Da Erna Solberg skulle presentere den blå-grønne regjeringen, fikk hun spørsmål om hun hadde tillit til Trine Skei Grande etter avsløringen av venstrelederens sex med en 17-årig beruset gutt. Solberg svarte da: ”Slik situasjonen er nå mener jeg det ikke er grunn til å forfølge denne saken videre.”
Samtlige tv-kanaler og aviser tolker tilsynelatende dette som om Grande-saken dermed er avsluttet fra statsministerens side. Det et samlet norsk pressekorps ikke har festet seg ved – eller later som om de ikke har festet seg ved – er ordet nå. Det lille ordet nå er imidlertid nøkkelen til Solbergs uttalelse. Sier du at du har tillit til en person nå, sier du at du har tillit til vedkommende inntil det eventuelt måtte komme frem nye opplysninger, noe du på ingen måte vil utelukke. Altså at du slett ikke har tillit til vedkommende.
Ved å si at hun har tillit til Trine Skei Grande nå gikk statsministeren oppsiktsvekkende langt i retning av å si at hun ikke har tillit til sin kulturminister.
Grande-saken er i seg selv ikke så interessant. De etablerte massemedienes febrilske forsøk på å undertrykke den og det moralske dobbeltbokholderiet de oppviser når de prøver å beskytte Grande samtidig som de med skadefryd henger ut andre personer – alle menn – som tilsynelatende har vært involvert i mer uskyldige affærer, antar imidlertid gogolske proporsjoner. Nå har det kommet så lang som at våre journalister later som om de ikke forstår norsk.
Det finnes bare en form for tillit, nemlig tillit. Tillit uten forbehold. Ikke tillit nå, tillit på det nåværende tidspunkt eller tillit inntil det måtte foreligge nye opplysninger.
Eller som Woland (Djevelen) i Mikhail Bulgakovs roman Mesteren og Margarita sier det til en restaurantør som selger bedervet stør og andre produkter av såkalt annen ferskhetskategori: ”Av ferskhetskategorier finnes det kun én – første kategori, som også er siste. Er støren av annen kategori, så betyr det at den er råtten!”