De veletablerte mediene i Norge har ikke lenger monopol. Sosiale medier er en kilde til at andre fakta og analyser spres. Men også nye, mer organiserte nettsteder utfordrer MSM. Det er selvfølgelig tungt å svelge.
Politisk redaktør i VG, Hanne Skartveit, en av museumsvokterne i medie-Norge, er ute på sin høye hest. I et innlegg om #metoo og sex-skandalene, skriver hun at «mange er kritiske til pressens håndtering av disse sakene. Som alle andre mektige samfunnsaktører, skal pressen kritiseres og diskuteres. Men det betyr ikke at vi skal ta seriøst de som nå dikter opp konspirasjonsteorier, som at pressen har politiske motiver, slik at noen partier beskyttes, mens andre tas. Eller at pressen løper maktens ærend, mens sannheten forvaltes av ulike aktører på nettet. Slik er det ikke.»
Nei, slik er det selvfølgelig ikke. Pressen er helt politisk nøytral og uavhengig. Man forskjellsbehandler ikke og har ikke politiske motiver. For en edel bransje…
Skartveit klarer ikke å ta ordet Resett i sin munn, men det er ingen tvil om hvor hun sparker i fortvilelse over den nye tid, hvor menings- og definisjonsmonopolet utfordres.
«Noen av disse aktørene kaller seg alternative medier,» skriver hun. «Her finner vi blant annet nettsteder langt ute på høyresiden, finansiert av pengesterke finansfolk. De hopper over grunnleggende presseetiske krav til kildekritikk og dokumentasjon. Og de ser bort fra pressens ansvar for å beskytte den svake parten. Mange av dem har selv en åpenbar politisk agenda. De skyr lite dersom de kan ramme meningsmotstandere.»
Skartveit ser kanskje ikke ironien her, men VG blir altså eid av Schibsted-konsernet. Den andre store medieaktøren er Amedia. De forvalter milliarder av kroner og dominerer det kommersielle mediemarkedet i Norge, sammen med NRK.
Det finnes mange journalister og redaktører som ikke forstår at de selv har en politisk agenda. Ideologien er simpelthen blitt internalisert og selvfølgeliggjort. Men Skartveit tilhører nok den mer selvbevisste og kyniske delen av MSM-korpset. De står overfor de samme avveiningene om hva man skal undersøke og grave i som Resett gjør. Og noen navn velger de å blåse ut offentlig og andre ikke. Selvfølgelig spiller det en rolle om man kjenner vedkommende og hvilket nettverk man deler.
Skartveit nevner ikke Skei Grande-saken direkte, men det er liten tvil om hva hun sikter til. Der har Resett offentliggjort hendelsen, mens VG har latt være. Men VG har visst det Resett vet, lenge. Og det har også Skei Grande visst at VG vet. Det gir VGs redaktører et pressmiddel, og det liker de.
Potensielle drittpakker kan brukes til noe så uskyldig som at man blir foret med gode og eksklusive nyhetssaker, til at man «truer» politikere som står for noe man selv eller eierne ikke liker.
Det ligger enorm makt i å kontrollere en stor mediebedrift. Man får uttallige tips om maktpersoners sårbarhet. Noe har man liggende i skuffen til det kommer en passende anledning. Man kan «styre» politikere gjennom det man vet om dem. Demokratiet har en (medie)aktør som ikke er folkevalgt.
At det har kommet en nytt tilskudd som Resett på banen, er derfor bare bra. Vi definerer oss som et «alternativ» til det etablerte. Også vaktbikkjene i de monopoliserte mediestrukturene trenger vaktbikkjer. At denne vaktbikkja også har penger i ryggen, gjør VG-redaktøren enda mer frustrert.
Du kan nevne Resett med navn neste gang, Skartveit. Dine egne lesere vet allerede hvem vi er. Og fortvil ikke: til slutt kommer konkurransen og oppbrytingen av MSM-monopolet til å gagne oss alle.
Og avslutningsvis, siden Skartveit beskylder oss for å «sky lite» for å ramme meningsmotstandere. Skei Grande er leder for Venstre, som nå går inn i en regjering til høyre i landskapet. Og regjeringen ledes av Høyre, som er partiet til Svein Ludvigsen, han VG fortsatt refererer til som «samfunnstoppen».
Resett er kritisk til makt uavhengig av politisk ståsted. Slikt er ikke lett å etterleve, men det er, og skal være, vår ambisjon