Plakater med slagordet «Det er OK å være hvit» begynte i høst å dukke opp ved amerikanske campus, som en reaksjon på det rådende narrativet som dominerer ved amerikanske universiteter, der Vesten og den hvite mann fremstilles som de ultimate undertrykkerne av andre grupper. Plakatene har vekket sterke reaksjoner blant amerikanske SJWs (social justice warriors), på tross av at slagordet fremstår som temmelig ukontroversielt.

I USA har identitetspolitikken bredt om seg i rekordfart. Det dukker stadig opp krav om nye «safe spaces» der kun medlemmer av spesifikke, «marginaliserte» grupper har adgang. Mange amerikanske millennials har et forkvaklet syn på vestlig sivilisasjon og har mistet troen på kapitalismen som økonomisk modell. Det hevdes stadig at dagens USA fortsatt bygger på imperialisme, rasisme og slaveri.

De later dessuten til å tro at dette er ting som er nært forbundet med kapitalismen, selv om kapitalismen i grunn ikke ser farge, og på tross av at moderne liberale, kapitalistiske prinsipper faktisk utelukker slaveri. Kapitalismen som økonomisk system dreier seg i grunn kun om frie individers frivillige samhandling i en markedsbasert økonomi bygget på tilbud og etterspørsel. Det er et system som Vesten har spredt og som har løftet millioner av mennesker verden over ut av fattigdom. Dette er en sannhet mange politisk korrekte amerikanere konsekvent nekter å forholde seg til. Her har nok skolevesenet en del å svare for.

Dessverre er dette tankegods som også har påvirket norsk skole og har bidratt til å gjøre debatten om innvandring og flerkultur mye vanskeligere, da mange unge nordmenn har et forvrengt bilde av hva Vesten er og hva Vesten har utrettet, og mange er således ute av stand til å hevde sin egen vestlige identitet uten å føle på en viss skyldfølelse.

I skolen lærer man om Europas koloniale fortid, man lærer om holocaust, den transatlantiske slavehandel, apartheid og andre ugjerninger begått av vestlige nasjoner og hvite mennesker. Det er riktig, vi bør lære av historien. Problemet er ikke hva barna lærer, men snarere hva barna ikke lærer.

Mange unge nordmenn har et bevisst forhold til rasisme og er godt innført i hva Vesten har utsatt andre folk for. Men hvor mange norske ungdommer har fått med seg arabernes omfattende slavehandel? Historikere mener at araberne tok mellom 10 og 20 millioner afrikanere som slaver mellom år 650 og år 1900. Dessuten er det estimert at det var godt over en million hvite, europeiske slaver i Nord-Afrika fra 1500-tallet til 1700-tallet, under det Ottomanske riket. Hvem bryr seg med å lære barna våre om det?

Dette er kunnskap jeg har tilegnet meg utenfor skolen, og mange leser ikke mer prosa enn det de lærer av skolens pensum. Da er det et problem at skolen fremmer et ensidig bilde av historien. Det er mye man ikke lærer på skolen, som det kunne være nyttig å lære mer om. Man behøver ikke å lese særlig mye på egen hånd for å forstå at den norske skolen er partisk i sin historieundervisning. For eksempel viser historien til de ulike sosialistiske regimene at veien til helvete virkelig er brolagt med gode intensjoner.

Stalins folkemord på ukrainerne, kjent som Holodomor, sultedøden, er det mange som aldri har hørt om. Så mange som 8 millioner ukrainere kan ha måttet bøte med livet. Norge har ikke engang anerkjent den planlagte sultkatastrofen som folkemord, og jeg kan ikke huske å ha blitt fortalt om dette før jeg selv fant informasjonen. Og vi snakket mye om holocaust allerede tidlig på barnetrinnet. På samme måte som at kommunismen slipper billigere unna enn nazismen, så gjør man også forskjell på vestlig og ikke-vestlig, og utsetter de ikke-vestlige for de lave forventningers rasisme, som om ikke de var i stand til å håndtere virkeligheten som den er.

Det er kanskje stygt å si det, men det var faktisk ikke afghanske imamer som fant opp poliovaksinen. Det var ikke kineserne som fant opp telefonen, undervannsbåten eller flymaskinen. Det var ikke araberne som avskaffet slaveriet. Det var mennesker av europeisk herkomst som stod for disse fremskrittene. «Blendahvite» europeere. Vi er da gode for noe vi også.

Det går nesten sport i å snakke om «blendahvite» fotballlag, regjeringer og styrerom for tiden. Nå er det også et problem at den sittende regjeringen i Norge hittil kun har bestått av etnisk norske, hvite politikere. Er det virkelig nødvendig å minne om at vi fortsatt bor i et «hvitt» land, der en overveldende majoritet av befolkningen fortsatt er av europeisk avstamming, og at det derfor kanskje ikke er så unaturlig med en såkalt «blendahvit» regjering? Bør etnisitet i det hele tatt være et tema her? Er man egnet som minister, så er man det uavhengig av hudfarge.

Snakker noen om at vi ikke bør ha «kullsvarte» eller «nøttebrune» nabolag for eksempel, blir man raskt anklaget fot å spre grumsete holdninger og å være såkalt fremmedfiendtlig. Selv om denne segregeringen er en trussel for nasjonalt samhold og tillit, og i forlengelse hele velferdsstaten.

Dette er ikke et forsøk på unnskylde Vestens forbrytelser eller en påstand om at rasisme ikke finnes i Vesten. Hvite mennesker har gjort grufulle ting, og den dag i dag er det fortsatt mye vi bør gjøre annerledes i våre relasjoner til andre land. Men når det er blitt «kontroversielt» å si at det er OK å være europeisk eller å snakke om det positive Vesten har gjort, må man igjen gjøre som man så ofte gjør i politiske debatter nå om dagen; snakke om ting som bør være åpenbare.

For det er hevet over enhver tvil at menneskehetens historie er preget av erobringer, kriger, folkemord og andre grufulle forbrytelser. Jeg våger å hevde at vi alle har noe å skamme oss over dersom vi skal følge SJW-logikken og føle skyld over hva forfedrene våre gjorde en gang i tiden.

Mest av alt vil jeg si som de amerikanske plakatene, at det er OK å være hvit. Du som er europeisk skal ikke behøve å skamme deg over noe som helst som ikke har med deg å gjøre. Du er kun ansvarlig for dine handlinger. Ikke la noen, uansett hvor akademiske og «intellektuelle» de er, fortelle deg at du skylder andre etniske og kulturelle grupper noe som helst, for ugjerninger du ikke har hatt noe med.

Det er avgjørende at vi kvitter oss med denne kollektive skyldfølelsen, fordi den akkurat nå brukes for å rettferdiggjøre de drastiske, og til stor del uønskede, demografiske endringene av Europa fra et mangfoldig kontinent bestående av ulike nasjonalstater med særpreg, stabilitet, samhold og frihet, til et rotløst, fragmentert etnisk klassesamfunn uten nasjonal forankring. Vi må ta tak i problemet ved roten. Vi må utrydde den hvite skyldfølelsen.

Det er faktisk helt OK å være hvit.