De baltiske statene – Estland, Latvia og Litauen – har eksistert i en eller annen form siden det nordlige korstoget i det 13. århundret da den tyske (teutonske) ordenen, samt danske og svenske konger tok steget for å tvangskristne (det som var oppfattet som) hedenske folkeslag langs Østersjøen. Mens det som i dag er kjent som Litauen stod imot ekspansjonen ved å danne en egen stat i 1253, ble korstogsstatene Terra Mariana (forløperstaten til Latvia) og hertugdømmet Estland opprettet i 1260 av seierherrene.
Siden den tid har Estland og Latvia opplevd mange forskjellige perioder under utenlandsk styre – tysk, svensk, dansk og polsk. Russland gjorde sitt definitive inntog i regionen først på begynnelsen av det 18. århundret da Peter den Store ønsket tilgang til Østersjøen. Ingria (dagens St. Petersburg), Estland og Latvia ble derfor annektert fra Sverige av det russiske imperiet i 1721. Litauen, på sin side, hadde klart å forbli et selvstendig land helt siden staten ble opprettet i 1253 – dog i en lengre periode som junior partner i et samvelde med Polen. Men også Litauen måtte til slutt gi tapt for russisk ekspansjon vestover i 1795.
Russisk dominans
Siden har skjebnen til de baltiske statene stort sett vært den samme – en skjebne sterkt knyttet til Russland. Først under det russiske imperiets fold, senere under Sovjets jerngrep. En liten periode med baltisk selvstendighet fant sted i mellomkrigstiden, da nasjonalistiske selvstendighetsbevegelser tok utnytte av kaoset som fant sted i Russland under den bolsjevistiske revolusjonen. De baltiske landene gjenvant således sin selvstendighet i 1920, men dette ble en kortvarig affære. Et revansjistisk Sovjet tvangsinnlemmet Baltikum inn i Sovjetunionen i 1940 som en konsekvens av Molotov-Ribbentrop-pakten med Nazi-Tyskland.
Så fulgte en periode med tysk okkupasjon mellom 1941 og 1944, før landene igjen ble innlemmet i Sovjetunionen og forble sovjetiske sosialistrepublikker i 51 år. De gjenvant ikke sin selvstendighet før i 1991 da kommuniststaten til slutt ble oppløst.
Flere år med russisk okkupasjon med organisert innvandring av etniske russere og diverse russifiseringsprogrammer av lokalbefolkningene har satt sine spor. I dag er 24,8 prosent av Estlands, 26,9 av Latvias og 5,8 av Litauens befolkninger etniske russere.
Etnopolitisk diskriminering
Ikke alle etniske russere er statsborgere. Spesielt i Latvia og Estland – hvor henholdsvis 13 og 7 prosent av landenes totale befolkninger nektes statsborgerskap – er situasjonen særegen. Grupper som representerer etniske russere fordømmer ofte det de oppfatter som diskriminering av lokale myndigheter – noe som har ført til demonstrasjoner og protester fra pro-russiske grupper. I både Latvia og Estland har det blitt innført diverse tiltak som begrenser etniske russeres politiske rettigheter – blant annet det siste kontroversielle latviske tiltaket gjort 6. oktober 2017 – hvor muligheten for etniske russere til å studere på sitt eget morsmål skal reduseres kraftig.
Etnopolitikk er derfor blitt en del av hverdagen i Baltikum og preger forholdet mellom majoritet- og minoritetsbefolkningene, noe som representanter fra begge grupper bekrefter. Mihail Rodin, en russiskættet latvier og forsker ved Institute of European Studies i Latvia, konkluderer i en rapport for Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) at: ”Den politiske formelen av «oss og dem» har blitt den nye latviske politiske virkeligheten.” Videre, har en ”høytstående latvisk tjenestemann” sagt i et intervju med Financial Times at: «Problemet med det russiske minoriteten har blitt feid under teppet altfor lenge. «Det er på tide å håndtere det nå – ellers kan det føre til store problemer.»
Ekspertanalysen
På internett er det mye motstridende informasjon om forholdet mellom de etniske russiske minoritetsbefolkningene og majoritetsbefolkningene i Baltikum. Resett kontakter derfor Norges mest anerkjente ekspert på Russland- og Øst-Europa, NUPIs Jakub Godzirmiski, for å forstå situasjonen bedre:
Det er mye forskjellig informasjon der ute, så det er ikke lett for en utenforstående å sette seg inn i situasjonen. Hvor diskriminert er egentlig etniske russere i Baltikum?
– For det første er det viktig å understreke at de baltiske landene har tre forskjellige politiske tilnærminger til hvordan de behandler sine russiske minoriteter. Dette skyldes det faktum at mens andelen av etniske russere er liten i Litauen – bare rundt 6 prosent – er andelen mye større i Estland og Latvia – henholdsvis 25 og 27 prosent. Dette er avgjørende for hvordan de forskjellige baltiske statene velger å forholde seg til folkegruppen, svarer Godzirmiski.
– Gitt den relativt beskjedne andelen av etniske russere i Litauen, blir de stort sett behandlet som fullverdige borgere – det finnes ingen politiske restriksjoner på hva gruppen kan foreta seg i forhold til majoritetsbefolkningen. Latvia og Estland, derimot, har ført en mye mer restriktiv politikk mot folkegruppen, grunnet den store andelen av etniske russere i totalbefolkningen. For å forstå hvorfor det har blitt slik, er det viktig å inkludere det historiske perspektivet i analysen. Det finnes mange historiske sår mellom de baltiske landene og Russland. Spesielt viktig er det faktum at etter at Baltikum ble tvangsinnlemmet i Sovjetunionen, endret demografien i landene seg voldsomt da mange etniske russere flyttet dit.
– Da Sovjetunionen falt i 1991 og Estland og Latvia ble selvstendige stater, ble det bare gitt statsborgerskap til russere som hadde kommet til landene før den sovjetiske okkupasjonen. Det er fortsatt mulig for sovjetæra-russere å få statsborgerskap, men da må de gjennomføre diverse tiltak som språkprøver, baltiske kultur- og historieleksjoner, osv. Disse restriktive tiltakene ble innført fordi myndighetene frykter at disse menneskene kan undergrave rikets sikkerhet. De frykter at etniske russere kan være en slags femtekolonne.
– Hvordan de baltiske landene forholder seg til sine russiske minoriteter er avhengig av hvordan Russland behandler Baltikum. Hadde man sett en positiv demokratisk utvikling i Russland ville det muligens vært annerledes. Men fordi Russland har beveget seg i autoritær retning, har mistilliten mot etniske russere vokst i Baltikum. For eksempel, da jeg var i Russland i begynnelsen av desember i fjor, så jeg mange filmer om de baltiske landene. Dette ble fremstilt på en veldig skjev måte. Programmene beskrev i stor grad innlemmelsen av Baltikum i Sovjetunionen som noe helt legitimt. Det er således lite tillit – noe som går begge veier, fortsetter han.
– Selv om etniske russere i Latvia og Estland er diskriminert politisk, har myndighetene i disse landene gjennomført store politiske og økonomiske reformer for å gjøre den økonomiske situasjonen bedre for dem. De som ikke er estlandske eller latviske statsborgere, har likevel tilgang til det europeiske arbeidsmarkedet. Russere i Baltikum har også i gjennomsnitt bedre økonomiske kår enn russere i Russland. Det er således et meget nyansert bilde.
I hvilken retning har forholdet mellom de etniske russiske minoritetsbefolkningene og majoritetsbefolkningene utviklet seg siden Baltikum-statenes selvstendighet i 1991?
– Det er blandede resultater. Den russiske minoriteten fikk begrensede politiske rettigheter, men opplevde en opptur økonomisk. Dette har hatt positive konsekvenser for folkegruppen.
Har det blitt mer polarisert siden Ukraina-konflikten?
– Det er for øyeblikket mye frykt i regjeringskvartalene til de baltiske landene. De føler seg i stor grad utsatt for angrep fra Russland og vet at de ikke er i stand til å forsvare seg på egenhånd. Det var på grunn av disse bekymringene at NATO sendte soldater til regionen. En viss uro og uvisshet har således lagt seg over Baltikum. Folk vet ikke hvordan etniske russere vil forholde seg til en eventuell konflikt. De regner med at NATO vil komme dem til unnsetning, men for dem er ingenting sikkert.
Er etniske russere generelt mer lojale til landet de bor i, eller til Russland?
– Dette er kjernen i problemet. Man har gjort en del sosiologiske undersøkelser og det er blandete resultater. Hva som påvirker russerne er først og fremst tilgangen til russiskspråklige medier. Jo mer man ser på russisk TV, jo mer lojal er man til Russland. I denne sammenhengen har baltiske myndigheter prøvd å sette opp russiskspråklige medier, men det har vist seg å ikke være så lett. De har begrensete ressurser til å motarbeide det enorme propagandaapparatet til Kreml. Det er snakk om to vidt forskjellige vektklasser.
– Men det er ikke bare estiske, latviske eller litauiske problemstillinger. Dette skjer i Tyskland, og til og med Norge også. Hvis man leser PST-rapporter, blir russisk diaspora i Norge utsatt for press av russiske myndigheter, avslutter Godzimirski.
Les mer:
Wikipedia. Baltic States.
Nika Aleksejeva. Lash Out Over Language in Latvia, Digital Forensic Research Associate at the Atlantic Council’s Digital Forensic Research Lab, 31. oktober 2017.
Mihail Rodin. Ethno-political conflicts and national identity in Latvia, 30. september 2013
Ieva Birka. Expressed attachment to Russia and social integration: the case of young Russian speakers in Latvia, 2004–2010, Journal of Baltic Studies, 30. november 2016