En rimelig antagelse er at det i tausheten fra Venstres sekretariat implisitt ligger en erkjennelse av de faktiske forhold vedrørende Trine Skei Grandes «Åker-gate». En imøtegåelse kunne åpnet pandoras eske, men dersom fremstillingen ikke bar sannhet – tro meg på at horden ville jaktet i flokk på Resetts redaktør. En gudesendt gave, og ikke minst en trøstepremie ved glipp av den ellers våte drømmen om selv å sitte på en «Åker-gate». En skandale som med andre fortegn ville drevet både Grande og hennes medløpere i pressen fra skanse til skanse.
Faktisk.no kaster seg gladelig over bagateller, som eksempelvis en spisset tittel, forutsatt den ytres av det de oppfatter som «entartete» (degenerte) nettsteder. Dette helt uten omkved for risikoen ved å være med på «å spre et rykte det så langt ikke ser ut til å ligge noe i» eller «går inn i slike svært personlige saker». Nettopp da de skriver om sitt virke: «Faktisk.no skal også avdekke og forhindre spredningen av oppdiktede meldinger som utgir seg for å være ekte nyheter».
Det fordres ofte å gå inn i «slike svært personlige saker» dersom det foreligger tilstrekkelig kvalifiserte hensyn. Dette går inn under begrepet allmenn interesse, noe alle journalister vet. Hvordan politikere lever i hverdagslivet gir innblikk i deres verdier og egenskaper. Man kan sies å ha en stilling som man ikke er egnet til dersom man utøver sin makt ved å stille krav til noen andre enn seg selv, som man selv ikke etterlever. Altså man sier en ting, men gjør noe annet.
Offentlig sex i en åker med en full 16-åring kan antas å påvirke velgernes tillit i forhold til henne som politiker og mulig minister. Ergo finnes åpenbart allmenn interesse siden opplysningene vil påvirke folks adferd ved valg.
Det er en pervertering i det øyeblikket argumentet forderves til motsatt handlingsmønster. Pressen oppgave er å gi kunnskap av allmenn interesse pga. velgernes tillit utifra en normativ drøftelse. Dvs. om opplysningene bør påvirke vurderingen av hvorvidt personen er egnet til å ha sin posisjon. Premisset for allmenn interesse oppfylles også av relevansen til å gi bidrag til en allerede igangsatt debatt. Det er utilbørlig å redusere dette til «svært personlige» saker.
Korrektivfunksjonen i forhold til samfunnets maktutøvere er den som gir pressens legitimitet. Maximilien Robespierre uttalte at hemmeligheten bak frihet er å gi folk kunnskap, mens hemmeligheten bak tyranniet derimot er å holde dem i uvitenhet. Som store deler av dagens presse gikk han seg også grundig vill i egne frihetsidealer.
We shall fight on the beaches
En mulighet for å tvinge «Åker-gate» frem i lyset bør sonderes. Ville det vært mulig å klage Resett til Pressens faglige utvalg (PUF)?
Vel, i utgangspunktet kan alle klage, men om man ikke er identisk med den eller dem saken gjelder, må en i hovedregel innhente et skriftlig samtykke. Det sagt finnes en annen åpning. I tillegg til den ordinære klageadgangen har Norsk Presseforbunds generalsekretær en initiativrett. Det vil si at Elin Floberghagen på eget initiativ kan be utvalget behandle saker av stor prinsipiell interesse.
Ved å rette en forespørsel på intelligent maner vil dette i seg selv ha egenverdi, da generalsekretæren eventuelt må argumentere for ikke en slik henstilling til følge.
Flere momenter taler for at saken har «stor prinsipiell interesse». Redaktøren Gard L. Michalsen i Medier24 har uttalt at saken til Resett framstår som klare brudd på Vær varsom-plakaten. Han skriver: «saken er rett og slett ryktespredning, uten en eneste kilde og ingen dokumentasjon».
Det sies at pressen i sin tid holdt munn om saken av hensyn til den svake part i relasjonen – den unge gutten. Resett offentliggjøring har etter denne logikk lagt sten til byrde for den nå 25 år gamle mannen. Hendelsen skal ha vært traumatiserende og offentliggjøring kunne gjort ting verre. Frapperende i seg selv da dette langt på vei er en erkjennelse av de faktiske forhold. Skandaløst siden pressen var klar over at offeret var påført traume som følge av å bli utnyttet i fylla.
Dersom ikke Resett redaksjonelle avveininger og etiske valg reiser viktige spørsmål om substansielle grensedragninger vet ikke jeg. Argumentene for i Norsk Presseforbunds generalsekretær og ikke benytte sin initiativrett bør være velbegrunnet. Dette griper inn i drøfting og tolkning av EMK art. 8 og 10 og avveiningen mellom pressens ytringsfrihet og privatlivets fred. Derfor har saken en videre generell interesse. Både av behov for formålsbetraktninger samt en definering av PUFs føringer om de motstridene interessers forrang.