefeltet i enhver DAB-radio. Den politiske opposisjonen i dette landet har sovet mye og lenge i timene når temaet har vært fenomenet Norsk Rikskringkasting; som fortsatt er å betrakte som en mektig overlevning fra Arbeiderparti-Staten.

Men heller ikke NRK vokser inn i himmelen, og sprekkene som nå ligger på dypet i betongveggene på Marienlyst bærer bud om en tid som var. En av de største og siste skanser i Ap-staten stevner mot endetiden, samtidig som demokratiet våkner til liv.


Publisert: jan 15, 2018 @ 7:26 pm


Takk for at du leser Resett. For å kunne fortsette å produsere kvalitetsmateriale avhenger vi av din støtte. Klikk her for å finne ut hvordan du kan støtte oss.

The following two tabs change content below.

Roy Vega

Cand.philol. og samfunnsdebattant
  • NuGårAltBedre

    Takk Roy Vega for en god analyse av situasjonen for sosialistene, pilene peker heldigvis nedover

  • Per Hadland

    Takk for en presis analyse. Glem imidlertid ikke den øvrige del av det sosialistiske maktapparatet; Fagforeninger, forskningsinstitusjoner, diverse NGOer, media og ikke minst kontroll på offentlig byråkrati. Det er desverre for tidlig å avskrive disse kreftene.

    • enell

      «Den lange masjen gjennom institusjonene». Gramsci.

  • Finn

    Nok en interresant og opplysende kronikk!👏

  • Henrik Trøen

    Man skal være forsiktig med å glede seg over at de råtne bærebjelkene Ap huset skal briste og at hele sulamitten deiser ned i kjelleren. Her nytter det ikke lengre å laske, for da blir det lask på lask. Nei, bjelkene må skiftes. Det finnes dyktige handverkere som er eksperter på å sette inn nye bjelker. I dette tilfellet kalles de kommunikasjonsrådgivningsselskap. Billig blir det ikke; men den rike onkel LO vil bidra.

  • Svein Pedersen

    Arbeiderpartiets, vil leve lenge etter at AP nå har kommet på et nivå de fortjener.
    -Fordi AP har plassert så mange av sine egne i toppstillinger i offentlige etater. Og svært mange byråkrater er AP velgere, og utvider den samme kynismen som AP, mot etnisk norske med dårlig helse og dårlig økonomi.

  • Åke Eriksen

    Fantastisk godt skrevet av Roy Vega 👍.

  • eDmulig

    Nrk må reorganiseres og konkurranseutsettes. Strukturene må brytes. Folk flest må få lov å bestemme selv hva de vil betale for. Når svært mange barn og unge velger bort TV, til fordel for alternative medier og kanaler, fremstår kringkastingsavgiften som en dinosaur fra fortiden. Det er nær fascistisk å pålegge folk flest å betale for en tjeneste man ikke ønsker eller forstår at driver med venstre-politisk aktivet. Når ser vi at Høyre og FrP setter foten ned for tvangstrøyen kringkastinglisensen representerer. På alle andre områder i samfunnet blir digitalisering og teknologi byttet ut med folk. Å produsere nyheter og journalistisk materiale har aldri vært billigere. Enhver kan produsere medie-innhold. Det finnes ikke lenger argumenter for at staten skal sysselsette 3.700 mennesker og ytterligere bidra med økonomisk støtte i 100-millionersklassen til aviser/mediehus rundt i landet. Ned med omfanget og opp med kvaliteten. Er lei av å lese om fru Olsen sin katt i treet og skryt av hvor flinke innvandrere er å skrive, lese, jobbe og bo i Norge. Disse historiene har vært produsert i ulike variasjoner over flere 10-år. Ønsker man å bosette seg i Norge, forventes det at du assimilerer deg. Det er ingen nyhet. NrK er siste rest av norsk marxisme og stats-sosialisme. Det er nok nå.

    • Antistatisk

      Kunne ikke vært mer enig. Jeg har sendt flere klagemails både til NRK og Kringkastingsrådet over den politiske ubalansen og hjernevaskingen som foregår fra Goebbels-institusjonen.

      • 1velger1234

        Det har også jeg gjort, men til ingen nytte.

  • willyhansen

    NRK bør privatiseres og lisensavgiften falle bort. La de som vil se NRK betale for det.

  • willyhansen

    Godt skrevet….FOLKET har VÅKNET….

    • Petter Simonsen

      Noen få prosent har våknet. De fleste sover fint.

    • Feliciano

      Har de det? Det har ikke jeg lagt merke til. Mitt inntrykk er at fortsatt sover 80-90 prosent av folket ennå.

    • Anne-Grethe Christensen

      Ja, folket har våknet, men ikke AP’ene

  • Leif

    Slik kan man rote seg bort når man ikke følger med. Det er lenge siden Ap var et «sosialistisk» parti. De siste 15-20 årene har det vært et moderne sentrumsparti.
    Det er utenkelig at dette partiet skal falle mer enn det allerede har gjort. Sosialdemokratene har falt mye i land på Kontinentet, men det skjer ikke i Skandinavia. Ap kommer garantert il å reise seg igjen, og Giske kommer tilbake!
    Selv er jeg motstander av Ap og har aldri stemt på dem. Likevel går det an å ha flere tanker i hodet samtidig, når man lærer samfunnet og folket å kjenne.

    Apropos NRK. I år går Eriksens periode som NRK-sjef ut, og regjeringen skal ikke utpeke ny sjef – som mange her tror. Det skal styret gjøre. Sjekk på nettet hvem som sitter i styret, og gjett hvem de kommer til velge, etter at stillingen er utlyst. Èn ting er sikkert: det blir en kvinne!

    • Karin Elise Andersen

      Det blir garantert en kvinne som blir ny NRK-sjef. Kulturdepartementet=generalforsamlingen i NRK, så de kan vel kaste styret? Det kommer dessverre ikke til å skje. Helleland vil jo nå at alle mennesker i Norge skal betale NRK-lisens, også de som ikke har TV. Blir Grande ny Kulturminister, kommer vel Thor Hijab Eriksen til å bli sittende.

      • Leif

        Nå må dere slutte med konspirasjonsteoriene! Kulturministeren har ingenting med valg av ny NRK-sjef å gjøre. Det var nettopp for å unngå det at man ga denne makten til styret. Se hvem som sitter i styret, og gjør deg opp en mening om hvor politikerstyrt de er, hvem de stemmer på og hvilken agenda de har.
        Eller om de faktisk – utrolig! – er selvstendig tenkende mennesker som utpeker den de finner er best egnet, uten sidehensyn. Men det avhenger jo av hvem som søker, eller blir bedt om å søke.

  • bno1953

    Veldig bra og takk for en meget fin analytisk vinkling. Tiden er overmoden for skansen og et mer ektefølt demokrati med en fingerende 4 statsmakt herunder NRK/TV2 og Amedia selve kreften i systemet.

  • Feliciano

    Dessverre tror jeg ikke siste ord er sagt. Det som er svært bekymringsverdig er at mange AP-velgere går over til mer ekstreme partier som Rødt, SV og MDG. Det betyr i praksis mer totalitær sosialisme.

  • Pisspå1tegningav1falskprofet!

    Eg har ei bok av Ragnar Frisch. Den heter «Noen trekk fra konjunkturlæren» elns.
    Merka ikke noe til marxisme der.

  • Kjell Pettersen

    Slapp av, snart kommer King Ray og hans medhjelpere Tadjik og Husseini og redder
    Hele greia😅

  • Kjell Tonheim

    Ta ikke feil AP kommer tilbake. Som 9fagforening for alle som jobber i Stat og kommune. De fleste på nav pluss 80% av alle innvandrende og eier av den Norske stat eller som Jagland kalte det det Norske hus. Ja de vil fortsatt fortsatt traumatiske de som vil styre livene sine uten statens hjelp.

    • Ahrakeen

      jeg tror ap som parti vil fortsette men jeg tror deres makt er svekket. de har det samme problemet som demokraterne i amerika. de gamle sentrumene er borte og det vil ta tid før vi ser hva den balansen det nye sentrum er

  • Syver Solberg

    Komando linjen er nok opprettet igjen i maktmedia, etter kaoset i Giske krigen.
    Kim J troner trygt på toppen i avisene igjenn en blid og likandes kar, samme gode smilet som miljø Lan Berg. Portretert på beste Stalin vis.
    «Basket of deplorables» (Hillary) —— Eu = Europeiske undermennesker.
    Einar Førde var for tett på KGB selv for AP, men ikke for NRK.
    Bare for å nevne noen stikkord.

  • Einar Hove

    Veldig bra analyse, fin artikkel.

  • Tore Andersen

    Hvis utviklingen fortsetter er APs tid som Norges største parti over. Fremover vil nok denne posisjonen veksle mellom AP og Høyre. Det er i tilfelle et meget viktig skifte i norsk politikk. AP har over mange år bygget opp et jerngrep på det norske samfunnet. Regjering velger vi hvert 4. år. Endring av byråkratiet tar mye lenger tid. NRK er et godt eksempel. Vi har nå en kringkastingssjef som utviser stor grad av arroganse. Han selvgodhet viste seg f.eks. i Faten-saken.

  • Sigmund Kvalnes

    Rart det skulle ta så mange år før dette skjedde. Kommunismens kollaps i østblokken i 1989 fikk ikke velgerne i Norge til å våkne. Ca 100 millioner mennesker har blitt slaktet i forsøket på å få til den perfekte Karl Marx-stat. Men snart 30 år etter så begynner sosialismen å gå i oppløsning også i Norge. Hvor treg går det an å bli?
    Ja, dette har vi ventet på så lenge … 🙂

    • Dragonfly

      30 år med olje har forsinket prosessen. Uten den hadde vi gått konk for lenge siden.

  • Brorson

    NRK-lisensen kommer snart som en koppskatt som alle må betale. Det hjelper ikke å ikke ha TV.

  • Ståle Paulsen

    Tjaaa… Ragnar Frisch fikk vel en Nobelpris i økonomi en gang i tiden? Da kan han jo vel ikke ha vært BARE sånn helt bak mål? Eller er Nobelprisen også en av de største og siste skanse fra arbeiderpartistaten (slik kan dette ordet også skrives, Cand. Philol. Vega) ? 🙂

  • Harald

    Det er med APe som det er med Demokratene i USA. De har gjort seg avhengige av å importere stemmekveg, og det går kun bra for en stakket stund. Så sier det bråstopp. Og det er dit vi er kommet i dag – gudskjelov.

  • Astraios

    AP har ingen politikk og rives i fillebiter i intern maktkamp – kvinne mot mann, by mot land, anklager, tysting og lekkasjer til media. Det er lenge siden AP gadd bygge Norge for fremtiden – de er mest opptatt av å høste i den store statlige hagen og plukke de fruktene som henger lavest. Men det er for tidlig å avskrive AP som parti.

    AP ble slått i bakken av hekseprosessen mot Giske (de ble kvitt en mann), men deres utplasserte venninner og venner i media (spesielt NRK og TV2) forsøker nå febrilsk å reparere inntrykket av et AP i fullstendig oppløsning. Internt pågår jakten på edderkoppen som lekker til media og trekker i trådene – og før eller siden vil hun bli funnet og nøytralisert. Men de lukkede nettverkene i media og ensrettingen vil ikke stoppe opp. Den vil bare endre form.

    AP har altfor mange sympatisører hos redaktører og journalister i norsk presse – og de kommer aldri til å gi opp kampanjen for å få AP tilbake som «de gode» i samfunnet.

  • Nils Petter Mikkelsen

    Jeg kan slutte meg til det meste RVega skriver, men jeg tror av av-ideologiseringen av AP velgerene startet etter krigen. Etter krigen var Europa totalt avhengig av økonomisk vekst og bistand (Marshall-hjelpen) og kloke hoder, L Erhard i Tyskland bla. De partier som satt med makten da fikk æren for nesten alt, og beholdt makten langt opp mot århundreskiftet. Nå er den æraen over, den nordiske modellen fungerer ikke uten hjelp. Hva verre er at nå overtar flate ideologier som svekker nasjonenes Europa, og EU som organisasjon virker ikke som tenkt, men som likevel forsøker å styre, uten skikkelig grunnlag. Tilslutt, etterhvert som partiene i Norge blir relativt like i størrelse og dermed får en må dele makten vil de miste noe av sin tiltrekningskraft på ungdom med ambisjoner, da karrierer ikke lenger kan sikres ved ei partibok alene.

  • Hans Hansen

    Feilaktig og vrøvlete analyse. Selv om akademiker-karrieristene i ledelsen i dagens AP har greid å kjøre AP-skuta på et skjær betyr ikke dette at folket ønsker liberalisme, ublu markedsøkonomi og konkurransesamfunnet velkommen. Tvert i mot! Opp av asken vil en ny sosialdemokratisk folkebevegelse reise seg og marsjere mot Ernas & Sivs regime. En mer nasjonalistisk anti-innvandrings og anti-EU-folkebevegelse. Et nytt nasjonal-sosialdemokratisk parti som vil gjenreise velferden, oppheve underreguleringa av trygd og pensjoner, sette sluttstrek for alt miljønonsens og som vil ta grep og sikre at Norge forblir en velferdsstat inn i all fremtid! Ti slik er folkeviljen!

  • Furunål

    arabeiderpartiet – et parti uten mål og mening – det eneste målet de har er å stemme i mot alle forslag fra Frp selvom de er enige…når dere går inn for å bli et araberparti så ser til og med vanevelgerne at dette blir feil…

  • Stein Voll

    Det er bare et ikke-sosialistisk parti i Norge. Og det er Liberallistene. Resten vil videreføre Arbeiderpartistaten.

  • superdupermeg

    OMG… ufattelig mye vrøvl i denne kronikken…. Folk flest ønsker ikke at Norge skal bli like elendig som USA, UK, eller alle U-landene i verden! Det er kun innvandringsspøkelset som er årsaken til at vi har en regjering med FRP/Høyre!

    • Kjell Pettersen

      Spøkelse?
      Er vel heller et mareritt.
      Trenger bare å se over til Sverige.
      AP nekter for det er et problem, så Frp har nok mange lysende år foran seg.

    • Kjell Svensen

      En kompis av meg har plutselig blitt blodrød kommunist, og jeg forstår at det har klikket for han helt totalt, jeg vurderer faktisk om jeg skal sende en bekymringsmelding til fastlegen hans angående denne galskapen.
      Han var jo helt normal inntil han fikk for seg denne galskapen.

      • superdupermeg

        Muligens det deg det har klikket for, og at han har sett lyset! Hvorfor i all verden ønsker du å gjøre Norge om til et U-land?? Du vet vel at det er det som er konsekvensen av Høyrepolitikken??

  • Golge Heppen

    Norge er blitt et land som styres av aksjonister. Nærmere bestemt feminister og klimaaksjonister, for bare å nevne et par. De har for lengst fått vedtatt lover som helt sikkert ble til i den beste mening, men som allerede misbrukes over en lav sko i politisk hensikt. «Jeg tror på varslerne,» proklamerer Støre, og ville brutt norsk lov om han sa noe annet. Menn ryker ut av jobbene i søkk og kav, påstander trenger ikke å dokumenteres, langt mindre prøves rettslig. Heldigvis tapte Greenpeace, Natur og ungdom og Besteforeldrenes klimaaksjon rettssaken de reiste for å få stoppet et lovlig stortingsvedtak om oljeboring. De aksjonerte mot Norges lovgivende forsamling, selve Grunnloven skulle tas. Ulv og pelsdyr er blitt mer hellige enn kuene i India, aksjonistene jubler. Det betyr mindre at fjerne land bombes med norske fly og at uskyldige mennesker drepes. Dyrene skal leve, vi skal spise gress i stedet for kjøtt.

  • Kjell Svensen

    Det er rett og slett skremmende hva som har foregått og fremdeles foregår over hodene på folk altså!
    Vi får håpe at vi ser slutten på kommunismen og de dogmene som er teoriene bak dette forferdelige svineriet.
    Nettet og at dette er fritt også i fremtiden er svært viktig, for om nettet blir kuppet av Google, Tvitter, FB, eller noen andre av de store aktørene så vil det sosialistiske svineriet bare fortsette og friheten vi nå ser bruddstykker av vil bli en sagablått og vi vil ligge under totalitær kommunisme i overskuelig fremtid igjen.

  • olehauso

    https://uploads.disquscdn.com/images/97fc55b80a0565e3a98a50146e225cc52b29187fef93570b79f188caabfa5477.jpg

    3 bøker frå tre sentrale personar. 1) Den svenske landsfaderen erkjente at det er arbeidsgivarane som gir folk arbeid. Som også svensk LO uttrykkjer det i dag. 2) Haakon Lie erkjente at norsk industri var milevis etter svensk industri etter eit tiår med planøkonomi. 3) Einar Gerhardsen derimot hadde ikkje ein tanke rundt rammevilkår for jobbskaparane. Ikkje ein einaste setning i to av hans bøker.

    Roy Vega!
    Nokon korreksjonar til ellers interessante tankar.

    Nobelprisvinnar Frisch forma Osloskulen og indirekte Jerntriangelet,
    https://forskning.no/samfunnsokonomi-stub/2009/01/maktens-akser

    men han var ingen «erkekommunist». Derimot var han og kommunisten Ole Colbjørnsen sentrale arkitektar bak den norske planøkonomien. Eit system inspirert av sovjetisk sentralplanleggjing som ikkje utnytta ressursane nedover i rekkjene, samt knebla det private næringsliv. Ole Colbjørnsen hadde praktisk erfaring med systemet etter 10 års arbeid i sovjetisk teneste.

    Resultatet?
    Databasen Maddison.com indikerar at Norge utvikla seg 17% svakare enn Europa frå 1950 og fram til første oljemilliard i 1973. Er det mogeleg å påvisa at Arbeiderpartiet sin variant av den nordiske modellen kosta oss eit heilt oljefond? Ja!
    Men korleis er det mogeleg når Norge investerte meir enn alle andre land etter krigen? Svaret ligg i Arbeiderpartistaten. Arbeiderpartiet sin eigen variant av den nordiske modellen.

    1. Frisch hadde med sin dårlege erfaring med markedet på 1920- og 1930-talet konkludert at SENTRAL STYRING var det mest effektive for samfunnet. Mens økonomen Keynes ivra for statlege investeringar i nedgangstider, ivra Frisch for å ta opp statlege lån for å få fart på økonomien. Gjennom å gjera folk flest i stand til å konsumera meir i dårlege tider, ville det også gi rom for meir produksjon og høgare sysselsetjing. Frisch sitt syn passa Arbeiderpartiet heilt perfekt. Partiet hadde i overgangen frå eit kommunistisk prega parti til eit sosialistisk parti gitt opp draumen om statleg eigarskap på 1930-talet. Ap sin kriseplan i 1934 fekk Frisch sin signatur og oppslutning blant velgjarane. Berre 10 år før vedtok landsmøtet i Det norske Arbeiderparti ny Paragraf 1:
    «Det norske Arbeiderparti har til formål å føre arbeidernes klassekamp fram til det kommunistiske samfunn gjennom proletariatets diktatur.»

    2. Frisch var oppvaksen i ein familie som var bedriftseigarar og han skulle sjølv overta familebedriften ein dag. Såleis hadde han respekt for initiativ og energien i det private eigarskap. Derimot skulle produksjon planleggjast og styrast sentralt. Denne modellen var Aust-Europa lenge lojale mot. Resultatet er demonstrert og modellen er for lengst vraka. Osloskulen som sosialøkonomisk retning vart gravlagd fordi den ikkje kunne gi løysingar på problemet arbeidsløyse & høg inflasjon. I Vest-Europa heldt Norge på den ineffektive modellen for styring lengre enn nokon andre OECD-land.

    3. Innen Arbeiderpartiet sin variant av den nordiske modellen, skulle staten og ikkje markedet styra kva bransjar som skulle få utvikla seg. Staten skulle godkjenna kven som skulle få lov til å søkja lån og statleg støtte. Etter krigen kom det heilt til 1977-valget før politikken vart vraka. Då hadde lønsveksten vore 73% for perioden 1973-77. Lite vart igjen i industrien til å investera i utvikling og omstilling. Dårleg konkurransekraft vart løyst gjennom Kleppepakkane til 100.000 industriarbeidsplassar. Eit problem for fellesskapet var at tiltaka kosta all statleg skatt frå 600.000 arbeidarar. Industrien skulle for Arbeiderpartiet blant anna oppfylla krav til gode arbeidsplassar der folk var busett.
    Industriminister Gjerde på Ap sitt landsmøte i 1977 om industrien: «Den må vera lønnsom slik at politiske mål inklusiv distriktspolitikk kan finansierast.»
    Oddvar Nordli ..forsvarte den motkonjunkturpolitikk som hadde vært fulgt, og mente også at industripolitikken ikke bare måtte ha produktivitet som mål. Industripolitikken skulle også bidra til velferd i samfunnet.
    (Frå debatten i Stortinget om Stortingsmelding 54, 1980-81)

    Industripolitikken vraka også Ap sjølve til slutt då den enda opp som ein enorm utgiftspost. NOU 1979:35 er god lesning, med høg relevans til politikken som Arbeiderpartiet førde i perioden 2005 til 2013.

    4. I Arbeiderpartiet sin variant av den nordiske modellen, var det ikkje berre styring på bransjenivå. Folk med partiboka som primære kvalifikasjon skulle inn både i verksemder og sentrale posisjonar i nøytrale(?) institusjonar som NRK, Norges Bank og Statistisk Sentralbyrå.
    Etter krigen var det midlertidige lover som bestemte kva bedriftane skulle produsera med tilhørande prisregulering. Profitt kunne dragast inn frå privat næringsliv sjølv om prisane var innenfor det regulerte området. Verksemder som ikkje produserte Ap-godkjente varer, kunne staten leggja ned. Arbeiderpartiet og LO prøvde å laga desse fullmaktslovene (Lex Thagaard) om til permanente lover i 1953.

    På boligpolitikken: «jeg for mitt ved kommende godtar ikke som et område for privat næringsdrift det å eie andre menneskers hjem» (Trygve Bratteli referert på side 455 i Stortingsforhandlingane 1951/52).

    I 1973 stillte LO-kongressen seg bak krav om «offentlig kontroll med omsetning av hus og eiendom». I neste runde ville LO inn og styra bankane. LO hadde to hender på rattet til Ap-regjeringa og plasserte sin eigen økonom Ulf Sand som Finansminister på slutten av tiåret.

    5. Før likestillingssamfunnet var det som i U-land; kun mannen skulle vera beslutningstakar og utførande ledd i sentrale posisjonar og embete. Det var like effektivt som å ta berre halvparten av ressursane i bruk.
    Parallellen til næringslivet var klar i Arbeiderpartistaten sin variant av den nordiske modellen: Industrien var eit redskap for å tilfredsstilla Ap sine mål for eigne velgjargrupper. Privat næringslivet vart hardt knebla gjennom detaljregulering frå sentralt hold. Bakeria skulle baka brød, men berre i 3 vektklassar.

    «Foruten bestemmelser om maksimalpriser, minstepriser, prisstopp mv ga § 24 hjemmel til å fastsette fordeling av produksjon og omsetning. Det kunne også fastsettes bestemmelser om at varer skulle selges etter bestemt mål eller vekt.

    Det siste ble også gjort f. eks i maksimalpriser for brød. Disse bestemmelsene fastsatte foruten priser for bestemte sorter brød også hvilke vektklasser de skulle selges i. Det var 520 gram, 780 gram og 1040 gram. For Statens pristilsyn var disse bestemmelsene en særlig utfordring å kontrollere. Siden brød letner som følge av fordamping av væske etter baking, ble brødene veid rett etter baking og på to senere tidspunkter. Det var gjennomsnittet av disse veiingene som avgjorde om vektbestemmelsene ble overholdt.» Statens pristilsyn

    6. Arven etter Arbeiderpartistaten i dag er godt synleg. Mens ein modell for valg av løysingar er kva som er best for folk og land, er ein annen modell kva som er best for eigne velgjargrupper.

    I Arbeiderpartiet er motstanden mot konkurranse og privatisering ibuande. Hendene er pr definisjon varmare i offentleg sektor og konkurranseutsetjing er eit fy-ord. Mens Einar Gerhardsen såg på dei fattige og ikkje dei rike som problemet, vert skattelette som omfattar velståande i dag formidla som gåvepakke, alternativt som pengar ut av sirkulasjon.

    Frisch sitt fokus på overordna statleg styring har fleire bristande element i seg. Styring av kva bransjar og bedriftar som skal få utvikla seg, er ei særdeles utfordrande oppgåve. Korleis skulle Trond Giske som næringsminister og hans folk i departementet vera i stand til å konkurrera med privat næringsliv om å ta dei beste beslutningane?

    Eksempel:
    Om to år er det ikkje mogeleg å få fleire landingsløyve i USA; flyrommet er fyllt opp. Dette veit profittsøkjande Bjørn Kjos i Norwegian. Sikkert også folka i departementet som har oppsyn med det norske 2/7 dels eigarskapet i SAS. Kjos har på plass dei lisensane han har definert behov for i USA. Kanskje har SAS også det. Eit SAS illustrert ved ein Trond Giske med partiboka som primære kvalifikasjon som sjef for bedriftsforsamlinga i den statlege verksemda. Men korleis skal ein partibokmann vera i stand til å konkurrera med eigaren med eit heilt livs bransjekunnskap bak seg? Samt på laget dei beste folka i tilhøyrande stab? Motsatsen er dei nyutdanna frå Handelsskulen i Bergen med byråkratijobb som midlertidig springbrett. Kva forutsetningar har kl 08-16 byråkratiet, i verste fall oppnevnt av Arbeiderpartistaten, samanlikna med dei beste «byråkrati» i privat næringsliv? Ekspertise med erfaring, dobbel løn og eigeninteresse i å jobba lange dagar for selskapet for å ivareta desse oppgåvene i ein krevjande internasjonal konkurranse?

    Argumentasjonen er som når sosialistane argumenterar for at private løysingar inn mot offentleg sektor må verta dyrare enn når eksempelvis Oslo Kommune driftar omsorgsinstitusjonar sjølve: Argumentet er at det vert dyrare med privat drift fordi dei skal også ha profitt! Dermed har dei lagt som forutsetning at kommunalt leiarskap, kompetanse og insentiv for å gjera ein god jobb er identisk i offentleg og privat verksemder. Kvifor er i såfall sjukefråværet det dobbelte i offentleg forvaltning samtidig som private brukarar i eksempelvis barnehagar er minst like tilfreds?

    Mot denne bakgrunn, skulle det vera naudsynt å rekna på kva Arbeiderpartistaten har kosta det norske fellesskap? Kaka til fordeling hadde med «normal» styring kjapt vore 17% større fram til olja kom.

    Reknestykket etterpå, er ei anna sak. Men kva var behovet for Jens Stoltenberg i meir enn dobling av takten av offentlege tilsetjingar? 100.000 nye stillingar før eldrebølgja kom! Kva var behovet? Planen? Ein ny stilling vart oppretta for kvar 4. nye innbyggjar. Noko var sjølvsagt som sysselsetjingstiltak under finanskrisa. «Redskapskassa» kalla Sigbjørn Johnsen det. Hadde han begrensa seg til nivået til regjeringa før, hadde fellesskapet spart 50 milliardar kroner. Årleg. «Redskapen» med offentlege stillingar kostar nær ein million kroner pr år. Noko som krev all personskatt frå 10 arbeidarar i velferdsfinansierande sektor å finansiera.

    Til slutt ein referanse til vår oljeformue og kva 10% forbetring av vår økonomi kan gi oss:
    «Hvis vi klarer å øke produktiviteten med så lite som 0,2 pst. per år, vil det bety mer for vår velstand om 50 år enn avkastningen av hele oljeformuen.»
    https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/utfordringer-for-norsk-okonomi/id2394496/