Terrorgruppen islamsk stat (IS) er på vikende front overalt i Syria og Irak og spås til å miste resten av områdene den kontrollerer i nærmeste fremtid. Dette fører til at regionale makter posisjoner seg for den neste fasen av konflikten. Spørsmålet er hvordan Syria skal se ut etterpå og hvilke grupper som skal kontrollere hvilke områder. En slik oppdeling er ikke enkel og vil skape grobunn for nye konflikter. Ikke overraskende har Tyrkia nå innledet den nye ”post-IS” fasen i Syria-krigen med sin invasjon av den kurdiske kantonen Afrin – en handling som spås å få dramatiske konsekvenser for hele regionen.
Den tyrkiske staten har et langt og vanskelig forhold til sin kurdiske minoritet, så da den syriske borgerkrigen begynte, fikk den tyrkiske regjeringen et stort dilemma – hvordan den skulle forholde seg til fremveksten av kurdiske militser i nabolandet Syria. Den så at syriske kurdere samlet seg under banneret til ”Folkets beskyttelsesenheter” (YPG), en syrisk-kurdisk militsgruppe med tette forbindelser til Tyrkias historiske erkefiende – den terrorist-designerte (bl.a. av FN, EU, USA) organisasjonen ”Kurdistans arbeiderparti” (PKK).
Etter hvert som den snart sju år lange krigen utfoldet seg, ble Ankara en passiv observatør til ett av sine største geopolitiske marerittscenarioer: YPGs militære slagkraft vokste jevnt og trutt og representerer i dag en meget habil kampstyrke. Gruppen har nå i stor grad konsolidert sin tilstedeværelse langs den tyrkiske grensen og kontrollerer nå store sammenhengene områder øst for elven Eufrat, samt en enklave lenger vest i landet ved navn Afrin – som nå er under angrep fra Tyrkia og landets støttespillere. Grunnen til at Afrin ble valgt ut, er at den er isolert fra andre områder under kurdisk kontroll.
Da IS begynte sin voldsomme ekspansjon i Syria, ble YPG raskt kjent som den mest habile og pålitelige kampstyrken på bakken i den internasjonale kampen mot terrorgruppen. Spesielt da IS sirklet seg inn på Kobane i oktober 2014, og verden trodde byen var tapt, stod YPG imot angrepet mot alle odds – dog ved hjelp av amerikansk luftstøtte. Etter å ha beleiret byen i måneder, ble IS til slutt drevet tilbake i begynnelsen av 2015. I etterkant av IS’ retrett fra Kobane, ble YPG kjent som en ”formidabel kampstyrke” i amerikanske militære sirkler og den kurdiske militsen ble fort USAs ”foretrukne fotsoldater” i kampen mot terrorgruppen.
Denne hendelsen ble også katalysatoren for at amerikanerne bestemte seg for å gi amerikansk militærhjelp til gruppen. Til tross for høylytte protester og fordømminger fra Erdogan, som insisterer på at YPG er en undergruppe av erkefienden PKK, trappet daværende president Obama opp forsyningene av amerikansk militærhardware til gruppen. Utfallet var blant de verst tenkelige for Tyrkia – et YPG med bedre våpen vil kunne utgjøre en potensielt mye større trussel for landet. I denne sammenhengen, råder det lite tvil blant eksperter om at YPG faktisk er sterkt knyttet til PKK, men Tyrkias protester har alltid falt på Washingtons døve ører. Kampen mot IS ble prioritert, så våpenforsyningene har fortsatt i høygir og USA har nektet å designere YPG som en terrorgruppe.
Siden slaget om Kobane, har YPG blitt en dominerende part av den multietniske og amerikanskstøttede militante gruppen ”de syriske demokratiske styrkene” (SDF), som ble grunnlagt i oktober 2015. SDF kjemper for et ”sekulært og føderalt demokrati i Syria” og inkluderer derfor andre syriske folkegrupper som arabere, assyrere, turkmenere og armenere i sine rekker for å oppnå mer politisk legitimitet, men den militærhierarkiske ryggraden i SDF er fortsatt dominert av kurdiske offiserer fra YPG. Integreringen av YPG inn i SDF har således ikke fått noen konsekvenser for amerikansk militærstøtte til Syrias kurdere – snarere tvert om. Siden opprettelsen har gruppen vokst seg til en meget potent kampstyrke og har nå tatt over brorparten av IS’ områder på vestbredden av elven Eufrat. Per dags dato er det kun noen få mindre lommer av IS-kontrollerte områder i den sørlige provinsen Deir Ezzor som gjenstår før gruppen har konsolidert sin kontroll over områdene øst for Eufrat.
Selv om Obama bestemte seg for å støtte Syrias kurdere, var det alltid store begrensninger på hva slags våpen som kunne overføres til gruppen, men da Trump kom til makten tok konflikten en ny vending. Han høynet innsatsen betraktelig ved å intensifiere forsyninger og lette restriksjoner på hva slags amerikanske våpen som kunne overføres til SDF. Våpen som vil kunne være direkte truende for den tyrkiske hæren – anti-panser missiler, bakke-til-luft-missiler og lettere pansrede kjøretøy – ble således donert til de kurdiske opprørerne. Forholdet mellom USA og Tyrkia gikk fra vondt til verre. Erdogan så rødt og høylytte diplomatiske protester ble lagt frem av tyrkiske myndigheter – noe som angivelig førte til at amerikanerne offisielt sluttet å forsyne gruppen med våpen i november 2017.
Men da den USA-ledede ”Internasjonale koalisjonen mot IS” erklærte søndag 14. januar i år at den planlegger å bygge opp en kurdisk ”grensestyrke” på 30 000 kvinner og menn for å patruljere grensetraktene mellom Tyrkia og Syria, hadde tyrkiske myndigheter tydeligvis fått nok. Selv om USA raskt gikk tilbake på uttalelsen og sa at den var ”misforstått,” var Erdogan like raskt ute med å beskylde USA for å ”skape en kurdisk terrorenklave på den tyrkiske grensen” og signaliserte at en tyrkisk militær intervensjon i den kurdiske enklaven Afrin var nærliggende.
Dagen etter begynte den tyrkiske hæren å bombe kurdiske stillinger i enklaven, før den satt i gang en fullverdig tyrkisk invasjon med støtte fra gruppen ”den frie syriske hæren” (FSA) den 21. januar. Det tyrkiske legitimeringen for invasjonen er ifølge president Erdogan at: ”USA har tilstått å lage en terroristarmé langs våre grenser. Det er vår plikt å knuse denne terroristhæren før den blir født.” Kurderne, på sin side, argumenterer med at ”Tyrkia ikke ønsker at [de frie] kurderne og deres [selvstyrings]prosjekt skal bli en suksess” og må derfor stoppe prosjektet før det i det hele tatt kan begynne.
Ifølge en lengre Twitter-tråd av Burak Kadercan, tyrkisk statsborger og førsteamanuensis på U.S. Naval War College, kommer invasjonen av Afrin til å bli kostbar for Tyrkia, men han mener at landet er fast bestemt på å gjøre det uansett. Å ha en styrke på 30 000 kurdisk-vennlige soldater ved sin grense utgjør en direkte trussel mot Tyrkia, så landet har ikke noe annet valg enn å reagere – som diktert av logikken i realpolitik 101. Han ramser opp operasjonens tre hovedformål: 1) Tvinge YPG vekk fra kantonen og til østsiden av elven Eufrat. 2) Forhindre oppbyggingen av en YPG-dominert grensestyrke, og 3) påminne USA og Russland at Tyrkia er en viktig regional makt i Syria.
Det store spørsmålet blir ifølge Kadercan hvordan de regionale aktørene – Russland, USA, Iran og Assads regjering – til slutt kommer til å forholde seg til konflikten. Det er mange potensielle utfall som vil trekke konflikten i forskjellige retninger, men uansett hva som blir disse aktørenes neste trekk, er en ting overveldende sannsynlig: ”Den syriske krigen kommer til å få en ny, etnisk og mellomstatlig karakter og kommer til å vare lenge. Krigen mellom Tyrkia og YPG kommer til å spres overalt i Syria og Irak, samt at den kommer til å spre seg inn de kurdiske områdene i Tyrkia,” konkluderer Kadercan.
Les mer:
Reuters. Tillerson says U.S. has no intention to build border force in Syria, 18. januar 2018.
Dailysabah. Turkish military will soon start operation to clear Afrin of terrorists, Erdoğan says, 15. januar 2018.
Stratfor – Charles Glass. Another Long War Unfolds in Syria, 19. januar 2018.
Burak Kadercans Twitter-feed, 19-20. januar 2018.
Institute for the Study of War. Syria’s “War after ISIS” Begins as Turkey Attacks America’s Anti-ISIS Partner, 20. januar 2018.