Utøya 20110721. Utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) på AUFs sommerleir på Utøya torsdag. Røde flagg . Foto: Vegard Grøtt / Scanpix .

Det eneste uklare er om det er begynnelsen på slutten eller slutten på slutten: Arbeiderpartiet vil ikke få frø til å vokse på steingrunn og i tørr sand, der det ikke finnes oaser igjen. Ap-statens fundament sprekker nå.

Utsiktene til at Arbeiderpartiet skal overleve i sin nåværende form blir etter hvert svært teoretiske. Selv det formidable medienettverket, som så ofte har vært i stand til å sette en like masete som enøyd, politisk dagsorden-funksjon i utallige samstemte oppløp i dette landet (Jf. Listhaug og Anundsen-kampanjene) finnes det nå knapt noe eller noen som kan hjelpe Arbeiderpartiet tilbake på skinnene. Bærebjelkene er råtne. Men dette gjelder også Arbeiderparti-staten.

Vi ser imidlertid helt samtidig flere tegn på at den politiske venstresiden flises opp og delvis forvitrer. Akkurat den prosessen, eller denne delen av prosessen, bør nok sees i lyset eller skyggen av den samme ideologiske prolapsen som vel er en annen side av samme sak: 68-generasjonen har mye mer liv bak seg enn foran seg. Det har trigget ettertanke, refleksjoner og møte med seg selv og sine, slik alt gikk, ikke gikk – og falt. Mye kom i klem da Berlinmuren falt. Det hele, sosialistiske fyrtårn som falt i ruiner på rekke og rad må nødvendigvis i ettertid ha gitt en atmosfære av tomhet. Multikultur-doktrinen viser seg heller ikke salgbar, drapert som den nå er over det gusjegrå og røde.

Det sosialistiske prosjektet fikk etter hvert mange fasonger; noen av dem rosenrøde og romantiske – ikke minst for å rekruttere inn flere i rekkene som så trampet i takt under blodrøde faner, ved behov. Enhetsfront-strategien var en viktig del av konseptene, også for å inngi bilde av bredde og folkelighet. Historien fra andre land vet å fortelle oss at det slett ikke skal så mange tusen til for å lamme et samfunnsmaskineri, i den grad at kommunister kan ta makten. Vi vet nå gjennom steinharde historiske og anvendte politiske realiteter at det samtidig dreier seg om veldig mye dobbelt-kommunikasjon og bedrag på veien til den etterlengtede ettpartistaten.

Verdiskala – på Stalins banehalvdel

Vi har (dessverre) ikke noe måleinstrument som kan avlese hvor sosialistisk et land faktisk er, eller er i ferd med å bli, uten at det nødvendigvis er uttalt. Men ser vi på Norge, var Det Norske Arbeiderpartiet det mest Sovjet-orienterte partiet av alle såkalte sosialdemokratiske partier i Europa mellom de to verdenskrigene. Stalin utbasunerte etter krigsutbruddet i 1939 at ”krigen er kapitalistenes krig”. Hans tanke var å kaste seg inn i det hele etter at store deler av Europa lå i ruiner. Slik ble det ikke. Men vi vet at Hitler og Stalin var allierte helt frem til 1941, og at Arbeiderpartiet strevde mye og lenge med å mobilisere et forsvar i landet vårt, i møte med Hitler i 1940. Ekkoet fra Stalin lå i lufta.

Da Arbeiderpartiet på merkelig vis overtok og sikret seg politisk ledelse i Norge i 1945, var kommunismen og stalinismen fortsatt i støpeformen, modellen og rammefaktoren. Da Ap formelt brøt med Moskva i 1923 var det et brudd med russernes organisatoriske grep gjennom den kommunistiske internasjonale, Komintern. Ideologien var i det store og hele felles, med planøkonomi, blodrøde faner, slagord og mål: Ettpartistaten. Kannestøperne i Ap fant ut at de kunne nå målet innenfra. Etter å ha bli reddet av Nordsjø-olje kom restaureringsprosjektene på rekke og rad, fra Kleppe-pakker til blendende miljø-begreper og multikultur-doktrine; så det ”Det norske Huset”, Nobelfest for Arafat, president Obama og så – ingen ting.

Nasjonalregnskapets arkitekt var kommunist

Demokratiet må vike i en enhver rendyrket marxistisk prosess: De rådende produksjonsforholdene er det sentrale, mens det politiske system betraktes som en (midlertidig) overbygning. Slik blir økonomi og ikke minst sosialøkonomi nokså sentralt i videre oppskrifter og analyser, stadig i marxistisk modus. Statens makt skal stadig øke gjennom ”nasjonalisering” av industri og eiendom, det vil si alt som går under fellesnevneren ”produksjonskreftene”.

I 1945 ble økonomen Ragnar Frisch håndplukket av APs Einar Gerhardsen som økonomisk arkitekt for landet. Den samme Frisch var edsvoren kommunist, og mente helt til sin død i 1973 at Sovjetunionen ville utkonkurrere USA. Dette er samtidig en kortversjon av historien hvordan sjefsdesigneren Ragnar Frisch fikk bakt inn Stalin-inspirert planøkonomi i selve støpeformen for intet mindre enn nasjonalregnskapet for Norge. Nå kom et maktpolitisk grep og et teknokratisk løft av dimensjoner: En kunne fra nå avlese naken marxisme i den økonomiske grunn-oppskriften, uten å si eller skrive det direkte! Marxismen ble fra nå av langt på vei fast, økonomisk vitenskap. Det bare ble slik.

Et effektivt propaganda-apparat måtte til: Etableringen av Norsk Rikskringkasting i 1933 ble naturlig nok sett på som et enormt potensiale. Statens og Arbeiderpartiets kringkasting skulle etter hvert dominere fullstendig, også i etterkrigstiden, der Kringkastingslovens § 1 sikret NRK enerett på all kringkastingsvirksomhet, helt til dette sprakk så sent som i 1980. Fortsatt i 2018 har dette gigantiske, sosialistiske prosjektet – forkortet NRK – 3700 ansatte.

I 2013 gikk Thor Gjermund Eriksen på som kringkastingssjef, symptomatisk nok fra de ideologiske museumsvokternes rekker – på ytterste venstre fløy. NRK er fortsatt det fremste opinionspåvirkende organet og landets klart største mediehus, med kanaler som er pent fordelte over hele søkefeltet i enhver DAB-radio. Den politiske opposisjonen i dette landet har sovet mye og lenge i timene når temaet har vært fenomenet Norsk Rikskringkasting; som fortsatt er å betrakte som en mektig overlevning fra Arbeiderparti-Staten.

Men heller ikke NRK vokser inn i himmelen, og sprekkene som nå ligger på dypet i betongveggene på Marienlyst bærer bud om en tid som var. En av de største og siste skanser i Ap-staten stevner mot endetiden, samtidig som demokratiet våkner til liv.

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.