Jeg blir fortalt at før i tiden ble kun kvinner spurt når man forsket på partnervold. Altså var det kun kvinners fortellinger som dannet grunnlaget for samfunnets forståelse av vold. Med andre ord, vold mot menn eksisterte ikke i statistikken. Hvis du var mann som ble banket av kona, kjipt for deg. Slikt skulle ikke snakkes om. Muligens er det litt pinlig, mannen skal jo være det sterke kjønn.
Moderne voldsforskning bekrefter langt på vei dette. En artikkel fra forsking.no fra 2012 konkluderer med følgende: ”Studier om voldsutsatte menn er relativt nytt i Norge.” Det vises til utsagn fra forskere fra NKVTS (norsk kunnskapssenter for vold og traumatisk stress) og en professor i kulturvitenskap. Begge er kvinner. De understreker at ”det meste av arbeidet fortsatt gjenstår.”
Krisesenterloven kom først i 2010, da ble også menn sikret tilgang til krisesenter. Hvor gikk menn som fikk bank av kona si før denne loven kom?
Det virker som om gamle kjønnsforestillinger om menn også henger igjen, og at mannen forventes å klare all motstand uten å klage eller uttrykke smerte. Aller best er det tilsynelatende å late som om fenomenet kvinnevold ikke eksisterer. Jeg har selv opplevd massive og aggressive motreaksjoner for å aktualisere temaet, selv fra de stemmene i samfunnet som vanligvis fremstår som svært opptatt av å belyse sosial urett. Hvis det er snakk om empati, er den slående selektiv.
Men hovedvekten av den moderne forskningen viser jo med ganske stor tydelighet at voldsutøvelse skjer fra begge kanter. Men vi tyr oftere til å bagatellisere vold mot menn samtidig som vi står på barrikadene for vold mot kvinner. Dette skjeve synet har forsking.no skrevet om i sin artikkel Vold mot kvinner er tragedie – vold mot menn er komedie fra 2015.
BUFDIR- Rapporten ”Den mannlige smerte” fra 2017 samler en rekke forekomststudier av partnervold fra de nordiske landene. Rapporten viser at andelen menn og kvinner som opplever mindre alvorlig fysisk vold er likt fordelt mellom kjønnene. I all hovedsak tyder funnene på at menn og kvinner er jevnbyrdige på partnervold.
Rapportens nyeste forekomststudie fra Norge (Thoresen og Hjemdal, fra 2014) viser at 17,1 % av mennene oppga å ha vært utsatt alvorlig eller mindre alvorlig fysisk partnervold, mot 17,2 % av kvinnene. For de som har opplevd kontrollerende adferd, er tallene 31,6 % av mennene, og 30,7 % av kvinnene.
Mennene som er intervjuet informerer om at de har vært utsatt for systematisk vold over flere år. Disse mennene forteller om at den psykiske volden de har opplevd kjennetegnes gjennom mange krenkelser, trusler og lovnader om direkte og indirekte sanksjoner, der barn kan bli brukt som maktmiddel.
Omsnuing
Flere menn jeg har pratet med etter min VG-kronikk forteller om ødeleggelser av eiendom, samværssabotasje og trakassering. En rekke krenkende ord rettet mot kropp og personlighet. Flere unnlater å anmelde volden for å skåne barna. Noen i denne kategorien anmelder ikke av frykt for å ikke bli trodd. Mange er redde for å bli mistenkeliggjort eller latterliggjort. De passer jo ikke inn i den rollen som hjelpeapparatet har definert for voldsofre. Så de holder ut og gjør det de tror partneren ønsker for å holde husfreden.
BUFDIR-rapporten snakker om en latent trussel om sabotasje av foreldreskap og omsnuing av voldsforholdet, som et viktig argument flere av mennene bruker når de forklarer hvorfor de ikke tok opp volden med familieterapeuter.
Enkelte menn med innvandrerbakgrunn er redde for å bli marginalisert eller miste oppholdstillatelse. Deres syn på vold fra kvinner er også mer komplekst. Dette fører til at de sjeldnere søker hjelp.
Rapporten oppgir at hele 59,1 % av mennene som hadde opplevd mindre alvorlig vold fra partner ALDRI hadde snakket med NOEN om voldshendelsene, mot 21,9 % av kvinnene (dette fra Thoresen og Hjemdal-studien).
Noe av det viktigste BUFDIR-rapporten setter fokus på, er de særegne voldsformene som rammer menn. Omsnuing er nok det viktigste begrepet som rapporten tar opp. Kort fortalt er omsnuing å fremstille seg selv som offer, for å skjule egen voldsutøvelse. Omsnuing er avhengig av gammeldagse kjønnsforestillinger for å lykkes, og her stiller generelt menn mye svakere enn kvinner. Menn opplever rett og slett at deres kvinnelige partnere automatisk blir trodd, og ukritisk tildeles offerrolle uten spørsmål.
Likestilling reelt
Feminismen for meg handler om likeverd, likestilling og like rettigheter. Dersom vi nekter menn retten til å være sårbare, retten til å være ofre, og retten til å føle seg krenket, så har vi jo ikke likestilling. Vi tviholder heller på en permanent forestilling om at kvinner er det svake kjønn og menn er sterke. Disse forskrudde kjønnsrollene står sterkt i strid med den feminismen jeg står for.
Med alt dette i bakhodet, er det ikke vanskelig å forestille seg det skjulte omfanget av vold mot menn. Satt på spissen, har vi et samfunn som oppfordrer menn til å ikke søke hjelp, og som derav gir kvinner et slags lidelsesmonopol. Dette kan selvfølgelig misbrukes som en slags blankofullmakt til voldsutøvelse fra kvinner, da de automatisk blir sett som ofre.
Dersom menn uansett forhåndsdømmes, finnes det få incentiver for å bryte ut og søke hjelp. I dette ligger kanskje noe av forklaringen bak at 3 av 4 selvmord er menn. Kan man ikke få hjelp, holder man ut til man ikke holder ut lenger.
Vold avler som kjent vold. Skal man bryte spiralen, nytter det ikke å tviholde på komfortable lidelsesmonopol og gamle ærbarhetsidealer for kvinner. Det må gis lik støtte og hjelp til ALLE voldsutsatte, uansett kjønn, legning, etnisitet eller identitet. Selv om dette sannsynligvis vil falle tungt for brystet for alle de som er godt fornøyde med de gammeldagse kjønnsforestillingene.