Det interessante med TSG-saken er etter min mening det mediepolitiske spillet. Det er forunderlige at ingen innen presse og politikk har forstått at saken ville ende der den er i dag: badet i flomlys. Indikatorene på at dette ikke har vært ryktespredningen, har – fra det øyeblikk Helge Lurås og Resett blåste saken – vært legio. Her vil jeg anføre følgende momenter som gjorde at jeg tidlig ble overbevist om at saken ville få store konsekvenser:
A) Ingen hovedstrømsmedier ville ta i saken eller i det hele tatt forsøke å avkrefte den. Heller ikke Faktisk.no eller PFU. Det var tross alt oppsiktsvekkende det Lurås skrev. Men det var kun avsky og moralsk indignasjon å spore.
B) Ingen i Venstre ville anmelde Lurås for å spre grove løgner og rykter. Nettopp det gjorde meg overbevist om at det var realiteter i saken.
C) Grandes uttalelse til Aftenposten om at hun hadde gjort mye dumt, men at hun ikke var en overgriper, var slik jeg leste det, ensbetydende med en innrømmelse.
D) Erna Solbergs uttalelse om at samtalen mellom henne og Grande var fortrolig, var kanskje den sterkeste indikator. Statsministeren visste åpenbart for mye til at hun kunne avfeie saken som oppspinn og ryktespredning.
Inntil i går var dette en ikke-sak i de fleste mediene. Enkelte kommentatorer trakk sogar et lettelsens sukk over at saken nå var plassert der den hørte hjemme – som et rykte. Hvordan kunne man være så blåøyd?
Og Venstres strategi har vært strutseaktig og amatørmessig. Svært mange visste at svært mange visste.
(Teksten er tidligere publisert på Facebook)