Advarsel: En tidligere Dagbladleser har mistet fotfestet, og har svevd inn i konspirasjonssfæren.
Han (burde kanskje skrive hen) som står opp mot samtiden, slik vender seg mot den med sitt nakne kinn, vil med ett føle den vinden; vil virkelig være i den samtiden. Men han/hun/hen (kykeliky) som vender samtiden sin rygg, vil bli løftet frem og varmes av strømningene i den.
Det å vende ryggen til samtiden kan høres negativt ut, men for de fleste er det en enormt positiv opplevelse. De slipper å se på den. Men de kan likevel bruke kreftene i den. Sånn personlig. Konsensus er en fønvind som gir mot til å snakke høyt, om og om igjen, om det som er hovedstrømningene som støtter opp ryggen; altså det samfunnet gir deg ryggdekning for å si. Strømningene gjør deg varm og lett til sinns når du sier det, og enda varmere når du blir hyllet (mest på facebook) for å si det.
To prosent er en såkalt kritisk masse. Du ser den i pastakjelen, som små bobler i bunnen, like før vannet koker. Om tiden fra kjelen ble satt på til den koker er, la oss si – for historiens skyld – 73 år (2018 minus 1945), og det bobler i bunnen. Om hvor mange år koker det?
Politikere lever et kort liv på toppen, og de får sjelden kjenne på noen personlige konsekvenser av de hurtige politiske valgene de tar. (Den siste setningen må presiseres i januar 2018.) Men har du fukt i grunnmuren, så må du grave til bunnen og lufte, har du hull i en tann, ja da må du borre. Det kalkes litt, og det pirkes med en tannstikke. Strukturene i Norge bærer, enn så lenge.
Norge, slik han/hun/hen synes i media, må være, med unntak av Sverige, verdens mest naive land. Den plutselige, nokså positive dekningen av Erna Solbergs besøk hos USAs president, viser det. Pressen sto og lepjet, som hunder etter et godt ord. Like mye som da Obama hastig og forvirret overnattet her et døgn for noen år siden. Fredsapologeten bodde på Grand hotell, med massive sikkerhetstiltak. Den gang det ikke var kloakkrør foran inngangen. Men den nåværende presidenten er, ifølge media, tilbakestående (hvilket en lege, som har sjekket de tre siste presidentene, tilstrekkelig og kjevedroppende – for de fleste journalister – tilbakeviste helt nylig), så hvilken «glede» journalister flest kan ha hatt av den rosen den demente tullingen gav Norge og Erna – vel, si det. Man skyter ikke nedover, gjør man.
De små føler vel heller en glede ved å skyte på de store. Derfor er Antifa noe kjempebra, noe som må støttes, i hvert fall ikke konfronteres. Ikke på ordentlig. Antifas grunnholdninger er en av de skjulte ingrediensene i den drinken vi som vestlige samfunn drikker om dagen. Verden smaker bitrere uten. Nesten edruelig bittert.
Norske medier ligner mer og mer et Antifa med fin sveis og smarte klær. Et samlet korps som bruker såkalte krigstyper som vold, men lar andre gjøre den konkrete jobben. De godter og smarter seg når de kan få inn et velrettet slag i punchsekken kalt Trump, og alle andre som er til høyre for Venstre, for så å løpe i dekning for å se på reaksjonene i sosiale medier, godt forskanset i Akersgatebunkerne sine.
Jeg har aldri trodd på noen politiske partier, skulle gjerne ha shoppet litt fra flere av dem ved et valg. Om det var mulig. Før var mediene tro mot ett og ett parti. Nå har de alle løpt til tilfluktsrommet som sto åpent, det til venstre (uten stor V).
Her inne skal vi nok få det hjemmekoselig og flott, ser dere! Sett dere, også du VG, og du, Aftenposten, ikke bry dere om slipset her inne. Vi stryker ikke skjortene heller. Bare ta dem på når profilbildene skal tas, ok? Sett dere til bords, så lenge pressestøtten består! Det nye Club 7, det er bak de brunfraglette gardinene der inne!
Norske medier lever der inne i Cluben, som det franske aristokratiet før revolusjonen: «Etter oss kommer syndfloden.» De mesker seg i godhetskaker, sannhetsvin, medmenneskelighetsdruer, moralkjeks og sex.
De også.
Å skrive den sanne norgeshistorien fra krigen til nå, det må gjøres av mange. Også av andre type tenkere enn dem som for det meste har blir utgitt og distribuert til folket (og kanskje ikke minst, det oppvoksende folket). Men hvordan skal de slippe til, bli synlige i det offisielle Norge?
Når det mediet jeg vokste opp med på kjøkkenbordet, og derfor brukte lengre tid enn det normal logikk skulle tilsi, til å aldri mer kjøpe og klikke inn på, unntatt for å se på galskapens nåværende tilstand, jeg snakker nå ned i bordet om Dagbladet – når de bruker spalteplass, skrevet av såkalt seriøse journalister, til å hylle bloggeren Sophie Elise Isachsen som en modig samfunnsstemme; hvor er vi da? Jeg vil ikke engang kommentere den gamle Venstrekjempens vinkling på saker de skribler om. Det er for grovt. Det er ille.
Vi er i Norge. Verdens nest mest naive land. Naive mennesker er snille. Det er for så vidt en god egenskap, mye bedre enn å være en bølle. Men verden er så kynisk, hard og rå at man må ta et valg; skal jeg være snill – på ordentlig, fordi jeg velger å være det, eller skal jeg bølle meg frem. (Og få sympati for at jeg er et offer som ikke selv valgte å bli en bølle. Ja slik få dobbel sympati, og også offerstatusen samtidig, som en klekkelig og ufortjent bonus!)
Det vil bli sagt og skrevet mye de neste årene. Takk Gud, hvem han/hun/hen nå kanskje er, og «useriøse medier» for det!
Når koker kjelen?