I Resett er vi ikke fremmede for å diskutere konsekvensene av de radikale demografiske endringene som nå finner sted på vårt kontinent og i vårt land. Et stadig tilbakevendende tema i debatten er dette med hvit flukt. Vi ser at mens demografien i landet er blitt mindre norsk og mindre vestlig, lever vi stadig mer segregert. Områder der nordmenn tidligere levde side om side med innvandrere er blitt stadig mer fremmedkulturelle, helt til det nesten ikke er flere nordmenn igjen i området.
Dette medfører så klart helt spesielle konsekvenser for norske barns oppvekstvilkår i disse områdene. Og mange pakker sammen og drar.
Resett har snakket med et par bosatt i Oslo, som snart skal flytte ut fra et av byens mer mangfoldige områder og bosette seg på et mindre sted. Paret har to barn og flytter først og fremst for at de skal få et tryggere oppvekstmiljø. Paret ønsker av forståelige grunner å være anonyme.
Ektemannen vokste opp i området familien nå skal flytte fra. Under hans oppvekst var det innvandrere i nærmiljøet, men man hadde ikke den polariseringen man ser i dag.
– Jeg er oppvokst i dette området og var der da man startet «første fase» av det multikuturelle prosjektet. Jeg tenkte ikke noe over det på den tiden. Vi var venner alle sammen og det var en del ulike grupperinger da også, men man fikk være med hjem i familieselskaper og man følte seg inkludert, også som norsk. Vi trodde at vi aldri skulle legge særlig merke til etnisitet eller kultur.
Kona hans er oppvokst under litt andre forhold i en mindre by på Vestlandet.
– Man kan telle på en hånd hvor mange innvandrere som bodde der. De få som var, hadde man ingen problemer med og alle var venner. Jeg har alltid vært litt sånn flink pike. Flink på skolen, fornærmet aldri noen og hadde heller ingen egne meninger. Helt til jeg møtte mannen min, da lærte jeg etterhvert å tenke selv, forteller kona.
Barnehagen forbød pølser, skinke og leverpostei
Mannen hennes skildrer noen opplevelser fra sin oppvekst i det flerkulturelle området på Oslos østkant.
– Jeg husker en gang fra skolen da jentene hadde gjemt seg på toalettet i guttegarderoben, og da guttene var ferdig i dusjen og skulle tilbake i garderoben, så hoppet jentene ut for å skremme dem. Da guttene tok hevn og overrasket jentene i dusjen, ble det ramaskrik. To av jentene var muslimer og foreldrene ble svært hysteriske over dette, sier han.
I flerkulturens og massemigrasjonens tidsalder er det mange som syns det er ubehagelig å måtte forholde seg til etniske og kulturelle skillelinjer og den segregering som har oppstått. Mange vil ikke innse at det er naturlig for folk å omgi seg med mennesker man har noe til felles med.
– Jeg opplevde også som barn at det var visse ting som de voksne helst ikke ville ha noe av. Vi hadde fotballkamper i friminuttene og da ble det bare til at vi norske spilte mot utlendingene. De syns nok de voksne på skolen var veldig ubehagelig og til slutt ble det forbudt, forteller mannen.
Kona er en dedikert mor. Hun er klassekontakt og har engasjert seg i FAU. I den forbindelse har hun vært vitne til flere tilfeller der nordmenn utviser liten vilje til å hevde egen kultur og tradisjon.
– Da jentene begynte i barnehagen, ble jeg med i FAU. På et av disse møtene fikk man beskjed om at man ikke kunne ha leverpostei eller skinke i barnehagen. Det viste seg å være fordi at det var to-tre muslimske barn blant de 40 barna som gikk i denne barnehagen. Skal man ta bort egg da, fordi noen ikke tåler det? spør kvinnen retorisk, før hun fortsetter:
– En lignende situasjon oppstod en 17. mai en gang, da mente ledelsen i barnehagen at man skulle ha fiskepinner i lompe, i stedet for pølse, igjen av hensyn til de muslimske barna, fortsetter hun.
Innvandrertette områder hindrer integrering
Disse avgjørelsene ble tatt av barnehagens leder, og ifølge kvinnen var det ingen som hadde spurt de muslimske barna eller foreldrene deres hva de faktisk mente om sakene.
– Her tar man avgjørelser som går i mot norske tradisjoner, og man har ikke engang spurt dem man ønsker å ta hensyn til om hva de vil. Det var ingen som hadde spurt de muslimske barna om det virkelig var problematisk for dem med leverpostei og pølse, forteller kvinnen.
Hun understreker at hun overhodet ikke har et problem med utlendinger generelt, og at litt flerkultur kan være bra, men det er tydelig at grensen nå er nådd for kvinnen. Det er særlig følelsen av utrygghet som bekymrer henne.
– Jeg har ingenting i mot utlendinger og jeg liker en viss multikultur, men det kan faktisk ikke få ta helt over. Nå er det ingen oversikt, ingen orden. Jeg går og kjenner på en frykt for hva disse mennene kan finne på å gjøre når du møter dem ute i gjenger på kvelden. Man tenker jo at unge menn som kanskje føler seg mistenkeliggjort av samfunnet har en kortere lunte og enklere kan komme til å skade en, sier hun.
Hun peker på at det vil være vanskeligere å bli integrert, desto mindre man er omgitt av nordmenn.
– Det sier seg selv at det er stor forskjell på disse og de som er velintegrerte, som gjerne har levd i et miljø med mange nordmenn, har lært seg språket og blitt en del av kulturen. På skolen der vi har våre barn, er det 40 prosent utlendinger, det sier seg selv at det er vanskelig å bli integrert under sånne forhold. Jeg tenker at døtrene mine kanskje ikke får den norskopplæringen de trenger, fordi det må settes av så mye tid til å hjelpe minoritetsbarna.
Det er forskjell på folk og folk
Kvinnen er vant til å håndtere innvandrere fra ulike kulturer i sin jobb og er klar på det er enklere med noen innvandrergrupper enn med andre og at dette har med kultur å gjøre.
– Jeg jobber med mange ulike klienter, hvorav mange er av utenlandsk bakgrunn. Sikkert to tredeler av de jeg jobber med er innvandrere, og to tredeler av disse er muslimer igjen. Det er faktisk forskjell på folk. For eksempel opplever jeg at pakistanere gjerne er mindre reaksjonære og opptatte av sharia enn somalierne. Og noen kulturer går bedre overens enn andre. Vi har naboer som er østasiatiske innvandrere, og de er de beste naboene en kunne tenke seg, så det vil bli trist å forlate dette stedet.
Barn lar seg lett påvirke av venner og klassekamerater, og når andre barn rundt dem er muslimer og av den grunn følger visse regler eller har spesifikke vaner, er det lett for noen barn å ta etter dem, særlig om det er mange som har disse vanene.
– En dag kom jentene hjem og ville ikke lenger spise skinke. Da fikk kona mi nok, ler mannen.
– Ja, det viste seg at det var en muslimsk venninne som hadde fått dem inn på de tankene, sier kona.
Paret opplyser om at de begge tidligere har vært under påvirkning av politisk korrekthet. De har ingen rasistiske anskuelser, og har dessuten muslimer inngiftet i familien. Men islam er en kilde til bekymring, først og fremst for døtrenes fremtid.
– Når du ser på et hav av hijab er det vanskelig å ignorere at det er et politisk aspekt ved islam, sier familiefaren.
– Det som dessuten gjør det så vanskelig å håndtere de problematiske sidene ved islam, er at mange muslimer ikke selv er klar over hva deres religion formaner eller hva deres profet faktisk har sagt og gjort, sier kona og får støtte fra mannen sin.
– Resultatet er at vi nå har en polarisering jeg aldri hadde trodd vi skulle få se i min levetid, sier han.
– Vi som er hvite er alltid verstingene
Paret er svært bekymret over det de ser som at norsk skole lærer norske barn å skamme seg over egen identitet og kultur.
– Vi som er hvite er jo alltid verstingene. Jeg trodde også det, helt til jeg begynte å lese selv. Barna lærer i skolen om Vestens koloniale fortid og alle forbrytelser og urett som Vesten har begått, og det er greit nok, men glemmer helt at urett er blitt begått av alle folkegrupper på alle steder og til alle tider. Det perspektivet mangler. Det skaper en skamfølelse som gjør det vanskelig å stå opp for egen kultur, sier kvinnen.
– Ja, jeg skulle gjerne ha hjemmeskolert barna våre på grunn av denne indoktrineringen i skolen, men vi har dessverre ikke økonomi til det, sier mannen.
Det er med tungt hjerte familien velger å forlate hovedstaden.
– Jeg er en urban fyr og har vokst opp her, så det er klart det er trist å måtte forlate stedet og byen. Men vi ønsker trygge oppvekstvilkår for døtrene våre. Og det er ingen tvil om at demografi er viktig, sier ektemannen, før han legger til:
– Nå som vi har vært på husjakt har vi lagt merke til at det første folk spør om på visning er den demografiske sammensetningen i området. Det er ganske interessant.