Terje Tvedts seneste bok om oss «internasjonaliserte» hadde undertittelen «Fra «ettpartistat» til flerkulturell stat». Hvor han skriver: «Nyttig historie og samfunnsforskning må avdekke samtidens illusjoner samt, at forskningen må søke uavhengighet, være kritisk, og til og med «nedbrytende» før den kan være samfunnsbyggende». Tvedt søker klart å gi oss mer distanse til, samt en etterhvert mer balansert offentlig debatt hva angår «det norske humanitær-politiske komplekset» og vårt lands erfaring og nå usikre situasjon.
Dette er en klassiker med detaljert kildepresentasjon og noter, i alt 357 sider. Såvidt jeg kan bedømme godt inndelt og oppbygget og egner seg sikkert – etter et forord på kun fire sider – utmerket til lesning fortløpende – eller om ønskelig tema for tema. Det siste ble mitt utgangspunkt pga ferie etc, hvilket betyr at dette ikke er noen full bokanmeldelse. Det var heller ikke Norvald Yris med sin interessante kronikk 2/1/18 i Norge IDAG under tittelen «Refleksjon over landets samtidshistorie» hvor han samtidig påpeker gjennomgangstonen i Tvedts bok, om en norsk «følelse av moralsk overlegenhet». Erik Selle fra partiet de kristne (PDK) skrev deretter utmerket på nettstedet Resett 4/1/18 under overskriften «Norges møte med islam», der uten referanse til Tvedts bok, noe jeg selv herved gjør: Fordi, fra side 198 til 247 tok han for seg to for meg viktige avsnitt, først «Den norske kirkens møte med islam» og deretter «Jakten på hva som kom – «det store norske vi».
Disse 50 Tvedt-sidene opplyste meg mye og bekreftet samtidig hva jeg selv ikke helt har forstått, men lenge har følt mht kristendommens motgang, les senere. Men enhver kristen samt andre bør reflektere over Tvedts mer totale «tidsånds-analyse». Den levner ikke våre geistlige mye ære, ei heller våre politikere eller statsapparatet. Boken bør absolutt leses, og jeg skal her kun søke å gjengi et par personlige refleksjoner:
Mens kirken tidligere og tradisjonelt i snart 1600 år har bedrevet tung teologisk kritikk av islam har våre nåværende kirkeledere – bemerkelsesverdig og sammen med venstresiden – plutselig forandret retning. Og, kirkens nye SV-samstemte såkalte «dialog-linje» er fastholdt på tvers av verdensomspennende terroraksjoner, utdrivelsen av kristne fra Midtøsten, fremveksten av norsk islamisme eller hva kirken faktisk har oppnådd. Når Tvedt blir kritisert for sine anførsler svarer han enkelt: dette er ikke en debattbok, men en historisk analyse.
Det mener også jeg. Men dersom biskoper og/eller andre er uenige har de jo full anledning til
å stå frem offentlig og forsvare seg, ikke unnvikende å skyve andre foran seg. Jeg sier dette nettopp fordi, når biskopene nå tydeligvis vil operere «politisk» og «være med i den verdslige leken, da må de sannelig også tåle steken».
Noen syntes meg tidligere kanskje hard i kritikken av våre biskoper, samt KrF. Men avisen Dagen fremsto med en virkelig avslørende overskrift nylig: «Norske kristenledere skygget unna islamkritikk og ønsket muslimsk innvandring velkommen». Og sjefsredaktør Vebjørn Selbekk påpekte «at islams økende innflytelse i Norge er en villet utvikling fra kirkens side» og han fortsatte, «dersom vi skal tro Tvedt – og det gjør vi – har altså kirken selv vært en aktiv pådriver for å skape en situasjon der kors må taes ned og der kristne gudshus etterhvert blir bønnehus for Allah» – da kan kritikken neppe uttrykkes tydeligere.
Hvem har så stått i spissen for denne oss skjulte islamske «tilvennelseslinjen»? Her finner vi bl.a. Norges Kristne Råd med katolikken Kari Vogt fra UiO som utnevnt islamkjenner; en forsker som hadde religionspolitiske mål med sitt arbeide, og som i stadige intervjuer advarte mot islamofobi. Men før henne finner vi folk som Olav Fykse Tveit, Trond Bakkevik, Sigrunn Møgedal, Atle Sommerfelt (senere vigslet til biskop i Borg i 2012, utpekt av Ap) og, ikke minst Oddbjørn Leirvik som i 2004 skrev «Islam og kristendom, konflikt og dialog» en viktig kilde til Kirkens «dypere» tenkning, med utgangspunkt tildels i korstogene.
Professor Tvedt tar for seg sistnevnte og er ikke nådig med Leirviks historiske entydighet, som avviser vår tradisjonelle og historiske begrunnelse for korstogene og krigskonfrontasjonene som forsvarskriger, en Leirvik-påstand som bevisst nører opp under en «kristen Vestens følelse» av skyld og botsgang overfor islam. Noe som kan forklare, at kirken i stor grad har forholdt seg taus mht de stakkars kristne som Midtøsten-terrorisert, omtrent samtidig som islam ble en stor norsk religion…
Avslutningsvis kort fra meg, Tvedt viser at det nye «store vi» endte opp med uenighet og usikkerhet, eller mislyktes helt. Globalisering og EU står fremdeles opp mot og på tvers av våre og nasjonalstatens interesser, min påstand. Men dette ««det nye vi» avsnittet kan best forståes gjennom egen lesning. God fornøyelse.